PÅ ET LITT KJIPT STED I LIVET…

Hei, mars… Hei, dere fine ♥

Det er over en måned siden jeg har vært her inne, og det er det flere grunner til… Det føles som et nederlag hver eneste gang jeg ikke klarer å innfri, men jeg har måtte innse at det av og til kommer store ting i veien som rett og slett påvirker meg mer enn jeg ønsker å innrømme. Jeg har den siste tiden stått midt oppi noe greier som har både vært vanskelig og mentalt krevende. Jeg er i en prosess som stjeler ekstremt mye energi og krever mye av meg, og jeg kjenner at det skal bli godt å prate mer om dette med dere etterhvert. Jeg må bare få litt mer styr på sakene før jeg deler, men dere skal i hvert fall vite at det ligger noe bak mitt sporadiske fravær, og at jeg ikke bare er en lat jævel som ikke gidder.

Jeg har prøvd å være mer aktiv på Instagram enn her på bloggen, men de siste 10 dagene har jeg nesten ikke tittet innom et eneste sosialt medie. Jeg har ikke klart å levere eller prestere, og når man føler seg dritt og ubrukelig, er det nesten umulig å klare å publisere noe som helst. Det er vanskelig å late som at livet er all good, når livet faktisk ikke er så good. Og Instagram er på mange måter et grusomt sted å være når livet humper litt. Det er definitivt et sted man kan finne motivasjon og inspirasjon, men hjelpes så mye man ikke trenger i feeden sin når man er på et litt kjipt sted…

I hele mitt liv har jeg vært en sånn person som tenker at alt går fint så lenge jeg bare sier det ofte nok til meg selv. «Det ordner seg» , «Du fikser dette» , «Null stress, joggedress» … Og dette er på mange måter en styrke. For det får meg til å gi alt, og til å sette inn det ekstra støtet i situasjoner hvor jeg trenger å holde full fokus og jobbe målrettet for å få det bedre og oppnå resultater. Men samtidig kan det få meg til å glemme alvoret… Og alvoret kan man ikke rømme fra. Man kan ikke le det bort. Alvoret er jo der uansett hvordan man vrir og vender på det. Det jeg derimot ser på som viktig er innstillingen man har til livet generelt. At det order seg, liksom. For det gjør jo som regel det. Men man må også erkjenne at livet humper litt, og ta tak i problemene. Snakke om det. Åpne seg, og tørre å være sårbar.

Men så har du de tingene som man dessverre ikke kan gjøre noe med… Og som heller ikke vil bli bedre. Som en kronisk MS-syk mor, for eksempel. Og det er så forferdelig vondt å se at et av de viktigste menneskene i livet ditt bare blir dårligere og dårligere, uten at man kan gjøre noe som helst for å bremse utviklingen. Det å ha syke foreldre er søren meg ikke noe å kimse av, skal jeg fortelle dere. De som vet de vet ♥

Nå ble dette mye lengre og mest sannsynlig mer rotete og kaotisk enn hva jeg hadde sett for meg, men jeg følte for å sortere noen tanker og gi en slags forklaring på hvorfor jeg har vært litt off… Jeg kjenner allerede at det føles bedre, og at dette var det som skulle til for at jeg kan komme tilbake igjen. Det er jo så mye jeg vil dele. Så mye jeg vil ta dere med på! Og hvis det er noen igjen her fremdeles, vil jeg at dere skal vite at jeg har savnet dere, og at jeg ser frem til fortsettelsen ♥

Klem i fleng

Facebook

Twitter

Pinterest