Annonse

MIN FORTID MED NARKOTIKA

Foran meg på bordet lå det flere gram med amfetamin i små klipsposer. Diverse piller var slengt i en lysegul skål, og store mengder hasj og marihuana lå perfekt dandert ved siden av rullepapir og en svær bong. «Frysevannis» , som vi kalte det… En bong man kunne helle frostvæske på, for at det skulle bli ekstra digg å røyke. Ekstra stein ble man også.

Jeg var 16 år gammel…

Dere hørte kanskje forrige mandags pod? Der snakker jeg litt om rus, og ønsker i dette innlegget å gå enda dypere. Jeg åpnet meg for første gang om min ungdomstid i et rusmiljø, da VG gjorde et portrettintervju med meg to år siden. Det var dritskummelt, men jeg visste det var viktig. Kommentarene i etterkant var et bevis på nettopp det, og derfor tenker jeg det er riktig å prate mer om dette. Spesielt nå som vi ser at flere og flere unge velger å eksperimentere med narkotika, og at mange føler seg presset til å både prøve og bruke for å passe inn. Dette er så ufattelig trist. Det er farlig. Narkotika er ikke noe man skal leke med for å få en morsom kveld – denne kvelden kan faktisk bli din siste.

I flere dager hadde jeg gått og mast på mamma, og bedt henne være så snill å la meg få lov til å være med jentene i klassen på slumber party. Alle skulle, og jeg ville jo ikke være den eneste som ikke fikk lov. Tenke seg til… Å komme på skolen mandag morgen, og ikke kunne ta del i samtalen fra helgens sleepover sammen med resten av jentene!? Med tårer i øynene stod jeg der og bad på mine knær. Hello, puppy eyes! Og mamma hadde selvfølgelig ikke hjerte til å la datteren sin bli hjemme. Jeg fikk omsider et etterlengtet ja, og pakket baggen som skulle bli med meg på tur.

Det var aldri snakk om noe slumber party, men heller noe som kunne minne om et privat rave party, i en svær hytte utenfor Bergen. Jeg løy så overbevisende at jeg blir skremt av tanken, for på min plan stod noe helt annet enn venninnekos med chick flicks på skjermen, jentesnakk, og popcorn i skålen.

Når jeg tenker meg om hadde jeg ikke så mange venninner i dette tidsrommet. Eller… Jeg fikk en ny bestevenninne da jeg begynte i 10. klasse, som på sekundet ble mitt største idol. Hun var pen. Og sjukt god i sport. Alle guttene digget henne, og for meg – som ble valgt sist i gym, og som i løpet av det siste året på barneskolen virkelig forstod at jeg ikke var blant en av de kule, var det stort å bli akseptert av den kuleste av de alle. Jeg ville bli som henne. Gjøre som henne. Sa hun hopp, hoppet jeg.

Det var hun som introduserte meg for hasj. Hasj… Hvor farlig kunne det være, liksom!? Næsj. Hasj var helt innafor. De første trekkene ga meg tidenes latterkrampe, og jeg hadde bare lyst på mer. Bare litt til. Litt til ble til en hel joint. Og før jeg visste ordet av det, hadde det gått flere måneder hvor hasj var noe jeg røykte på daglig basis. Eller i hvert fall nesten. En joint her, og en joint der. Jonas. Dooby. Spliff. Jonny. Det var dagsformen som bestemte hva vi kalte det, men én ting var sikkert… Jeg begynte å bli rimelig godt kjent med dette tilsynelatende uskyldige rusmiddelet, som ble min inngansbillett til langt farligere rusmidler.

Amfetamin. Ecstasy. Rohypnol. Magic mushrooms. Listen var lang. Og jeg husker ikke lenger hvor mange ulike narkotiske stoffer jeg faktisk proppet i meg i tiden rundt 2002 og utover. Da venninnen min havnet på avrusning fortsatte jeg. Jeg hadde jo fått en fot innenfor miljøet, og hadde fått en stor vennekrets. At hun havnet der skremte meg ikke litt en gang. Det var jo bare for en kort periode. Så skulle hun komme ut igjen til meg. Vi skulle jo fortsette på vår magiske reise – oss to mot verden.

Jeg kom til meg selv i det jeg febrilsk prøvde å dra for gardinene, i den svære hytten utenfor Bergen. Dagslyset var min største fiende. Sånn var det i grunn for de fleste av oss som eksperimenterte med såpass sterke rusmidler, og alt jeg ville ha var natt. Mørke! Alt ble liksom litt tryggere da, og trippen på nattestid i det mørkeste mørket, var bedre enn i dagslys. Techno på full guffe og glow sticks. Det var drømmehelg for meg i 2003! Anyways… Da jeg stod der og jobbet intenst med disse gardinene, kjente jeg for første gang på en forferdelig følelse… Dårlig til tusen – men det var ikke noe nytt.

