Når jeg tenker over det, har jeg hatt mange tøffe og vanskelige perioder i livet. Det har vært mye å jobbe seg gjennom, som bl.a dødsfall i nære relasjoner, en ungdomstid i feil miljø, et brudd med eksen med mange tunge og alvorlige etterdønninger – i mangel på et bedre ord, en konkurs som har vært en gigantisk belastning – bare for å nevne noe. Men dette er jo livet, ikke sant? Livet består jo av oppturer og nedturer, og det er jo nedturene som gjør oss tøffere og sterkere, og som er en viktig del av utviklingen.
Dag 12 av 40 Days Challenge – En vanskelig tid i livet mitt… Å velge ut én tid som vanskeligere enn andre er utfordrende – rett og slett fordi de ulike hendelsene påvirker en så forskjellig. Man reagerer liksom ikke på samme måte når man går konkurs, som når man f.eks. mister en man er glad i. Jeg har mistet mange… Og den siste jeg mistet var ikke en person, men en hund. Det er klart det er annerledes å miste et nært familiemedlem, men å miste en hund er søren ikke langt unna. Det er rett og slett grusomt! Fullstendig forferdelig… For en hund blir jo faktisk en del av familien!
Jeg kommer aldri til å glemme hvor knust jeg var da vi mistet Fokus! Verdens aller beste Fokus ♥ Og det går ikke en dag uten at jeg savner den sære og rare lille krabaten. Han var vårt alt! Virkelig! Han spredte så enormt mye glede, og hadde en personlighet det var umulig å ikke falle pladask for. Lille vennen! Da han døde for snart to år siden, trodde jeg at jeg ikke skulle klare å komme gjennom sorgen. Det var så latterlig tøft – så hinsides, ubeskrivelig vondt, og jeg klarte så vidt å komme meg gjennom dagene. Jeg bare lå i sengen, fullstendig utslitt av all griningen. Jeg var helt tom, og hadde ingenting å gi. Niks nada.
Var det virkelig sant? Var han plutselig ikke med oss mer? Var han ikke bare rett ute i hagen og jakter etter fuglene, som var så morsomt? Skulle han ikke legge seg ved beina mine, der jeg satt på den faste plassen min på kjøkkenet? Skulle han ikke hvert øyeblikk se opp på meg med de nydelige, kulerunde øynene? Skulle jeg virkelig ikke få holde han tett inntil meg den kvelden?
Å miste sin firbente bestevenn er alle hundeeieres største mareritt. Vi er jo fullstendig klar over at de (mest sannsynlig) ikke vil overleve oss, men man klarer likevel ikke å forberede seg på dagen hvor den skjønne lille ikke er blant oss lenger. Bare tanken på den vanvittige sorgen får meg til å aldri ville ha ny hund, samtidig som at den fyller huset med så mye kjærlighet når den lever, at det likevel blir verdt det. Fy søren så innmari jeg savner hund i hus… Kanskje en dag? Vi får se ♥
Hva med deg? Er det en tid i livet ditt som har vært ekstra vanskelig?
Ønsker deg en skikkelig fin fredagskveld!
Det å miste en hund er bare helt jævlig. Jeg husker når jeg mistet min Lille, jeg følte jeg ikke klarte å puste, jeg var lammet av sorg. Har nå 2 småttiser som jeg elsker høyere enn himmelen og jeg frykter den dagen jeg mister dem. To herlig bortskjemte pelsdotter som passer oppi senga mi eller på fanget mitt. Krangler om oppmerksomhet og kos. Verdens beste venner ❤
Du og Dennis kan være barnevakt når dere ønsker 😉
Nesten et år siden min firbente gikk bort. Større lengsel har jeg aldri kjent på. Har fått en ny i hus, men savnet er «gammeln» fortsatt like stort. De er helt spesielle <3
Da jeg mistet min hund for litt over 2 årsiden skulle jeg aldri ha hund igjen. Det var utrolig vondt. Heldigvis ombestemte jeg meg!! I dag er jeg den heldige eier av verdens søsteste hund. Han kan aldri erstatte min første, men gud så glad jeg er i han. Savner han bare jeg er på butikken jo.
Hei igjen fine deg Kristin 🙂 <3
ja det er alltid vondt å miste noen , både når det er mennesker eller når du mister ditt eget kjæledyr..
Jeg har også mistet mange nære og kjære 🙁
En spesiell vanskelig tid var når jeg gikk på barne og ungdomskolen og , ble mobbet og ofte utestengt, men det var verst på de 3 årene på ungdomskolen.. Var slike gjenger i klassen og noen av de guttene trudde de var så tøffe når de mobbet og ertet vi andre som ble sett som tapere i klassen..
Fikk høre mye stygt og det gikk jo inn på meg den gangen, men heldigvis så ble det slutt på det når ungdomskolen ble overstått
vi var 2 noen ganger 3 som holdt oss sammen , hadde jeg ikke hatt hun som var min bestiss og støtte så hadde det nok vært enda verre..
Har jo kommet meg gjennom det og den dag i dag har jeg ikke største etterskadene som noen får etter mange år med mobbing..
