JEG BLIR SÅ SINT…

Jeg kjenner jeg blir kvalm… Jeg blir fysisk uvel og trist… Jeg blir matt og sint. Matt over situasjonen. Matt over dem som klager over bagateller. Trist over å se hvor håpløs situajsjonen er, og sint på verden.

Jeg blir sint på dem som har alle muligheter for å hjelpe, men som ikke gidder å løfte en finger. Jeg blir sint på dem som har midler til å hjelpe, men som ikke ønsker å bruke en liten brøkdel av pengene sine på annet enn sminke og lipgloss, overfladisk påfyll, eller en designerveske. Jeg blir så sint på dem som er så forbanna lite opplyst omkring flykningekrisen, og sint på dem som ikke gidder å engasjere seg. Jeg blir lei meg når så altfor mange velger å gi faen… Som velger seg selv over alt annet, som ikke åpner øynene, og som mener det ikke har noe å si om man engasjerer seg eller ikke.

Krisen er langt fra over, selv om media ikke omtaler flykningsituasjonen like hyppig som tidligere, og her på grensen til Makedonia lever over 10.000 mennesker side om side i små telt. Småbarnsfamilier som mangler alt, som ikke en gang har bleier til barna sine, og som må stå i matkø for en liten skalk, i minimum 4-5 timer hver eneste dag. De mangler sko, klær, og hygieneartikler. De mangler alt! De har ikke en trygg og varm seng. De har ikke noe de kan alle et hjem. Og hva er planen? Er det noe håp? Hvor skal disse stakkars menneskene dra, nå som grensene er stengt? Tilbake til et Syria jevnet med jorden?

Dette hadde ikke fungert uten frivillige – verken her eller på hjemmebane! Situasjonen hadde vært enda mer umennesklig om frivillige ikke hadde stått på som de gjør, og som jeg nevnte forrige gang jeg var på tur, blir jeg så varm i hjertet, så lykkelig og rørt over å se den innsatsen de frivillige gjør. De setter livet sitt på pause for å bidra, og her i Idomeni er det frivillige som holder liv i disse 10.000 +++ menneskene. De lager mat, de kjøper vann, de distribuerer klær og sko, og de gir klemmer til dem som har behov for å føle seg akseptert – de som har behov for nærhet og et vennlig smil.

Jeg er så stolt over å kunne kalle meg frivillig. Jeg er stolt over å være her med noen fantastiske mennesker som gir alt, jeg er stolt over dere og dem som er med på å gjøre en forskjell. Bare i det siste døgnet har dere vippset over 20.000 kroner, og dette er penger som skal gå til bl.a. 300 nye par sko. Tenk det… Dere bidrar til at mennesker på flukt får sko på beina, og det er vi alle så enormt takknemlig for.

I går distribuerte vi altså sko til kvinner, og det var så hjerteskjærende å se hvor mange som var utstyrt med dårlige sko, og hvor lenge disse vakre jentene måtte stå i kø for et bedre skopar. Mange av disse kvinnene kommer fra velstående familier – fra en hverdag hvor kafébesøk og shopping er vanlig, akkurat slik det er for oss. Tenk å gå fra en trygg og normal hverdag hvor du kan kjøpe de skoene du selv vil ha, til å stå i fem timer kø for å få noen brukte sko. Verdigheten får seg en solid knekk… Jeg sier igjen, tenk om det var oss! Og på tross av situasjonen smiler de. De smiler og er så ubeskrivelig takknemlig. Takknemlig for aksept, et smil og en klem. Det trenger disse menneskene så sårt!

 

I dag står distribuering av hygieneartikler for tur, og i morgen skal vi på storinnhandling. Det føles så bra å bruke penger på noe som faktisk er viktig!

Takk igjen for deling av innlegg, vipps og overførsler. Dere er fantastiske, og igjen må jeg bare si til dere, at dere gjør en forskjell ♥

Uendelig glad i dere, vakre venner.