Jeg har vel i grunn aldri snakket så mye om min far her på bloggen, og årsaken til det er at han rett og slett aldri har vært en sentral del av livet mitt, og derfor ikke blitt et naturlig bloggelement. På en dag som denne – farsdagen, er det klart at jeg blir gjort litt ekstra oppmerksom på at jeg ikke er en såkalt pappajente, og at jeg heller ikke har vokst opp med en far i hus. Jeg har alltid visst hvem han er, og hatt sporadisk kontakt med han opp igjennom livet, men han har liksom aldri vært pappaen min. Det er veldig hyggelig de gangene vi møtes eller prater på telefonen, men jeg sier ikke «pappa» eller «far» til han – det føles rett og slett ikke naturlig.
For oss som har vokst opp uten en far, blir denne farsdagen en dag vi ikke har noe særlig forhold til. Da jeg var liten opplevde jeg dagen som litt trist – sånn siden jeg ikke hadde en far som ventet på meg der hjemme, som skulle få all slags hjemmelaga ræl som vi nøstet sammen i håndarbeid-timen, eller som vi spikket i sløyden. Jeg hadde riktignok morfar – en fantastisk mann som var min farsfigur, men det ble jo liksom ikke helt det samme som en pappa. Heldigvis manglet jeg ingenting, og min vidunderlige mamma var så magisk og flink at jeg aldri savnet noe som helst. Jeg hadde det jeg trengte, og siden jeg i tillegg var så heldig å vokse opp i samme hus som mormor og morfar, led jeg i hvert fall ingen nød – jeg hadde en haug fine mennesker i livet mitt, som jeg var og er så uendelig glad i…
Det sier seg selv at jeg er en mamma-jente, og at forholdet mellom mamma og meg er helt unikt. Jeg tror også at sykdommen hennes har ført oss enda tettere sammen, og det er ingenting som kan skille oss to. Hun er den viktigste for meg, og det mennesket jeg setter aller høyest. Hun er min aller største heltinne, noe jeg aldri har lagt skjul på her på bloggen ♥ Da jeg ble eldre kjente jeg litt på det der med at mamma var alene – at hun ikke hadde en mann å dele livet sitt med. Jeg syntes jo det var fantastisk å ha henne helt for meg selv i så mange år, men jeg så jo liksom for meg fremtiden, og ønsket jo ikke at hun skulle være alene.
Plutselig en dag kom Jon inn i livet vårt – en fantastisk mann med glimt i øyet, og verdens fineste smil. Jeg var naturligvis skeptisk i starten, men det tok ikke lange tiden før vi fant tonen. Mamma mistet jo aldri håpet om at hun en eller annen dag ville møte mannen i sitt liv, og det gjorde hun jaggu på en kald novemberdag i 2001. Det var kjærlighet ved første blikk, og Jon ble umiddelbart en del av familien. Han hadde to herlige sønner fra før, så dette her med å plutselig skulle hanskes med en rebelsk tenårsingsdatter, kan ikke bare ha vært en enkel oppgave. Jeg var faktisk umulig på den tiden, men det får vi overlate til en annen historie – nå er det nemlig Jon det handler om.
Å plutselig skulle få en «far» i en alder av 15 år var veldig rart. Det var en helt ny tilværelse for meg, men det tok ikke lange tiden før jeg fikk føle på hvordan det var med en typisk far i hus. En far som stilte opp for familien sin, som hjalp til med tunge løft, og som gjorde de typiske tingene som fedre gjør – som å klippe plenen for eksempel… Eller male huset, og hjelpe til med skolearbeid og lekser! Og selvfølgelig kjørte han meg overalt, og hentet meg når jeg ville hjem. Og så må vi ikke glemme alle de timene han ofret for å øvelseskjøre med meg, og alle de timene han brukte på å redde meg ut av de tåpeligste situasjoner, da jeg møtte vinteren for første gang som 18-år gammel bilist, haha.
Han var akkurat passe streng – såpass streng at jeg gruet meg til å vise skadene på bilen etter at jeg hadde kjørt inn i den eneste lyktestolpen på en parkeringsplass på Lagunen, men ikke så streng at jeg ikke turte å komme hjem. Han var – og er – akkurat sånn en far skal være, og så er han i tillegg verdens beste mann for mamma. Og akkurat det? Det betyr så ufattelig mye for meg!
Kjære Jon. Tusen takk for at du tok mamma med storm for 16 år siden. Tusen takk for at du ga henne hele livet, for at du fikk henne til å glemme sykdom og angst og all slags dritt hun kjempet seg gjennom, og for at du utfordret henne til å ta noen sjanser. Tusen takk for at du fikk henne til å reise igjen – for at du giftet deg med henne og ga henne akkurat det bryllupet hun hadde ønsket seg helt fra hun var liten. Tusen takk for at du tok vare på mormor og morfar, og stilte opp for dem helt til siste slutt – du var – og er en klippe, og en mann vi ikke hadde klart oss uten. Tusen takk for at du tar vare på mamma, og for at du gjør livet hennes hundre ganger bedre, og takk for at du er en trygghet for hele familien. Du er limet, Jon – og jeg er så ufattelig glad i deg! Takk for at du er akkurat den du er, og for at du er MIN (ste)far.
