ET HERLIG TILBAKEBLIKK

La oss skru tiden tilbake… Tilbake til september i fjor, da Dennis og jeg var på roadtrip i USA. Dette ble en veldig spesiell tur for vår del – jeg var jo gravid, men det var det ingen som visste. Jeg hadde fortalt det til et par nære venninner, men ellers var det ingen som visste noe som helst. På dette tidspunktet var jeg 10 uker på vei – ikke så fryktelig langt ut i svangerskapet, med andre ord, men likevel lenge nok til at jeg kunne spotte en liten kul på magen. Eller… Det var nok mest sannsynlig bare en food baby, haha, men det var så rart å vite at det kanskje kunne være noe annet. Selv om fosteret i 10. uke ikke er større enn en fiken, og ikke lenger enn ca. 4 cm, var det liksom ekstra spesielt å se seg selv i speilet… Tenk det – inni der var det en liten mageboer, en liten mageboer vi hadde valgt å beholde.

Før jeg tok graviditetstesten var jeg 100% sikker på at jeg skulle komme til å ta abort, hvis testen viste positiv. Jeg var skråsikker! Barn? Det var jo ikke noe for meg. Jeg skulle jo ikke ha det! Men med det samme jeg så at testen faktisk var positiv, skjedde det noe som er vanskelig å forklare. En indre konflikt oppstod, for plutselig visste jeg at jeg skulle beholde, selv om jeg ikke ville. Det var så rart! Jeg skjønte ikke hva som foregikk, og ble ganske så hysterisk. Forvirret. Fortvilet. Men denne turen vår til USA fikk stor betydning for oss, og kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt. Her fikk vi nemlig god tid til å bare være oss, til å prate om dette, til å sakte men sikkert la det synke inn, og til å prøve å venne oss til tanken på at vi skulle bli en familie på tre.

Det er jo litt sprøtt å tenke på at jeg på header-bildet her på bloggen er gravid. Og når jeg nå titter på disse bildene – favorittbildene mine fra turen vår – blir jeg liksom litt ekstra lykkelig. Den fine mannen som står og holder rundt meg og som kysser meg på pannen, det er faktisk pappaen til mini i magen. Han ser ganske lykkelig ut, gjør han ikke? Herregud for en fantastisk pappa han kommer til å bli!

Denne dagen var alt. En perfekt dag på Venice Beach med gode samtaler, tandemsykkel og latterkramper. Hadde jeg vært lengre på vei, hadde jeg garantert tisset på meg opptil flere ganger, haha. Jeg hadde garantert tisset på tandemsykkelen også, for den villeste latterkrampen oppstod da vi skulle prøve denne for første gang. Makan for et styr – jeg hadde seriøst null peiling på hva jeg holdt på med, og det hele ble bare ufattelig komisk. Jeg lo generelt ekstremt mye på turen vår, og latteren kunne fort forvandles til hysterisk gråt. Helt uten en grunn. Hormoner, sa du?

En av de sjukeste opplevelsene var da vi var ute og spiste på en ganske så fancy restaurant i San Diego. Restauranten var stappfull av mennesker, og bordene stod ganske tett i tett. Plutselig bryter jeg ut i latter – en sånn ukontrollert latterkrampe, vet dere, som er så forbaska herlig, men samtidig så upassende i enkelte settinger. Som som i denne settingen her. Jeg lo og lo, og lo litt til, før jeg plutselig begynte å gråte. Vi snakker hysterisk gråting. Hulking, faktisk. Med tårer og null kontroll. Dennis, stakkars, har aldri følt seg så utilpass og utilstrekkelig – for uansett hva han sa for å prøve å redde situasjonen, ble det bare verre. Jeg gråt non stop i 10 minutter, og da jeg omsider var ferdig, var det vel ikke en eneste person i restauranten som ikke hadde fått med seg mitt sjuke utbrudd, haha. Heldigvis har ikke dette vært hverdagskost gjennom svangerskapet!

Nå er det 8 måneder siden vi var i USA, og vi ble kastet inn i det… For 8 måneder siden sa vi til hverandre at vi hadde god tid til å forberede oss, og at det var en hel evighet til vi skulle bli foreldre. Nå, derimot, nå er termin om bare 12 dager, og her sitter vi like lite forberedt som for 8 måneder siden. For man kan faktisk ikke forberede seg på hverken fødsel eller foreldrerollen. Det er vel helt umulig, så nå får vi rett og slett bare ta det som det kommer!

Men er det én ting som er sikker som banken, så er det at denne lille karen kommer til å bli overøst med kjærlighet. Både av oss foreldre, men også av besteforeldre, tanter og onkler. Han er en heldig liten kar som får så mange fantastiske rollemodeller å se opp til, og jeg kan ikke vente til de første møtene. Nå kan du bare komme, lille venn, vi er så klare for å hilse på deg ♥