JOBBEN BAK STYLECONNECTION

Hei igjen fininger ♥
 
Jeg vet at veldig mange av dere lurer veldig på hvordan det egentlig er å være en blogger. Hvordan man i det hele tatt kan legge ned så mye tid i det, og om det faktisk er mulig å kunne blogge på fulltid.

Mye av dette snakket jeg om da jeg holdt foredrag på et event forrige fredag, og jeg føler for å dele mesteparten av dette foredraget med dere…


Grunnen til at jeg står her i dag, er i hovedsak fordi jeg regnes som en toppblogger i Norge, som forøvrig er rimelig stort for meg. En annen grunn er nok at jeg kanskje ikke er den typiske toppbloggeren, som kanskje går litt mer mot strømmen.

Jeg er nemlig en veldig laidback jente, som er lett å se når man klikker seg inn på bloggen. For meg er det viktig å sende ut et budskap til mine lesere om at det faktisk er ok å være iført rimelige klær, og at man rett og slett ikke MÅ være eier av den dyreste vesken på markedet, for å i det hele tatt «få lov» til å kunne kalle seg en blogger? For det var nemlig slik jeg følte det, for noen år tilbake. På den tiden jeg startet opp bloggen min, hvor det første jeg viste på bloggen var noen nye pistols fra Acne. Bare sånn for å vise at jeg også hadde råd til noen slike sko, og for å vise at jeg også var som de andre bloggerne på topplisten. 

Mye har forandret seg siden den gang, og det er nok grunnen til at bloggen min i det hele tatt ligger på topplisten i Norge. Rett og slett fordi jeg forandret synspunk og mening, og valgte å satse på min egen greie. Å finne meg selv tok riktignok ganske lang tid, og dette med stil og selvsikkerhet var noe jeg synes var skikkelig vanskelig i mange år. Nå har jeg funnet ut hvem jeg er, og hvilken stil jeg føler meg komfortabel i. Noen vil gjerne kalle stilen min litt for barnslig og kanksje litt fjortiss, men det får bare være. Når man nærmer seg 30 er det faktisk bittelitt hyggelig å bli spurt om legg, når du skal kjøpe øl på Coop’en.

Jeg er en av de bloggerne i Norge som faktisk driver business av det å, ja.. Nettopp blogge! Jeg driver mitt eget foretak, og veien dit jeg er i dag har vært svært krevende. Veldig mange forstår seg rett og slett ikke på blogging, den enorme markedskanalen en blogg faktisk er, og hvor mye jobb som faktisk ligger bak en gjennomført blogg. Jeg legger ned mange timer i selve bloggingen, men også rammene rundt. De tingene som faktisk er så uhyre viktig å følge opp på, slik at jeg kan leve av dette, og leve godt. Det krever konsentrasjon, et døgn som består av mer enn 24 timer, struktur (et ord jeg ikke har forstått betydningen av før nå), tolmodighet, svette og tårer. For det er faktisk sånn at man møter veggen litt innimellom. Når tusen ting står på agendaen, du har en uforutsigbar økonimi, og tiden din kun går til bloggen, ja da merker man at man ikke strekker til på det mer personlige plan. Det er det som er den tøffeste delen. Å føle at du ikke strekker til! Jeg vet at jeg med mitt fokus på blogg har såret mange rundt meg. Rett og slett fordi jeg ikke har vært tilgjengelig, fordi jeg ikke har prioritert de nærmeste nok, og fordi jeg rett og slett ikke har vært tilstede for mine nære og kjære. På den andre siden, er jeg en karrierekvinne, og det har jeg alltid vært. Jeg var tidlig ute med å få meg jobb, og fikk min første jobb da jeg var 13 år. Det har alltid vært viktig for meg å tjene mine egne penger, å gjøre en god innsats på jobben, og alltid prestere. Det fører jo til at man til tider har vanskeligheter for å etablere seg, gjerne i et forhold, og dette er noe som kan føles svært vanskelig og tøft. 

