«Jeg elsker deg! Er han tatt? Jeg ligger under en klippe. Uskadd.»
«Bra, Astrid. Bare hold deg helt i ro til politiet sier det er greit. Skru av lyden på telefonen, ikke legg ut på FB om hva du ser.»
«Mamma jeg er så redd for å dø. Hvis jeg dør, fortell alle at jeg elsker dem.»
«Astrid- Du skal ikke dø. Du skal ligge helt stille til det er trygt!»
Denne dialogen som ble publisert i Aftenposten 15. juli får tårene til å trille. Jeg får klump i halsen, og stemmen blir skjelven. Dette er så sterkt, så inderlig sterkt… Tenk hvordan det må ha vært for både foreldre og for Utøya-ofrene i denne situasjonen. Tenk hvor maktesløs en mor må føle seg, når hun vet at det kjæreste hun har, aldri har vært så nærme døden som i dette tilfellet – når hun vet at barnet hennes befinner seg midt i en av historiens verste drapsmassakrer. Hvordan holder man ut? Hvordan klarer man å holde seg sterk? Hvordan overlever man med en viten om at man ikke kan gjøre en damn shit for å redde sitt barn?
Tenk at det er hele fem år siden!
Det finnes vel ikke en mer urettferdig måte å miste livet på…
22. juli 2011 – en dag jeg på den ene siden ønsker at vi skal slutte å snakke om. En dag jeg mener burde ryke rett inn i glemmeboken! Hver gang vi nevner 22. juli, minnes vi ikke bare de uskyldige ofrene – vi minnes også den grusomme mannen bak, som igjen fører til at vi aldri noen sinne vil glemme hans navn. Han burde glemmes. Han burde ikke bli snakket om! Han fortjener ikke å bli verken hørt eller sett, ei heller bli husket! Men vi husker han… Vi husker han så jævlig godt! Vi vet hvordan han ser ut, vi vet hva han heter, og han elsker det! Kan det hende at han godter seg over rosetog og markeringer? I hans øyne er han en gud. Han ser i hvert fall på seg selv som en gud… Jeg forundres over at vi ved våre tanker og minnemarkeringer, rett og slett mater denne grusomme mannens ego… Kan dette være tilfelle?
Jeg lurer også noen ganger på hvem det å «aldri glemme» egentlig er viktigst for… Er det egentlig viktig for de etterlatte å få en årlig påminnelse om livets verste dag? Sorgen har merket dem for livet, og minnene bærer de med seg. Hvis man spør de som ble direkte berørt – ønsker de egentlig lokale minnemarkeringer år etter år? Ønsker de denne påminnelsen om hvor nådeløst og brutal denne hendelsen var? Èn ting er å aldri glemme, en annen ting er å holde debatten og skriveriene i gang.
Neida, vi skal ikke glemme de 77 menneskene som mistet livet – de fleste barn og ungdom. De ble frarøvet livet på verst tenkelige måte, og disse ofrene skal hedres. Vi skal også hedre heltene – tenk bare på den vanvittige redningsinnsatsen de frivillige gjorde denne dagen. De satte sine egne liv i fare for å redde andres liv, og dette skal heller ikke glemmes.
Det som ei heller skal glemmes er fordommene. I tidsrommet før vi ble kjent med gjerningsmannens identitet var det flere innvandrere og muslimer som ble angrepet. Flere ble spyttet på og hetset, noen ble til og med kastet ut av kollektiv transport, og det er ingen tvil om at denne gruppen mennesker ble umiddelbart mistenkeliggjort! Kanskje 22. juli har gjort noe med både holdninger og fordommer?
Vi må ikke dvele ved vonde hendelser. Vi må reise oss, se fremover og gå videre. I dag går alle mine tanker til pårørende og etterlatte etter den ufattelige tragedien…
«Med tre ord kan jeg summere opp alt jeg har lært om livet: Det går videre.»
– Robert Frost
Ikke i dag Kristin. Ikke debatter i dag, ikke i dag. Værsåsnill ikke i dag
Enig
Må legge til at dette ikke er noe \»imot deg\», Kristin. Men dette er så sårt. Vi må minnes, markere, gråte..
Helt enig. Ivrig leser av bloggen, men idag bommet hun kraftig.
Beklager, Anna… Ikke meningen å gjøre vondt verre. Det var sårt i går, det er sårt i dag… Det er sårt hver eneste dag! Jeg synes bare at dette er spørsmål som er viktig å stille. God og varm klem til deg ❤
<3
❤
❤❤
❤
<3 Nydelige ord! Så nettop en dokumentar fra 22.juli, og tårene rant omtrent gjennom hele filmen som varte i halvannen time. Får så innmari vondt når jeg tenker på det, og i dag går alle tanker til ofrene og pårørende <3
Det er en vond dag… Fy faen så vondt! Det blir mange tårer på en slik dag… Varme klemmer til deg ❤
Så godt skrevet! Jeg har tenkt på akkurat det samme. Dagen er like rar hvert år. Klem <3
Enig med kommentarer over her. Ikke rette dagen. Men når det er sagt:
\»Den som glemmer historien, må leve den om igjen\»
❤️???
❤️❤️❤️
Jeg tror det er viktig at ingen glemmer dette, noen sinne. Dette blir skrevet inn i den norsk historie, og vi skal minnes på at det finnes mennesker som vil andre vondt, derfor kan det ikke glemmes og «ryke inn i glemmeboken» selv om man har lyst til det. Da unngår man på en måte sannheten. Ja, det er nok en vond påminnelse med alle markeringer akkurat den dagen, men for enkelte kan det være like vondt hver dag. Vi trenger denne markeringen for å kunne komme oss videre. Vi dveler ikke ved det vonde, vi kan lære å takle det og gå videre, og ved å ha denne markeringen får man vist respekt for ofrene, pårørende, demokratiet og vårt kjære lille land.
Jeg skjønner hva du mener, men jeg må si at for min del er det ikke han jævelen som sitter i fengsel jeg i hovedsak tenker på når jeg tenker på 22. juli. Det er ofrene, det påfølgende samholdet og at politikk og demokrati ble viktigere enn noengang. Jeg syns det er så viktig at vi ikke glemmer når vi var så klare for å spre kjærlighet for fem år siden, mens nå florerer hatet og fordommene som aldri før. Vi er så berørt av 22. juli fortsatt, når vi tenker på det eller ser videoer, men mange tar ikke innover seg at 22. juli skjer overalt i verden hele tiden.
\»Når en mann kan forårsake så mye ondt – tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen\» – Helle Gannestad
?❤️?❤️
Fint skrevet <3
Kjenner meg igjen i tankene dine <3 Kommer aldri til å glemme ungdommene som mistet livet <3 <3 <3