FML

Nei føkk det her ass..

Hvis dere legger merke til tidspunktet for publisering av dette innlegget og i tillegg får vite at jeg ikke er på sjarmerende bris, skjønner dere at jeg ikke er spesielt begeistret. Fredagen kan omtales som tidenes største møkkadag for min del, og selvom jeg aldri har vært mer trøtt og sliten typ EVER, klarer jeg ikke å finne roen i kroppen til å falle i koma før jeg får sagt hei og hallo til dere. 

London, forresten. HE HE! 24 timer i London med et fullspekket program gjorde meg max utilgjengelig, men når sant skal sies var det godt å bare suge til seg inntrykkene av alt som foregikk. Jeg forteller mer om dette i neste oppdatering hvor jeg også skal vise en haug med happy snaps, men la oss bare bli ferdige med denne forbanna fredagen. 

Klokken 0600 ringte vekkerklokken og det var på tide å komme seg til flyplassen. Vi snakker dagen etter en heidundrandes SOBAZAAR Lanseringsfest, så det sier seg selv at det ikke var greit på noen som helst måte å stå opp klokken null seks null null, enig? Enig! Vi satt kursen mot flyplassen og da vi landet to turbulente timer senere enn antatt, slo det meg at 1.septemer er på mandag, og at Dennis trengte hjelp til å flytte ut av leiligheten innen den tid. Ehh, jadda.. Jeg så for meg å fly nedover for så å leie en bil ettersom strekningen mellom Oslo og Stavanger er den kjipeste strekningen på jord, i tillegg til at ikke en eneste celle i kroppen min orket tanken på å tilbringe 8 timer med E18! At Belinda ikke hadde flyttehjelp gjorde saken annerledes, så jeg trosset den ekstremt lille lysten på roadtrip og tok gasspedalen fatt. Jeg hadde jo tross alt noen timer i godt og etterlengtet selskap med verdens beste Belinda foran meg, selvom de siste fire timene ble tilbragt bak rattet alene. I mørket. På landeveien.. Pokker ta.. Vi kom oss altfor sent av sted fra Oslo..

Anyways.. In the middle of nowhere, på den mest øde strekningen dere kan tenke dere, kjørte jeg av sted. Med Dennis i telefonen for å holde meg våken, og med foten godt plantet på gasspedalen. Klokken var jo tross alt bikket ett på natten! Det var kun meg, veien, og Dennis.. OG en sivil mådderfåkker av en politimann som lusket seg opp i bakruten min og fyrte på blålysene, for så å få meg til å stanse.. «Det er fra politiet«!! FAEN SATTAN.. «Jeg kjørte for fort, sant? «

Jeg kjørte for fort.. SEKS TUSEN FEM HUNDRE KRONER for fort. Jeg er så forbanna atte HJELP!!! Jeg ville jo bare komme meg frem, for 8 timer i bil med hangover som passasjer er ikke kult. Alt jeg drømte om var the final destinastion og en armkrok. POKKER! Jeg kunne faen meg flydd ned og leid en føkkings Range Rover for prisen av den boten. I tillegg kunne jeg vært fremme for lengst, men her sitter jeg altså.. Midt på natten og bare, «JAVEL«, samtidig som jeg ler meg ihjel fordi jeg er så overtrøtt. Litt komisk er det jo faktisk.. Tragikomisk! Det der er siste gangen i hele mitt LIVET jeg kjører den strekningen igjen. Etter vi har kommet oss tilbake til Oslo på mandag, selvfølgelig. So long, E18.. Gå å ta deg en pølse!

Dessverre har jeg ikke noe passende bilde å by på i dette innlegget.. Hva skulle det vært isåfall? En svett og sliten selfie med en skummel politimann? Nei, folkens.. Nå er det natta. I morgen kommer jeg tilbake som et superhappy fyrverkeri, jeg lover!

LOVE YOU DARLINGS ♥