Om jeg skal definere graviditet, så er det kvinner som stråler av lykke. Kvinner som aldri har opplevd en større glede i livet, og som ikke kan vente til å treffe den lille. Som gjennom hele svangerskapet nyter aktiviteten på innsiden… Som bruker enhver anledning til å kjenne etter små spark, som stryker hendene over magen, som forbereder seg, som nyter hvert sekund, og som for hvert minutt som går knytter sterkere bånd til den lille. Det er liksom sånn det skal være å være gravid. Det er vel dette som er «normalen» , eller hva? Jeg mener at den såkalte normalen også burde inkludere et annet bilde, for jeg føler meg rett og slett unormal som ikke føler på denne enorme lykkerusen over å være gravid. «Alle andre» gravide virker jo så uendelig takknemlige, og her sitter jeg og bare «hva er galt med meg?»
Når sant skal sies var jo utgangspunktet mitt at jeg ikke ønsket barn, og jeg kan selvsagt forstå at den overveldende følelsen av glede gjerne inntreffer momentant, om man har vært klar for å få barn, eller om man har prøvd lenge. For veldig mange er jo dette det aller mest vidunderlige et menneske kan oppleve, og det har jeg ingen problemer med å forstå. Det er jo vidunderlig! Det er det virkelig ingen tvil om!
Jeg har vel på mange måter vært heldig med svangerskapet. Jeg har vært i fin formen siden dag én. Jeg har ikke slitt med morgenkvalme, hevelse i beina eller halsbrann, og jeg har heller ikke hatt noen spesielle cravings. Jeg har har følt meg som jeg alltid har gjort. Jeg har ikke følt meg gravid, egentlig, og kanskje det har ført til at det har vært litt vanskelig å forstå hva som egentlig foregår!? Det er jo først når magen er stor at jeg har innsett at det bor et lite menneske inni der. Mitt lille menneske. Vårt menneske. Jeg gleder meg til å treffe ham. Jeg gleder meg så intenst mye til å overøse ham med kjærlighet og videreføre våre gode verdier til ham. Jeg gleder meg til vi skal oppdra ham til å bli en fantastisk kar, som er godt rustet for å møte de utfordringene livet har å by på. Han skal rett og slett bli en grepa kar!
Det er ingen tvil om at jeg gleder meg. Men jeg har ikke knyttet meg til han enda. Gjør dette meg til en dårlig person?
Det kan se ut til at andre – til og med ukjente, viser en større begeistring for min graviditet enn meg selv… Er dette innafor eller er det noe som skurrer? Er det noe galt med meg? Verken navn, barnerom, eller noe annet er på plass. Vogn og vugge er det eneste vi har, samt litt klær og småstasj. Burde vi ikke hatt alt på plass for lenge siden? Burde ikke jeg som vordende mor, vært mer giret på å komme i mål? Jeg er faktisk sikker på at jeg kommer til å briljere i rollen som mor, men samtidig føler jeg på en dårlig samvittighet overfor min ufødte sønn, siden jeg ikke bobler over av lykke når jeg nå bærer ham frem. Jeg har dårlig samvittighet overfor Dennis, som er så ubeskrivelig engasjert og giret over både graviditeten, små spark og alt som skal skje. Jeg vil jo ikke at han skal miste piffen når jeg til tider kan virke litt «off» …
Det er vel bare veldig mye som skal tas stilling til, og for min del har dette vært en – tja – jeg vil vel ikke si en vanskelig prosess, siden jeg tross alt har vært i så fin formen, men jeg var jo i fornektelse i flere måneder. Det har rett og slett vært en berg-og-dalbane, hvor jeg i øyeblikket før jeg fant ut at testen var positiv, var skråsikker på at jeg ville ta abort, og hvor abort i neste øyeblikk – da resultatet var klart – ikke lenger var et alternativ. Jeg var jo i sjokk! Både over å ha funnet ut at jeg var gravid, men også i sjokk over at jeg ikke ville fjerne det. Og så var det jo et stort sjokk å få vite at jeg faktisk bar på eneggete tvillinger, men at den ene ikke levde under den første ultralydundersøkelsen.