I kveld skal vi ut å spise, og feire denne fantastiske mannen, så da gjelder det å komme seg ut av pepsi-tee’en og inn i noe som er mer riktig for en litt bedre middag. Håper dere alle har hatt en nydelig dag i dag ♥
Så utrolig fint skrevet, Kristin!?? Koselig å høre litt mer om forholdet deres, og generelt om din nærmeste familie. Føles som jeg blir litt bedre kjent med deg! Håper du en dag vil skrive litt mer om din rebelske tenåringstid ? Kos deg med din fine familie ikveld ??
Aw? så rørende og flott å lese 🙂 ?
Håper dere får en hyggelig og trivelig feiring 🙂
Her har min far også blitt litt feiret tidligere i dag 🙂
Håper vi sees etterhvert 😉 og gjerne over en kaffe eller noe vin 🙂
God klem ??
Takk for at du deler dette. Mannen min har samme historie når det kommer til både biologisk far som sa fra seg ham når han var liten. Og nå en stefar som stakk for noen år siden.
Det er vanskelig og forstå og skjører i hjerte når han snakker om at han har to pappae som ikke vil ha han. Det er ekstremt tungt og forstå den følelsen.
Men heldig vis nå. Så kom det inn en stefar på ny som har stilt opp mer de siste fire åra, en det både biologis har og det tidligere stefar har noen gang gjort. Og det varmer så at en person kan komme inn og være mer pappa på så kort tid enn det noen andre har vært.
Men som sakt er det vanskelig og forstå når jeg er vant til en pappa som har vært der fra jeg kom til verden og er der enda for meg. I forhold til det mannen min har opplevde. Så det er bra at noen snakker om dette slik at flere kan forstå som har litt problemer med å forstå og sette seg inn i denne situasjonen.
Takk for at du deler.
Rørende og vakkert innlegg ??
Hurra for Jon ?
Så utrolig fint å lese! Jon høres fantastisk ut?
Så koselige bilder, og en fantastisk tekst, dette rørte ved noe i hjertet mitt ???
Sitter med tårer i øynene nå, jeg <3
du er så fin Kristin!!!
Åh Kristin, jeg beundrer virkelig din evne til å ordlegge deg så fint? Blir helt rørt av å lese dette!
Tusen takk for fine ord, jeg er veldig glad i deg og stolt av deg. Det er jo alltid sånn at vi er enige i noe og uenige i andre ting, men en ting vil vi alltid være enige om, du har verdens fineste mor. Stor klem fra din (ste)far
Rett og slett rørende ?
Klem fra Mariann
Måtte faktisk felle en tåre eller to her.. Har dessverre også vært like uheldig som deg med min biologiske far, har hatt opptil flere stefedre.. Men min største farsfigur har alltid vært morfar, verdens flotteste mann! Men som du har skrevet allerede, har det liksom aldri vært det samme.
Du er heldig, Jon høres ut som en fantastisk mann.
For et fint innlegg! Jeg har også skilte foreldre, men min pappa har i snart 20 år vært sammen med den beste dama som jeg idag ser på som min bonusmamma, som er et mye hyggeligere ord en stemamma, spør du meg 🙂 Det er så fint når man får slike mennesker inn i livet sitt.
For en nydelig, rørende tekst! Så flott at du kommer med en sånn hyllest til mannen som har fylt rollen som far for deg de siste 16 årene. <3
For en nydelig tekst. Kom noen tårer når jeg leste dette. Dette får meg til å tenke at jeg burde sette mer pris på tiden min med pappa. Min pappa var mye borte, men da stilte alltid farfar opp. Han har alltid vært en reservepappa for oss. Besteforeldre er gode å ha, men det er noe eget med en egen pappa. Trist at du gikk glipp av en pappa som kunne ta den samme kjedelige karusellen med deg for 10ende gang eller en som kunne bygge hytte med deg. Du fikk han til slutt!
For en rørende historie! <3 Det er noe med det at alle kan bli far, men at det kreves mye for å kunne bli en pappa. Dere er heldige som har Jon, han virker som en helt fantastisk bonuspappa! Jeg har selv en far jeg verken ser eller snakker med så mye med, og farsdag har aldri vært en tradisjon her hjemme. Jeg har ingen stefar, men det gjør ikke noe. Mamma er mer enn nok for meg, og den dagen jeg gifter meg er det hun som skal geleide meg ned midtgangen. Ikke en "fremmed" jeg sjelden ser.