FÅTALLET TRODDE PÅ OSS…

Det begynner å bli litt teit og i overkant klissete, men det er vanskelig å holde fingrene borte fra tastaturet når jeg tenker på deg… Jeg savner deg! Jeg savner deg nå. Jeg savnet deg i går! Jeg savner deg når vi er langt borte fra hverandre, og jeg savner deg når du bare er 15 minutter unna. Jeg lengter etter deg når du er på jobb, mens jeg sitter i pysjen hjemme med dobbelthaken nedpå brystet.. Når du kommer hjem, fylles jeg til randen av en sånn glede og lykkefølelse at det nesten blir for mye å takle. 

Det er litt teit… Teit at man kan føle så inderlig sterkt for noen, teit at man kan savne noen mens man sitter ved siden av denne personen… Det er sånn jeg har det med deg, jeg får ikke nok av deg, din nærhet, ditt smil og din armkrok… Deg!

Om ca. tre uker er det nøyaktig fire år siden jeg møtte deg for første gang. FIRE! Er det ikke utrolig? Jeg måtte dobbeltsjekke at dette faktisk var riktig, da jeg litt tidligere denne uken innså at vi snart har kjent hverandre i hele fire år. Tiden flyr i godt lag, og på denne tiden har vi rukket å bli kjærester, dumpe herandre x antall ganger, bli sammen igjen, flytte sammen, og til slutt kjøpe leilighet sammen… Vårt hjem!

Vi møttes som vi alle vet på uvanlig vis… Under noen svært spesielle omstendigheter, og det var vel ingen av oss som hadde sett for oss at vi to skulle bli nettopp oss. Jada, så var det turbulent og kaotisk i perioder, og det var fåtallet som trodde på oss – som trodde at du og jeg kunne fungere i et forhold. Innimellom mistet vi troen vi også, men det var noe der som ingen av oss kunne skyve unna for godt. Det ble en slags avhengighet – vi kunne bare ikke leve uten hverandre!

Jeg ser tilbake på disse fire årene med et smil… Jeg tenker på hvor vanvittig mye vi har opplevd, du og jeg… Hvor mange turer vi har vært på, hvor mye vi har ledd, hvor mye vi har grått sammen, hvor mange historier vi har utvekslet, og hvor mange ganger du har holdt rundt meg. Hvor mange ganger vi har holdt hender, hvor mange ganger vi har smilt til hverandre, hvor mange ganger du har kysset meg, og hvor mange ganger du har fått meg til å føle meg så ubeskrivelig lykkelig. DU gjør meg lykkelig. Jeg er trygg hos deg, jeg føler meg vel… Jeg kan være meg selv på alle mulige måter, og du liker meg ikke noe mindre av at jeg går rundt med den gule genseren i to uker i strekk, kombinert med et fuglereir eller en sotrapalme på toppen av hodet.

Jeg tenker opptil flere ganger i uken at jeg må være verdens heldigste jente, og at vårt forhold er unikt. Jeg tenker at vi er de eneste som kan ha det så godt som dette, men sånn tenker vel alle som er i et virkelig godt forhold. Vi har de samme visjonene, drømmene, interessene (utenom FIFA, haha), og fremtidsplanene, og vi trives bare bedre og bedre i hverandres selskap. Det er så spesielt å føle at du har nådd toppen av lykke og forelskelse, men at du likevel føler at du blir mer og mer forelsket for hver dag som går. Det er nesten vondt å føle så sterkt for noen… Godt-vondt, riktignok, og jeg sitter her med sommerfugler i magen over at vi snart skal sees. 

Tenk at du kan gi meg sommerfugler etter fire år… Og det bare etter en uke fra hverandre… Teit? Ja! Det er veldig teit, men teit kan være bra i mange tilfeller, og i dette tilfellet er det veldig bra. Bra, fint og sjarmerende.

Jeg liker oss så innmari godt, Dennis… Jeg liker meg i kombinasjon med deg, og jeg liker den personen jeg blir når jeg er sammen med deg. Vi utfyller hverandre, du gjør livet mitt komplett, og nå skal vi nyte noen romantiske dager på hotell i Stavanger… Dette vil gjøre så uendelig godt. Litt oss-tid, uten kjas og mas… 

Jeg gleder meg ♥

Facebook

Twitter

Pinterest