Dette er nok ikke helt uvanlig, og som regel rydder jo kroppen opp hvis det er noe som ikke fungerer. Det som derimot skjedde med oss, var at vi over en lengre periode kunne se aktivitet i navlesnoren til det døde fosteret. Kroppen ryddet ikke opp, og vi kunne lenge se den andre tvillingen på ultralyd. I 1 av 50.000 tilfeller, fikk vi vite. Eneggete tvillinger. Èn morkake. I samme pose… Plutselig kom beskjeden om at hvis aktiviteten i navlesnoren vedvarte, kunne det være hele 50% sjanse for at den friske tvillingen ikke ville komme til å klare seg, grunnet hjertesvikt. Det var en veldig spesiell beskjed å få. Når man omsider har så smått begynt å vende seg til tanken på at vi skal bli en liten familie, så får man vite at det er en sjanse for at det ikke går bra. Det har vært mye å fordøye, for å si det mildt…
Heldigvis har vi vært i trygge hender, og fått ekstremt god og tett oppfølging. Og heldigvis finnes det måter å behandle slik uønsket aktivitet på – i andre land enn Norge, riktignok, men likevel… Vi var hele tiden trygge på at dette skulle gå bra. Men det å være litt lost i utgangspunktet, for så å gå gjennom et relativt komplisert svangerskap på tross av knallform? Åhåj… Det har som sagt vært en berg-og-dalbane! På forrige ultralydundersøkelse, ble det konstatert at det ikke lenger var aktivitet i navlesnoren, og det heller ikke var mulig å se den døde tvillingen. Vi pustet lettet ut… Og det var vel også først da vi begynte å bli klare for å fortelle dette til «hele verden» .
Nå føles alt egentlig bare fullstendig surrealistisk! Og hadde det ikke vært for en av disse gravid-appene jeg har lastet ned på telefonen, hadde jeg ikke visst at jeg nå har entret det tredje trimesteret – eller semesteret, som jeg faktisk trodde det het. Nå er det faktisk siste innspurt, og jeg er overhodet ikke klar. Men den lille superhelten kommer jo uansett – og det skal bli innmari fint. Det er en mening med alt – det er jeg sikker på – og jeg vet med 100% sikkerhet at han kommer til å berike livet vårt noe så til de grader.
Lille babyen min. Babyen vår! 50% meg, 50% Dennis. Det er jo helt fantastisk!
♥
Jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver! Jeg hadde det akuratt slik som deg. Jeg var ikke en av de «vanlige» gravide jeg heller. Her var det masse andre tanker, men nå har jeg vært mamma allerede 1 år og det er så mange følelser og mye glede nå 🤗
Takk for at du deler og er så ærlig! Dette er så viktig, og du er ikke alene!
Jeg klarte heller ikke helt å kjenne på den store «gløden» i graviditeten, synes det var vanskelig å ta det inn over meg. Det endte med svangerskapsforgiftning, forløsning med keisersnitt syv uker før tiden, og langt sykehusopphold. Livet som mamma kom derfor litt brått på, men idag kan jeg ikke se for meg en hverdag uten sønnen min!
Gi det tid, ta det i ditt eget tempo. Og ikke ta hensyn til hva andre sier, tenker eller forventer. Du er rå, stol på deg selv! ❤️
Denne skulle så klart rett til deg Kristin, og ikke som til Malene. Skylder på ammetåka!
Åh, du er fantastisk! ❤️ Takk som deler dette med oss, og gjør det lettere for andre!
