KJÆRESTEJENTE

God morgen, verdens fineste ♥

Vi ligger fortsatt og nyter en lazy søndagsmorgen i sengen… Kaffen har blitt servert, og nå syntes jeg det var på tide å skrive et innlegg jeg aldri i mine villeste fantastier hadde sett for meg at jeg noen gang ville skrive… Typ EVER, og dere? Nå kommer jeg til å være mer ærlig og direkte enn noen gang tidligere…

Jeg har vel gjennom de senere årene vært den jenten i vennegjengen som har vært mest singel. Mest singel på alle mulige måter, og også den jenten som har fryktet mest det stabile A4 livet, tryggheten, og rett og slett kjærligheten. Jeg har sett på kjærligheten som noe ikke-eksisterende, på tross av at jeg egentlig har sett flere tilfeller av den rundt meg. Jeg har sett på den som noe forbigående, noe som egentlig ikke finnes, og som noe overfladisk bullshit folk bruker som en merkelapp for å konstantere at livet er fullkomment og perfekt. Tidligere har jeg baret tenkt, «fullkomment meg opp i rassen». «Hva pokker skal man med kjærligheten når man kan være singel, fri og i tillegg leve livet akkurat sånn man vil?»… 

Siden jeg flyttet til Oslo har jeg virkelig levd livet, noe jeg selvfølgelig er glad for den dag i dag. Jeg har rast fra meg, jeg har opplevd mye rart, mye spennende, og viktigst av alt, så har jeg fått tid til å bli skikkelig kjent med meg selv. Jeg har funnet ut hva jeg vil ha, og kanskje enda viktigere… Hva jeg ikke vil ha! Flere på min alder har nok kanskje hatt denne rase-fra-seg tiden på et tidligere tidspunkt, men som de aller fleste har fått med seg, så var jeg stuck i et 7 års langt forhold på samme tid som mine venner virkelig fikk føle på det å virkelig «leve livet». Jeg er en liten etterpåslenger i dette tilfellet, men for første gang i livet har jeg virkelig følt meg klar for å slå meg skikkelig til ro. For første gang i livet får jeg ikke panikk av å gå glipp av en fest, et event, en tur til en bestemt destinasjon bare fordi han jeg var litt keen på kanskje skulle være der… For første gang er det greit å ikke være så innforjævlig tilgjengelig… Det er greit med en rolighelg, det er greit å glede seg til fremtiden som inkluderer både ekteskap og barn, og det er greit å ikke være en skikkelig partydronning lenger…. Det er rett og slett greit å være forelsket og ha kjæreste!

Kjæreste… Et ord jeg kastet litt opp i munnen av å høre for bare ett år siden. Æsj! Hva pokker skulle folk med kjæreste? Det var jo så mye mer man kunne gjøre som singel… Farte rundt hver helg, dra hvor man ville uten å måtte melde ifra og i tillegg få tillatelse av en eller annen som ventet hjemme… Men hva pokker skulle man farte rundt for? For å bli betatt av drittsekker som så på deg som søppel, og for å få oppleve dårlige one night stands? One night stand… Jeg får frysninger av tanken, og ikke på en god måte. Om det er bra å leve litt og rase fra seg? Ja! I aller høyeste grad… Om det er et singelliv som kun består av festing, flørting og middelmådig sengegymnastikk man vil ende opp med? På ingen som helst måte… 

Når jeg ser tilbake på mannfolkene jeg har en historie med, ser jeg et klart og tydelig mønster. Relativt kjekke gutter, alle med ett mål; Holde deg i varmen til du ikke er interessant lenger! Noen som kjenner seg igjen? Jeg vedder en hundrings på at vi er flere i samme båt. Jævla douchebags!

Mannfolk som ser på deg som et bruk og kast materiale fremfor svigermors drøm, men who can blame them? Det er vel egentlig ikke noe «svigermors-drøm-materiale» over kvinnfolk som desperat kler seg opp til fest hver helg, som desperat prøver å virke sjarmerende i baren og sexy på dansegulvet for å forhåpentligvis ikke ende opp alene når natten går mot morgen. Akkurat nå kan jeg ikke forstå at jeg har vært den jenten, men samtidig har jeg virkelig fått min dose lærdom som jeg aldri ville vært foruten. 

Man finner den rette til slutt, har jeg hørt. Man finner den rette til slutt, har jeg sagt. Om jeg alltid har trodd på det? Ikke faen. Men vet dere hva? Plutselig står han faktisk der…. Mannen som får deg til å ville velge bort singellivet til fordel for det mer stabile. Plutselig står han der… Han som elsker deg for den du er og som ikke får deg til å tvile et sekund. Han har ingen skjult agenda, han vil faktisk bare ha hele deg. Det er ikke snakk om bare en natt eller en helg, det er snakk om i hverdagen. Han vil faktisk ha deg i hverdagen, og inkludere deg i hans fremtidsplaner. Det er fantastisk godt. Den evige jakten avsluttes, og det med en enorm ro…

Jeg har funnet mannen i mitt liv. Mannen jeg vil gifte meg med. Mannen som skal bli far til mine barn… Og joda… Det tok over ett år og en del drama, men plutselig var vi bare begge helt klar for å slå oss til ro, og selvom jeg aldri trodde jeg noen gang kom til å ville si dette, så er det helt ubeskrivelig deilig å være kjærestejente. Det føles så sinnsykt riktig. Det føles trygt og godt, og jeg kan vel strengt talt si at jeg har begynt å tro på kjærligheten igjen. Jøss! Tidene har visst en tendens til å forandre seg, og det er faktisk skikkelig godt…

♥

Facebook

Twitter

Pinterest