Annonse

ET LIVSVIKTIG VALG!

Heia mine vakre venner ♥

Jeg befinner meg nå i Frankfurt. Flyplassen med så lange avstander atte HJELP, og siden tiden er knapp har jeg løpt, og dermed svetter jeg som en gris. Det renner av meg liksom, men en liten mellomlanding som inkluderer svette og høy puls har vel aldri skadet noen, haha. På flyturen hit fikk jeg omsider ryddet meg gjennom en mailboks som var fullstendig ute av kontroll. Det var så vanvittig deilig å få det gjort mens jeg samtidig hygget med et glass hvitvin, og jeg glemte alt om harrytassen ved siden av meg som stinket så mye sigg at jeg ble på grensen til uvel. USJ!! 

I mailboksen dukket der opp en e-post fra en leser med en oppfording.. En oppfordring om å ta opp et livsviktig tema på bloggen – nemlig organdonasjon. 

Det fikk meg til å tenke.. Gruble og tenke og gruble litt til, før jeg innså at jeg enda ikke har fått fingern ut og registret meg som organdonor. Hvorfor har jeg ikke det? Hvorfor i alle dager skal jeg sitte her og ruge på organene mine? Hvis jeg dør i morgen, er det helt sikkert mye inni der som kan bidra til mye godt for andre, som sårt trenger noen nye nyrer eller et hjerte. Når jeg er død er det vel strengt tatt ikke nødvendig at organene mine blir med meg i graven – hva skal de nedi der å gjøre? Spikret igjen i en kiste flere meter under jorden.. Nå skal jeg riktignok kremeres, og da føles det enda mer unødvendig å la friske organer gå opp i røyk. 

Jeg kjente at jeg ble sur på meg selv et lite øyeblikk. Sur for at det måtte en mail til for at jeg skulle huske på hvor livsviktig det å registrere seg som organdonor kan være. Jeg har for å være helt ærlig ikke ofret temaet en tanke – ikke fordi jeg ikke synes det er viktig, men fordi jeg til tider glemmer å tenke på andre. De aller fleste av oss er altfor opptatt av oss selv og det vi selv holder på med. Det som angår oss, og bare oss. Og de som står oss nært, selvfølgelig.. Men det er lett å glemme å tenke på andre.. På de vi ikke kjenner. På de som er syke. På de som står i kø for å dø eller overleve. 

Hvis alle hadde stilt seg positiv til organdonasjon – bare tenk hvor mange liv vi kunne berget? Når ett liv går tapt, hvorfor skal ikke dette berge et annet? Får ikke døden en viss mening om den kan berge et annet liv? 

De harde fakta forteller oss at det er mange som står i kø – at det er mange som så inderlig håper på å få et nytt hjerte, nye nyrer eller andre organer som vil forbedre livskvaliteten, og i hovedsak forhindre døden. Tenk hvor forferdelig det må være å stå i denne køen. Tenk hvor grusomt det må være å se at din tur nærmer seg med stormskritt, og tenk hvor fantastisk det må føles å få beskjeden om at nye organer er på vei. At du ikke har stått i kø forgjeves, men at du nå skal få lov til å leve lenger. Jeg kan ikke forestille meg hvor mye en slik gladmelding betyr, og det er ingen tvil om at jeg ønsker å bidra, om livet mitt skulle gå tapt. 

Livet har ingen garanti – det er skremmende, men så innerlig sant. Om jeg skulle få hodet mitt kappet av under trikken på mandag, skal i hvert fall alle organene fra hodet og ned doneres til dem som trenger det.. Jeg har derfor registrert meg og lastet ned donorkortet på telefonen, og det håper jeg at du også gjør! 

Hva tenker dere om organdonasjon? Er dere for eller imot, og hvis dere er imot å donere organene deres, hvorfor?

Kjærleik fra en bergenser på tur. 

Annonse