Jeg har vært i din posisjon hvor den ene tvillingen døde og navlesnoren fortsatt pumpet. Vi kjempet for den levende tvillingen, men halvveis i svangerskapet ble han også borte for oss dessverre. Men, så godt å høre at dere går gjennom dette og at det faktisk går bra!! Vi sitter tross dette i dag med verdens fineste pike i armene våre 😍
Dere kommer til å bli fantastiske foreldre 😘
Stå på, morsfølelsen kommer etter hvert! Er ikke alle som opplever morsfølelsen når de holder barnet for første gang heller, men den kommer nok uansett snikende innpå 😘
Ååå Kristin, jeg kjente at jeg faktisk ble rørt av å lese dette innlegget. Så forbanna ærlig, og selv om jeg skjønner at det kan være utrolig vanskelig med et slikt svangerskap, når utgangspunktet deres var frivillig barnløs, er jeg utrolig glad for at du velger å dele dine tanker. Tanker som du kanskje føler er unormale og feil, så vil jeg bare du skal vite at det er helt lov å ha egne følelser rundt en graviditet. Kanskje og spesielt i deres tilfelle❤️
Jeg heier på dere, og er så utrolig sikker på at med en gang du møter den lille, vil det være et møte som overgår alt. Og som gjør at du vil føle denne tilknytningen til barnet! Dette kommer til å gå så utrolig fint. Du er jo en superkvinne!!
Jeg har forresten sendt deg et «tilbud» på Instagram, som kanskje er verdt å sjekke ut🥰
Håper dere får en fin og avslappende helg! Har vell vært nok på agendaen din denne uka🙈 Kos og klem
Du er ikke alene om følelsene dine! Selv om min var planlagt så kom jeg aldri «der» som alle snakket om. Jeg gledet meg masse, men gruet meg og var nervøs for alt det å ha barn innebar.
Det tok faktisk 10 uker fra hun kom ut til jeg fikk denne «skikkelige» morsfølelsen. Det var godt når den kom, så ærlig skal jeg være. Men det er enormt mye å fordøye uansett hvor ønsket eller tilfeldig det er at det kommer en liten rakker.
Nyt de siste månedene dere kan sove leeenge og spise mat sammen (som er varm), kan komme seint hjem uten å tenke:søren det blir tungt i morgen, og nyt det å dusje å gå på do i fred og ro ❤️ Det er hektisk men vidunderlig med (egne) barn 😉
Kjenner meg så igjen i beskrivelsene dine! Her sitter jeg, med termin om 6 dager og har absolutt ikke gledet meg over graviditeten! Jeg er selvfølgelig mer enn glad og klar for at lillegutt skal bli en del av vår lille familie, og gleder meg intenst til å se han! Jeg har heller ikke hatt et svangerskap fylt med plager, men har IKKE trivdes som gravid. Og har fått utallige kommentarer om hvorfor, at jeg må være takknemlig (noe jeg selvfølgelig er) og diverse andre ting. Jeg har aldri før følt meg så fæl og kjip som under denne graviditeten. Men jeg veit med sikkerhet at denne gutten blir elska, og at vi kommer til å bli mer enn gode nok foreldre 💚 Bra noen setter ord på det at ett svangerskap ikke bare er ren lykke og en dans på roser, for det er ikke alle som har det sånn. Og jeg tror vi er fler som sitter på den følelsen, men som kanskje ikke tør og si noe i frykt for å bli stempla som dårlig mor eller utakknemlig.
Jeg også kjenner meg igjen i det du skriver. Vi flyttet inn i ny leilighet én måned før termin og ingenting var egentlig på stell før da. Stellebord og ammepute handlet jeg inn bare noen uker før babyen vår ble født. Jeg hadde bekkenlåsning i siste del av svangerskapet, så jeg sov veldig dårlig på grunn av smertene og klarte ikke å glede meg på samme måte som jeg følte andre gjorde. Istede for å stråle, hadde jeg poser under øynene og ville helst bare krølle meg sammen under dyna. Vår kommende baby var en «overraskelse» for oss, så det kan ha vært med på å påvirke (den manglende) lykkefølelsen – Det føltes uvirkelig at vi skulle bli foreldre. Nå er han snart fire år, tiden flyr. Mange vanskelige perioder og søvnløse netter, men morskjærligheten har egentlig bare vokst!