BloggNorge er et pussig lite samfunn. Jeg har enda ikke bestemt meg for om jeg liker det typiske bloggsamfunnet eller ikke, men jeg heller mer mot at jeg ikke er så fan. Det er så mye falskhet, og det liker jeg svært dårlig. Det er så få ærlige bloggere her til lands, eller det vil si? De er nok ærlige, men alt er så staget! Alt er så perfekt, så støvfritt og så rent og korrekt, og akkurat den falskheten kan jeg ikke fordra. Vi opplever alle noen bumper i veien, og livet er ikke 110% perfekt, hele forbanna tiden. Selv ikke for en blogger, og derfor synes jeg det er så trist at mange tusener av blogglesere i alle aldre der ute, føler seg mindre «interessant» når de stikker innom favorittbloggen.
Bloggerne i Norge er nemlig eksperter på å få «the girl next door» til å føle seg mindre viktig og ja.. Rett og slett litt uinteressant. Men altså, kanskje man ikke har akkurat DEN kroppen, DET treningstøyet, DEN personlige treneren, DET huset, DE skoene, DE veskene, DEN økonomien, eller hva pokker hva? Det er jo ikke de tingene som avgjør om en person er spennende eller ikke, og jeg håper virkelig at flere blogglesere kan ta det bloggerne skriver, med en liten klype salt. Det er mye mellom linjene som aldri kommer på trykk, men det er her jeg har valgt å være litt annerledes. Har jeg en drittdag, ja da velger jeg å skrive om nettopp denne dagen. Hater jeg å trene, ja da skriver jeg nettopp det, og melder meg ut av treningsstudiioet i samme slengen. Jeg vil at det skal være ekte, og det hadde vært en fryd å se et litt mer ekte og mindre staget bloggNorge?

Det følger naturligvis en del fordeler med det å være en profilert blogger, men også en del ulemper. Fordeler som det at en del bedrifter har sett verdien i oss bloggere, og blogg som markedskanal, som gir oss den fantastiske muligheten til å promotere produkter i ulike og spennende kategorier. Det kan være alt fra nye kolleksjoner og reiser, til flotte hotellrom, og skjønnhetsprodukter. 

Dessverre kan det komme en del misunnelse rundt dette, og vi har jo sett klart den siste tide, hvordan meninger åpent kommer frem, og at alle kan ytre sin mening. Misunnelse og sjalusi er en stygg ting, og det er her ulempene kommer inn. Misunnelige lesere som ønsker å trykke deg ned i driten, for å få seg selv til å føle seg bedre. Ganske utrolig hva folk faktisk kan være i stand til å skrive, men her gjelder det jo bare å fokusere på det positive. Andre ulemper kan også være presset. Presset rundt det å levere et inspirerende produkt, presset ovenfor samarbeidspartnere som ønsker en viss standard, presset rundt det å faktisk være god nok. I tillegg har vi disse såkalte luksusproblemene som veldig mange streber etter å ha, men som egentlig ikke er så h
yggelig allikevel. Det er mulig det høres fryktelig dumt ut, men jeg savner følelsen av å sette pris på ting. Sette pris på gjenstander. Som blogger får man en del gratis, og er det noen du har lyst på, er produktet ikke lenger enn en mail unna. Jeg klager ikke, for all del, men jeg glemmer ikke hvor vanskelig det var å skulle ønske seg noe til jul. Jeg hadde jo alt, og det jeg ikke hadde kunne jeg muligens få på null komma niks.. De to tingene som var oppført på ønskelisten var 1. Mer tid, og 2. En almanakk. En almanakk for å faktisk få en oversikt over de travle dagene, og mer tid til andre ting enn blogg. Mer tid fikk jeg ikke, men almanakken er min beste venn, selvom jeg til tider blir mobbet for å være mindre digital. 

Som en ivrig blogger er det ikke mye tid til overs, det er dessverre ikke mye tid til å prioritere de rundt deg, men lever man av å blogge, slik som meg, ja da må priorieringen ligge der man faktisk får endene til å møtes. Du er selv ansvarlig for å tjene penger til livets opphold, og man vil aldri få en ok konto, hvis ikke man gir jernet og jobber som pokker. Det gjelder i alle bransjer, og en god arbeidsmoral er viktig. Enda viktiger er det at du, spesielt som blogger, er omringet av mennesker som kan takle deg. Som kan takle å måtte bidra med å ta outfitbilder, som kan takle og til tider bli nedprioritert, som kan takle å være rundt en stresset person, rett og slett fordi de vet hvor mye det betyr. Jeg er heldigvis kun omringet av slike mennesker. Mennesker som beriker livet mitt, som ønsker at jeg skal lykkes, som inspirerer meg, som motiverer meg, og som er der, selvom jeg ikke alltid er tilgjengelig. 

Jeg kunne ikke bedt om en bedre jobb, som gir meg sjansen til å møte vanvittig mange spennende mennesker, som gir meg sjansen til å kunne gjøre akkurat det jeg har lyst til, som gir meg sjansen til å være kreativ, og som gir meg sjansen til å faktisk kunne være et forbilde og en inspirasjon for enkelte. Det er stort, og noe jeg er svært stolt over…
♥