Ha en fin og nydelig kveld snuppa 🙂 God hjertelig klem <3
Jeg leste et sted at det å miste en hund faktisk kan være verre enn å miste et familiemedlem (som man ikke bor med iallfall). For hundene er så enormt stor del av hverdagen, og man blir like glad i de som man gjør i mennesker. Kjærlighet er kjærlighet.
Jeg har to små nå, hun ene er samme rase som Fokus var og jeg fikk henne rett etter at du hadde mistet ham, husker jeg tenkte mye på deg da.. :/ Og selv om jeg har hunder på bare 2 år og 12 uker så gruer jeg meg allerede til den dagen de ikke er lenger, det er faktisk helt grusomt å tenke på!
Har mistet mange nære familiemedlemmer og venner i løpet av livet, og det har vert mange tunge stunder. Men det går over.
Det som ikke går over, er at jeg frå barneskolen til dags dato, har blitt utestengt og psykisk mobbet av den såkalla jentegjengen i klassen min.
På skolen prøvde jeg å si fra til lærere, til ingen nytte. Jeg var den som ble valgt og invitert med på ting sist, de gangene det var snakk om.
I dag blir jeg fremdeles invitert sist, er aldri en del av de greiene man blir tagget i på Facebook.. jeg prøver så langt det lar seg gjøre å ikke vere sammen med dem, men av og til må man..
Kan i grunn si det slik at det er de som var hovedgrunnen til at jeg begynte på vgs 5-6 timer unna her jeg bor, bare for å komme meg bort fra alt det vonde, orket ikke å se noen av dem i 3 nye år.
Altså.. skjønner ikke hvordan noen kan vere sånn i så mange år?? Det går fint med meg nå, så lenge jeg slipper å møte hele gjengen.
Tenker også veldig mye på når den dagen kommer, at broren min mister sin firbente på snart 1 år. Jeg har vert hundepasser og nærmest oppdratt hunden det meste av tiden, siden han har vert ute å reist.
Forstår deg så inderlig godt, har hatt flere hunder gjennom oppveksten, i tillegg til hest. Virkelig dyr man får et helt spesielt bånd med, og som det gjør så ubeskrivelig vondt å miste.. jeg forstår godt følelsen av å ikke kunne se for seg en annen hund noensinne, men det kommer med tiden om det er meningen. Og man glemmer aldri dem man har mistet selv med nye pelsbarn i hus. Ingen kan erstatte den spesielle plassen i hjertet kun for dem, men man lager nye rom, like stort og like kjært som de andre. Og som du sier, verdien av en en firbeint liten venn veier mer enn frykten av å miste dem, og kjærligheten og minnene er sterkere, over tid, enn sorgen av å miste dem. Bare tenk så mye kjærlighet dere har å gi! Enhver hund ville vært så heldig om den fikk komme inn i deres familie, minst like heldig som fokus var ❤️
Lille Fokus❤ savner alt av bilder hvor han var med i nesten alle innlegg! Mine tanker går til lille Fokus❤
Gode, søte, morsomme Fokusen.. Det er så trist å miste noen man er glad i, uansett om de har to eller fire bein. For noen år tilbake gikk endelig mamma med på at vi kunne få katt, vi hadde ikke tid til hund og da var en kattepus en super erstatning! Jeg var overlykkelig da jeg fikk ta med meg denne lille jentepusen hjem, merk at jeg er 16 år på dette tidspunktet. Dessverre ble det en kortvarig glede på ca. et halvt år før katten ble påkjørt og måtte avlives grunnet skadene. Jeg og stefaren min har aldri grått så mye sammen hos dyrlegen før..
Heldigvis fikk vi en erstatter noen måneder senere <3 Denne lille rampen var vi ekstra forsiktige med i starten, i den grad at vi får til å bestemme hvor en katt skal oppholde seg og ikke, hehe. Til vår store glede er han livredd for biler og holder seg langt unna hovedveien!!
Det blir spennende å følge med på om det kommer et nytt familiemedlem hos dere! Kanskje på nyåret? Hadde vært helt fantastisk <3
Min katt försvann i början av maj tidigare i år och kom aldrig tillbaka igen.
Och det är utan tvekan den mest fruktansvärda, uppslitande och «jag-kan-inte-andas»-sorg jag någonsin har upplevt, inräknat anhöriga som har gått bort.
Han var 18 år gammal, men frisk och kry och hade varit med under hela min uppväxt- mina föräldrar skaffade honom när jag var sju år gammal.
Jag saknar den katten så otroligt mycket, blir alldeles gråtig när jag skriver det här till och med, heh.
Jeg føler med deg. Jeg mistet katten min for rett over et år siden. Påkjørt 🙁
Og det er noe av det verste som finnes, når man mister et kjæledyr.
De blir som en del av familien og det blir tomt uten dem.
Katten min bodde hos pappa, fordi jeg ikke ville flytte på ho igjen, og der jeg bor nå har huseier en hund. Som var en veldig god trøst for meg etter jeg mista katten min. Men for et par mnd siden, døde hunden av kreft og sorgen kom på ny. (Har bodd her i 4 år og passa den hunden ofte, alt fra en helg til 2 uker) det er vanvittig vondt å miste dyr. 🙁