Annonse

JEG ER FULLSTENDIG KNUST!

Øynene mine er så opphovnet at jeg nesten ikke klarer å holde dem åpen… Jeg hyperventilerer og hulker, og prøver å se tastaturet gjennom tusen tårer. Fokus er død! Babyen min er død! Min elskede lille bestevenn, som har vært med meg gjennom tykt og tynt i 11 år. Jeg kan ikke fatte og begripe det.

Er det virkelig sant? Er han ikke med oss mer? Er han ikke bare rett ute i hagen og jakter etter fuglene, som han synes er så morsomt? Skal han ikke legge seg ved beina mine snart, her jeg sitter på den faste plassen min på kjøkkenet? Skal han ikke snart se opp på meg med de nydelige, kulerunde øynene? Skal jeg virkelig ikke få holde han tett inntil meg når jeg går og legger meg i kveld?

I går opplevde vi alle hundeeieres aller verste mareritt. Jeg stod på jobb da Dennis ringte. Han hylte og skreik i andre enden. Han gråt og brølte, og da han ropte; «FOKUS» , skjønte jeg at vi var i ferd med å oppleve noe vi ikke var forberedt på. Dennis hadde akkurat lekt litt med lille vennen før han skulle gå i gang med å rydde på kjøkkenet, og siden han alltid er veldig påpasselig, gikk han ut i gangen for å se etter Fokus etter bare ti minutter med vasking. Jeg har alltid mobbet han for å være litt overbeskyttende – Dennis har nemlig alltid vært så redd for vår firbente bestevenn, og alltid fulgt nøye med på hva han driver med.

Han fant Fokus livløs i gangen… Han ristet i han, ropte på han, gav han frie luftveier, og gjorde det han kunne for å få liv i han. Han åpnet munnen hans for å se om det var noe i munnen som ikke skulle være der, og fant en svær hårball som hadde satt seg fast, langt bak i halsen hans. En hårball, for faen! Skulle det være årsaken til at vi skulle miste det vi elsker så inderlig høyt? Jeg låste meg ut av sjappa og løp hjemover, mens Dennis utførte hjertekompresjon på Fokus. Det tok ikke lange tiden før vi var på dyresykehuset på Ensjø. Jeg løp inn døren med Fokus livløs i hendene, og de fikk umiddelbart startet gjennoppliving. De tretti minuttene vi satt og ventet, var de lengste tretti minuttene i vårt liv. Jeg holdt Dennis så hardt i hånden at den ble blå, mens jeg ba til høyere makter om at Fokus måtte få leve. Vi skjønte det, med det samme vi så dyrelegen komme tilbake… Livet stod ikke til å redde!

Vi fikk sitte på et eget rom med han for å ta farvel. I en time holdt jeg han tett inntil meg, mens jeg håpet på et mirakel. Kunne vår kjærlighet og kroppsvarme være nok til at han plutselig begynte å puste? Lille Fokus! Jeg takler det ikke…

Jeg er helt ødelagt! Jeg er fullstendig knust, og forstår ikke hvordan vi skal klare å komme oss gjennom dette. Å miste en hund er søren meg like jævlig som å miste et hvilket som helst familiemedlem, for det var jo det han var – et familiemedlem. Hvordan kommer man seg gjennom dette?

Vi elsker deg så høyt, Fokus! Takk for elleve fantastiske år sammen med deg. Takk for at du har gjort livet bedre. At du alltid har fått oss i godt humør når ting har vært vanskelig. Mamma elsker deg mer enn ord kan beskrive ♥

Annonse