ROBINSONEKSPEDISJONEN EP. 6

Heisann, vakre lesere ♥

Jeg er litt sent i gang i dag, men en heftig migrene har holdt meg sengeliggende i et mørkt rom helt til nå. Pokker ta, altså… Jeg har ikke tid til den slags!

Oppdateringen fra gårsdagens episode av Robinson skulle vel også strengt talt kommet ut i går, men jeg var på reisefot fra klokken ni og utover, og da jeg omsider kom hjem like over midnatt hoppet jeg rett i seng. Denne ekspedisjonen altså… Jeg begynner faktisk å bli like lei av å se den på TV som det jeg faktisk var på dette tidspunktet på øyen. Lei av å være sulten, lei av å tape hver jævla kamp, lei av å stinke dritt, lei av å bare sitte på stranden og glo utover… Stort sett bare lei, og nå er jeg egentlig bare dritt lei av å høre på hvor mye skittkasting som kommer ut av enkelte. Noen av utfordrerne er spesielt gode til å fremstille paradise deltakere som mennesker uten verdighet og som de dummeste menneskene på planeten, men jeg kan vel ikke akkurat si at dette festlige utsagnet fra Bjørn Tore kvalifiserer til Abelprisen det heller…

«Det er en liten gåte i hodet mitt om dan som jeg går og tenker litt på. Jeg tør liksom ikke helt å spørre dem, for hvis jeg spør dem så blower jeg jo coveret. Sku ønske jeg hadde en sånn derre, du vet sånn bombom du kan fyre av nå vettø, sånn gratulerer her er århundrets lissom dummeste pris [sic]. Og dere vinner?n, sånn (lager eksplosjonslyd) så går den i lufta også står det forsjempel du vet sånn at «hjernen er tom»-logo eller hva det er for no på TVen når folk skal være veldig dumme. Det er lissom?Dem bryr seg ikke? Dem bare seiler på en bølje dem nå. Men det er jo mot utgangsdøra. Det skjer fordi dem lukter jo ikke. Dem spør ikke. Dem hører ikke. Dem er Paradise«

Gratulerer, Bjørn Tore, med århundrets beste forklaring på hvor dum vi paradise folka er!

Anyways…  


I episoden ser vi en tydelig og klar splid i gruppen. Silje og jeg holder oss litt for seg selv, mens Carl og Stian henger over utfordrerne som en klegg. Helt greit å få seg nye venner og Silje og jeg burde kanskje engasjert oss litt mer, men smalltalk i desperasjon for å ikke bli sendt hjem, funker bare ikke for meg. Allikevel var det ikke sånn at vi absolutt ikke prøvde å bli kjent med dem… Vi tok dem skikkelig godt i mot, prøvde å engasjere oss i kortspill på kveldene, men det er ikke alle det er like enkelt å komme inn på. Den eneste jeg faktisk fikk snakket godt og skikkelig med av utfordrerne på dette tidspunktet var Eivind. Han er en sympatisk og koselig type, og han kom til og med bort med blomster til meg da han så hvor lei meg jeg var etter at Dennis ble sendt hjem. Sååå koselig å gjøre noe sånn, selvom han faktisk var med på den skitne planen deres. Jeg forstår fortsatt ikke hva som var så positivt med å tape den kampen. Immunitet hadde de uansett, vi var like mange deltakere, og sjansen for at en av dem ville blitt stemt hjem var ikke særlig stor. Men, men… Sånn går no dagan.

Da Grethe prøvde å sende Silje ut i kappestrid, holdt det på å rable for meg. Det eneste jeg tenkte da var at de hadde vært hos oss i tre dager, de hadde allerede sendt hjem Dennis, de hadde gått inn for å tape en kamp, og så skulle de bare ta Silje fra meg også? Ikke faen… Vi hadde jo også i fellesskap bestemt oss for å sende de desidert to sterkeste, og Silje var ikke den sterkeste jenten. Allikevel meldte hun seg frivillig, så god som hun er, siden ingen av utfordrerne med masser av energi ville ta en for laget, men hun ble nedstemt. Mest av meg, faktisk da jeg ikke orket tanken på å miste min eneste venn der inne. I ettertid ser jeg at dette kanskje var litt egoistisk, og at Silje muligens kunne få muligheten til å bli værende i ekspedisjonen enda lenger, men sånn er man ikke i stand til å tenke, før man faktisk ser det på TV. Grethe og jeg fikk ihvertfall frest litt mot hverandre, men fikk skværet opp litt senere… Grethe er en superfin jente hun, altså, men litt bitching må til for å skape litt bra TV, eller hva? Hehehe. 

I øyrådet var jeg sikker på at jeg skulle ryke, og det hadde egentlig bare gjort meg skikkelig glad. jeg var så ferdig på dette tidspunktet, og jeg blir faktisk kvalm av å se hvor ekkelt tynn, forfallen og sliten jeg hadde blitt på dette tidspunktet. kragebeina stakk jo en meter ut av overkroppen, så det hadde ikke gjort noe å fått litt mer flesk på kroppen. Silje ble stemt ut, min fine venninne måtte forlate meg, og vips… Så satt jeg der alene, da. Møkkaekspedisjon!

Det skal bli spennede å se hvordan ekspedisjonen utvikler seg videre… Noen som gleder seg til neste episode?

Digger dere ♥