TANKEVEKKER

Hei fininger ♥

Det er tide å få litt tanker ned på papiret, og klype seg selv litt i armen. Jeg har lenge tenkt over den teknologiske utviklingen og hvordan tidene forandres… Tenkt over de store forskjellene man så tydelig ser fra generasjoner til generasjoner, og hvordan det er nå contra da. Imsdal-reklamen som har surret på TV, har fått meg til å tenke enda mer, og jeg ønsker å inkludere denne geniale teksten i dagens blogginnlegg…

Generasjon Y. Det er visst oss, som ser på verden som en lekeplass. Curling-generasjonen som glir gjennom livet, bortskjemte og kravstore. Glasur-generasjonen. Unge når vi kan, voksne når vi må.

Så hva mer kalles vi? Millennium-generasjonen, LOL-generasjonen, primadonnaer som bare skal le og leve. Sosiale medier-generasjonen som lever for likes og comments, hvor vennskap og forhold oppstår og brytes med et museklikk. Vi skal melde, poste, adde og attende. Selvutlevering med fotofilter og hashtags.

Den ambisiøse Meg-generasjonen som skal briljere, studere, imponere og turnere. De som skal oppnå alt og bli den personen ingen andre er. Vi har mange merkelapper og tydeligvis mye å motbevise. For selv om landet var bygget da vi kom, må noen jobbe med påbygget.

Åh, den teksten der altså. Jeg får frysninger…

For det er jo sånn det har blitt… Vi er en generasjon som lever og ånder for likes og comments… Vi er konstant online, vi er alltid tilgjengelig, vi glemmer selve øyeblikket da øyeblikket heller skal dokumenteres istedet for å nytes. Vi skal ha tilgang på 3G og wifi til enhver tid, vi skal snappe, instagrame, tagge og sjekke inn, for det er jo ingenting som er viktigere enn å vise alle andre hvor gøy man faktisk har det. Bare SE på oss folkens… Bare SE hvor SINNSYKT kult VI har det. Med trynene vendt ned i hver vår smartphone, hvor bildebevis av den fancy middagen på død og liv skal legges ut på instagram og Facebook, før vi i det hele tatt har rukket å spise den mens den fremdeles er varm. «Stopp», «ikke spis enda», «vent litt, jeg må ta bilde», «alle sammen nå, smil», «vi må vise at vi har det gøy». Noen som kjenner seg igjen? 

Selvom vi er i samme rom, er vi liksom ikke sammen lenger, og er man på feire utenlands og setter seg på en café, spør man alltid om passord til wifi, før man i det hele tatt har sett på menyen. Spørsmålene man tidligere stilte venninnene sine som, «hva har egentlig skjedd i livet ditt i det siste?» og «hvordan går det med deg?», er spørsmål som sjelden dukker opp, rett og slett fordi man allerede har svaret på disse spørsmålene. Man har sett- og vet alt, og svarene finner man ved hjelp av et par tastetrykk inne på diverse sosiale medier. 

Jeg lengter tilbake…

Tilbake til tiden hvor vi levde og åndet for selve øyeblkket, hvor minnene faktisk fikk mulighet til å feste seg godt i hukommelsen før det tikket inn to likes. Tiden hvor bekymrigen lå i at klokken nærmet seg leggetid og at man måtte hjem, og ikke at den største bekymringen var at man ikke bikket 500 følgere på instagram etter at man hadde hashagget bildet sitt med likesforlikes, instagood, instaporn, og gudene vet hva… Det var en fin tid, og jeg er så uendelig glad for at min barndom gikk med til utendørs leking med barna på haugen, at vi hoppet strikk, lekte bomgjemsel, boksen går, og hoppet tau, og at dette er minner jeg faktisk husker. Hvordan vil dagens barn huske sin barndom? Vil de huske noe i det hele tatt, eller blir de avhengig av å gå tilbake i bildearkivet for å se hva de faktisk drev med på den tiden? 

Det er jo selvfølgelig positivt at tilgangen på å forevige minnene er mer tilstede nå enn noen gang tidligere, men jeg skal ærlig innrømme at det er skikkelig koselig å kunne bla gjennom albumene fra barndommen. Det var jo så kjekt da mormor fløy rundt med det urgamle fotoapparatet for å ta bilder av oss, og etter 15 klikk, ble fotofilmen spolt tilbake. Deretter måtte mormor gå til fotobutikken, for å bestille fremkalling, og en uke senere kunne vi få se bildene hun hadde tatt. Den spenningen var helt enorm. Spenningen rundt det å skulle bla seg gjennom de 15 bildene, i håp om at ihvertfall ett av dem så bra ut. Man hadde jo liksom bare én sjanse, så da var det bare å sette på seg sitt fineste smil og håpe på det beste. Man kunne ikke se seg selv på en digital skjerm, slette hvis man var missfornøyd, redigere hvis man likte bildet, legge på et filter for å se enda bedre ut, noen effekter for ekstra spenning, og deretter publisere tidenes «selfie»… Neida, det var bare gamledager. De gode gamle dagene, hvor alt annet enn antall likes stod i fokus. Det var rett og slett en ubeskrivelig fin tid!

 

På en annen side er det uendelig godt med dagens teknologi… Vi kan skype, FaceTime, like og adde. Vi kan oppretholde kontakten med familie og venner som befinner seg på andre siden av kloden, og det helt gratis. Vi kan følge hverandre, dele fine øyeblikk, og når man har en venninne som skal føde sitt første barn, får man jaggu en snap av det lille nurket omtrent før hun har kommet ut. Det er så sprøtt men samtidig fint på samme tid, og jeg setter jo egentlig stor pris på tilgjengeligheten. 

 

Tilgjengeligheten… Fint men samtidig vanvittig slitsomt, og noen ganger vil man bare ta et stort steg bort fra den teknologiske verden og bare være. Være tilstede uten å bli forstyrret av notifications, og det jeg satt så stor pris på før da jeg reiste en god del, var rett og slett den lille timen i fly hvor absolutt ingen kunne få fatt i deg. Telefon, off. Laptop, off. Nettbrett, off. Sånn er det ikke lenger, for wifi onboard er naturligvis tilgjengelig, og nå kan man også snakke i telefonen under flyreisen hvis man ønsker det. Det er ikke en eneste frisone noen steder. Ikke ett pokkers sted er man helt fri, og skulle man være så heldig å faktisk befinne seg såpas langt ut i skauen uten dekning, tar faktisk panikken overhånd. Å herreguuuuuud, jeg har ikke dekning, helvette jeg får ikke sjekket instagram. Pokker, jeg får ikke sjekket oss inn på Facebook, for å faktisk fortelle mine venner at jeg er offline. For det er jo helt krise å laste opp bildebevis fra noen dager «off» tre dager senere. Det skal skje umiddelbart. 

 

To verdener… To vidt forskjellige verdener og jeg er glad for å ha fått oppleve deler av dem begge. Dessverre blir det ikke sånn for vår generasjons barn. De vil nok prøve å dra fingeren over et innrammet fotografi for å «swipe» seg videre til neste bilde. De vil prøve å navigere seg videre til neste TV-kanal ved å berøre TV-skjermen, men «who can blame them». Dette er en verden som har kommet for å bli, og teknologien vil bare nå nye høyder år etter år. Så uendelig bra, men samtidig en tanke vemodig…

 

Jøss… DER innså jeg at jeg begynner å bli gammel. Hahahah… Håper allikevel det er flere av dere som kjenner seg igjen, og som kanskje vil dele noen tanker med meg. 

 

Kjærleik ♥