EN VANSKELIG TID I LIVET MITT…

Når jeg tenker over det, har jeg hatt mange tøffe og vanskelige perioder i livet. Det har vært mye å jobbe seg gjennom, som bl.a dødsfall i nære relasjoner, en ungdomstid i feil miljø, et brudd med eksen med mange tunge og alvorlige etterdønninger – i mangel på et bedre ord, en konkurs som har vært en gigantisk belastning – bare for å nevne noe. Men dette er jo livet, ikke sant? Livet består jo av oppturer og nedturer, og det er jo nedturene som gjør oss tøffere og sterkere, og som er en viktig del av utviklingen.

Dag 12 av 40 Days Challenge – En vanskelig tid i livet mitt… Å velge ut én tid som vanskeligere enn andre er utfordrende – rett og slett fordi de ulike hendelsene påvirker en så forskjellig. Man reagerer liksom ikke på samme måte når man går konkurs, som når man f.eks. mister en man er glad i. Jeg har mistet mange… Og den siste jeg mistet var ikke en person, men en hund. Det er klart det er annerledes å miste et nært familiemedlem, men å miste en hund er søren ikke langt unna. Det er rett og slett grusomt! Fullstendig forferdelig… For en hund blir jo faktisk en del av familien!

Jeg kommer aldri til å glemme hvor knust jeg var da vi mistet Fokus! Verdens aller beste Fokus ♥ Og det går ikke en dag uten at jeg savner den sære og rare lille krabaten. Han var vårt alt! Virkelig! Han spredte så enormt mye glede, og hadde en personlighet det var umulig å ikke falle pladask for. Lille vennen! Da han døde for snart to år siden, trodde jeg at jeg ikke skulle klare å komme gjennom sorgen. Det var så latterlig tøft – så hinsides, ubeskrivelig vondt, og jeg klarte så vidt å komme meg gjennom dagene. Jeg bare lå i sengen, fullstendig utslitt av all griningen. Jeg var helt tom, og hadde ingenting å gi. Niks nada.

Var det virkelig sant? Var han plutselig ikke med oss mer? Var han ikke bare rett ute i hagen og jakter etter fuglene, som var så morsomt? Skulle han ikke legge seg ved beina mine, der jeg satt på den faste plassen min på kjøkkenet? Skulle han ikke hvert øyeblikk se opp på meg med de nydelige, kulerunde øynene? Skulle jeg virkelig ikke få holde han tett inntil meg den kvelden?

Å miste sin firbente bestevenn er alle hundeeieres største mareritt. Vi er jo fullstendig klar over at de (mest sannsynlig) ikke vil overleve oss, men man klarer likevel ikke å forberede seg på dagen hvor den skjønne lille ikke er blant oss lenger. Bare tanken på den vanvittige sorgen får meg til å aldri ville ha ny hund, samtidig som at den fyller huset med så mye kjærlighet når den lever, at det likevel blir verdt det. Fy søren så innmari jeg savner hund i hus… Kanskje en dag? Vi får se ♥

Hva med deg? Er det en tid i livet ditt som har vært ekstra vanskelig?

Ønsker deg en skikkelig fin fredagskveld!