SVAR PÅ UKENS SPØRSMÅL #2

Hotties, jeg skulle egentlig svart på ukens spørsmål i går, meeen siden det skjedde så mye på bloggen og nå som vi i tillegg har satt igang snikk snakk, begynner jeg å svare på ukens spørsmål hver tirsdag istedet. Høres det greit ut? I og med at det heter ukens spørsmål, er det kun ett spørsmål jeg kommer til å svare på. I dag gjør jeg riktignok et unntak…

Det har vært stor begeistrig for svar på video, så jeg kommer til å kombinere både svar i et eget innlegg som nå, og på video når det passer bra. Denne gangen skal jeg svare på noe mange av dere har lurt veldig mye på. Først og fremst forlovelsen dere fikk greie på i «10 ting dere ikke visste om meg», og sist men ikke minst, dette med Dennis og meg…

Forlovet, ja! Hehe… Her var det mange av dere som ble sjokkerte, og det skjønner jeg godt. Synes samtidig det er kjempegøy å kunne overraske dere litt med litt juicy avsløringer fra fortiden. Sånt er alltid moro. Det har seg altså sånn at jeg over en lengre periode gikk rundt med ring på fingeren. En nydelig ring by the way, og jeg skal vel heller ikke legge skjul på begeistringen rundt det å skulle gifte seg. Det er vel mange jenters store drøm… Den dagen man er finere enn noen gang og skal gi sitt JA, til en kar man ser for seg å tilbringe resten av sitt liv med. Eh, ja.. Det var vel her jeg ble skremt. RESTEN AV DITT LIV! Jeg var jo så vidt fylt 20 år for pokker, og selvom vi hadde vært sammen i 5 år på det tidspunktet, og ting fungerte relativt greit, var det noe som skurret i mosen. Det var ikke riktig… Bryllupsplanleggingen var godt i gang, jeg hadde funnet drømmekjolen, menyen var bestemt, og vi hadde allerede begynt å øve på brudevalsen. Datoen var satt. Det var et år etter at han fridde. Jeg freaket ut, han freaket ut… Gift i en alder av 21??? Er man klar for det egentlig?

Jeg ser jo at mange gifter seg i ung alder og at det funker, men jeg mener bestemt at man ikke har funnet seg selv på dette tidspunktet. Jeg fant ihvetfall ikke ut av hvem jeg egentlig var, og hvem jeg egentlig ville være før jeg nærmet meg 24. Jeg brøt forlovelsen, men vi holdt sammen en stund til. To år faktisk… Men det gikk ikke bra med oss. Vi hadde vokst fra hverandre for lenge siden, og det var bare et spørsmål om tid før en av oss var klar. Klar til å ta det store skumle steget og si hade til tryggheten. Til de trygge rammene som man blir så innmari avhengi av, men som man noen ganger har så innmari godt av å gi slipp på! Jeg hadde ihvertfall godt av det, og selvom det var helt forjævlig trist, var det på samme tid det beste som har hendt meg. Jeg fant en måte å takle kjærlighetssorgen på, jeg gjorde noe nytt med livet mitt, og har aldri angret en dag på avgjørelsen.

Tenk da! Å ha vært gift nå liksom? Å ha vært gift i snart 5 år? Oh loord! Jeg vil spare det… Spare denne lykkelige dagen til en senere anledning. Det er jo kjekt å ha noe å glede seg til, er det ikke? Dessuten har jeg tenkt å gifte meg ÈN gang, og det ville jo også være jævla stusselig å f.eks. skulle skille seg i en alder av 22 fordi det ikke funket og fordi man hadde vært litt kjapp med avgjørelsene. «Hei, Kristin heter jeg!», «Ja og hva er din sivilstatus?», «Eh, SKILT!» Haha, se for dere det da… Skilt blogger fra Bergen men dog med godt humør. Bosatt i Oslo for å finne lykken! Jeg ler meg ihjel. Nå må dere ikke bli helt sånn «asså, man kan faktisk være sikker i ung alder… Dette kan du ikke uttale deg om, jævla drittkjerring» o.s.v. Jeg er fullstendig klar over at det er mulig, og all ære til dere. Det må være fantastisk å finne mannen i sitt liv som 16 åring og kunne leve resten av sitt liv med bare han… Nei vent litt, jeg trekker det tilbake, for jeg synes oppriktig ikke det høres fantastisk ut i det hele tatt. Meeen, jeg blir glad over å se unge forelskede og lykkelige mennesker! Nei føkk it. Jeg blir vel strengt talt ikke det. Eller blir jeg? Det er jo søtt på en måte… Er jeg bitter? Who knows. Kjærligheten er jo ikke bare bare, og jeg tror ikke jeg er så veldig fan av den. Jeg liker ikke det den gjør med oss på veldig mange måter, og nå kan jeg fortsette på verdens lengste stil, men det skal jeg faktisk ikke gjøre. Kan ikke utsette dere for enda mer tekst og enda flere meninger…

Jeg skal istedet gå kjapt over på noe annet som dere har ventet på… Dennis og meg! Eh… Jeg vet for å være ærlig ikke hvor jeg skal begynne, og kommer nå til å fatte meg i korthet. Dere aner ikke hvor sinnsykt glad jeg er i den gutten der, og hvor mye han betyr for meg. Det har vært veldig mye frem og tilbake, og det er absolutt ikke enkelt dette med at vi bor i to forskjellige byer. Det er heller ikke enkelt når jeg hører alt mulig rart om hva som liksom foregår fra dere lesere, og det er rett og slett vanskelig for meg å forholde meg til situasjonen. Det viktigste for meg er at jeg vet hva jeg selv føler, og at jeg vet hvordan jeg ønsker at ting skal bli i fremtiden. Jeg aner et Stavangerbesøk i nærmeste fremtid, men kan ikke si noe mer enn dette foreløpig. Lover riktignok å holde dere oppdatert.  

SMASK

Facebook

Twitter

Pinterest