Avtenningen var nesten ikke til å holde ut, og kroppen jobbet på høygir for å i det hele tatt komme seg gjennom dagen. Skjelvinger. Frysninger av den dårlige sorten. Oppkast og kaldsvette. Dagen derpå når hovedingrediensen er amfetamin, er ikke noe å hige etter. Men dette hadde jeg jo en viss erfaring med. Det som derimot var nytt for meg, var følelsen av å ikke ha en fjerneste anelse om hva som egentlig hadde foregått de siste 6 timene. Joda, så hadde jeg hatt blackout tidligere, men dette var blackout på et nytt nivå. Noe av det siste jeg husker er at jeg hørte to av guttene si, «se hun turer da!!?» mens kjeven min gikk i hundre og beina mine ristet. Et boblebad var også involvert på ett eller annet tidspunkt. Og så er det svart!

Jeg visste ikke hvem flesteparten av gutta i hytten var, og de to kompisene jeg ankom med på lørdagsettermiddagen, var ikke lenger å se. Et par folk satt fortsatt ved det store kjøkkenbordet og dro hver sin linje, mens et par andre lå og sov på hver sin sofa. Den lysegule skålen var tom… Og der stod jeg – midt i stuen og skjønte nada. Den følelsen unner jeg ikke en gang min verste fiende. Det eneste jeg skjønte var at jeg hadde knasket i meg rohypnol, eller «rypper» som vi kalte det… Det mye omtalte «voldtektsdopet» . For å få best effekt sugde vi på disse pillene til kjeften ble blå, og da jeg så meg selv i speilet var det tydelig at rypper hadde gått ned på høykant.

Jeg velger å tro at det ikke skjedde noe annet, enn at vi «bare» ruste oss på hyttetur. 19 år har gått, og jeg kan fortsatt ikke redegjøre for hva som skjedde denne natten. Jeg kunne blitt gruppevoldtatt uten å vite om det, og det sier litt om hvor farlig det er å frivillig proppe i seg alskens narkotiske stoffer. Når du er så fjern kan du ende opp med å bli utnyttet på det groveste. Og det verste av alt? At du i samme slengen kan være i stand til å samtykke, uten å mene det bare fordi du er så fjern og så ruset, at du ikke skjønner forskjell på verken rett eller galt, opp eller ned.

Denne hendelsen ble på mange måter et vendepunkt for meg. Jeg skjønte at jeg var på rask vei mot et stup, og at jeg ikke lenger kunne forsvare mine egne handlinger og holdninger. Dette var ikke meg. Dette var ikke jenten jeg ønsket å være. Ikke faen. Venner på avrusning? Venner som døde av overdose? Virkelig! Det var ikke uskyldig moro lenger. Dette var blodig alvor, og jeg stod midt oppi det.

Det er ikke alle vennene mine fra denne tiden som lever den dag i dag, og som forlot dette livet så altfor tidlig. Narkotika er farlig, uansett hva den kuleste jenten eller gutten i klassen eller vennegjengen sier. Og du kan aldri vite hva du faktisk putter i kroppen, uansett hvor godt du kjenner dealeren. Både rottegift og vaskepulver er bare noe av det som har blitt påvist i bl.a amfetamin, som kan gi alvorlige konsekvenser. For ikke å snakke om hvordan du faktisk reagerer på narkotiske stoffer. Du kan aldri vite hvor mye eller hvor lite du tåler, og en overdose kan være nærmere enn du tror. I tillegg vil jevnlig bruk av narkotika over tid påvirke både den fysiske og den psykiske helsen!

Jeg fikk en melding fra en jente etter at vi publiserte podden på mandag. Hun kunne meddele at en av hennes beste venninner på 18 år, døde av en overdose forrige helg. Det knyter seg innvendig. 18 år gammel! Jenten som skrev til meg kunne også fortelle at det i deres krets ble sett på som kult å bruke dop, og det bringer meg 19 år tilbake i tid… At narkotika er en trend er forkastelig! Dop i potten og livet som innsats… Det finnes ikke noe mer feil enn dette!

Det er ingen tvil om at jeg vet en ting eller to om påvirkning. Og jeg kan forstå hvor innmari vanskelig det er å ikke la seg påvirke av dem du ser opp til. Som en venninne. Eller en influencer…En influencer blir jo fort en av dine beste «venninner» , på tross av at dere aldri har møtt hverandre. Og alt hun gjør vil du gjøre.

Mye av grunnen for at en av mine viktigste hjertesaker er kroppspress og influenceres påvirkningskraft, er rett og slett fordi jeg vet hvor farlig det kan være å bli påvirket av feil person. Og det tar meg over i neste innlegg som publiseres om noen dager… Vi må nemlig snakke enda mer om nettopp påvirkning og farlige forbilder.

Inntil da… God natt. Sov godt! Og hold dere unna narkotika. Det er ikke verdt det!

Annonse