Hva mente du med at abort ikke var et alternativ allikevell? Var det fordi du var så langt på vei eller at du fant ut at du ikke ville gå igjennom med abort?
Dere kommer til å bli fantastiske foreldre, det er jeg helt sikker på💜💜💜
Du setter nok ord på det veldig mange føler – men som alt for sjeldent blir snakket om! Det er ingen fasit på det tror jeg, og det verste man gjør både under svangerskapet og etter barnet blir født er å sammenligne seg med andre! Alle reagerer forskjellig og det er sterke følelser i sving.
Jeg har selv 2 barn, hun minste er bare 11 uker gammel. Av erfaring kan jeg skrive under på at ikke alt er fantastisk hele tiden, verken i svangerskapet eller i tiden etterpå. Og det fins mange tabuer rundt de negative eller ikke alt for politisk korrekte følelsene som dukker opp.
Ta tiden til hjelp, om du ikke har alt klart til han kommer så er butikkene åpne etter han kommer også 😘
Hvor er den svarte kjolen din kjøpt?
Kjære Kristin! ❤️ Jeg får skikkelig deja vu av det du skriver. Ikke om komplikasjonene, for det var ikke tilfelle i min Graviditet, men det andre du snakker om kjenner jeg så utrolig godt til. Jeg ble gravid som et sjokk i 2015. Ikke helt uforberedt, for jeg hadde sluttet på prevensjon, men planen var å gå uten i noen mnd, helst et halvt år, før vi skulle bli gravide. Jeg hadde helt ærlig ikke et brennende ønske om å bli gravid, men det hadde mannen min, og jeg har alltid sett for meg familieliv med barn og hele pakken liksom. Men følelsene og ønsket var ikke tilstede, og jeg tenkte for meg selv at med noen mnd uten prevensjon, og viten om at det kansje skjer etterhvert, kansje ville gjøre at jeg fikk ønsket og gledet meg til å bli gravid.
Det rakk jeg ikke! For etter 2, 5uke fant jeg ut at jeg var gravid. Jeg fikk både sjokk og panikk og alt man kan tenke seg. For selv om man kunne kalle det en planlagt graviditet, så var det på en måte ikke planlagt at det skulle skje så inderlig fort, uten at jeg følte meg klar for det. Alle rundt oss var så glade og gledet seg villt til lille jenta vår skulle komme. Men mine nermeste merket jo at jeg ikke helt klarte å kjenne på begeistringen selv. Jeg følte meg så rar og utakknemlig! Jeg følte meg som en dårlig mamma før jeg i det heletatt var blitt mamma! Og det hjalp ikke akkurat at mamma og søsteren min ofte sa: «nå begynner du vel å glede deg litt?» med håp i øynene. Jeg var ærlig og sa at jeg ikke klarte å kjenne det enda. Og jeg husker jeg sa «hvordan kan jeg klare å glede meg til noe jeg ikke vet noenting om?» jeg følte meg forferdelig.
Men så kom lille gullet med keisersnitt i mai 2016. Selv om jeg holdt min lille datter i armene, var det hele veldig surrealistisk. Jeg hadde jo heller ikke fått oppleve en fødsel, som jeg har forstått er en ting som kan hjelpe både hormoner og følelser i sving. Jeg hadde morsinnstingt med en eneste gang, altså jeg kunne tatt liv av hvem som helst hvis de hadde prøvd å gjøre noe mot datteren min. Men gleden kom ikke med en gang. Det er jo ikke så uvanlig det heller, bare så inderlig synd at folk snakker så lite om det!!! Det tok bare et par uker, så var kjærligheten til mitt barn større enn det går an å beskrive. Jeg trodde aldri jeg kunne elske noen høyere enn jeg elsker min mann, men der tok jeg feil. Det er en helt egen type kjærlighet, som ikke egentlig kan sammenlignes med noe. Nå er jeg bare så heldig som får lov til å bo sammen med de to fineste menneskene jeg vet om! Og jeg lover deg at uansett om du ikke kjenner på en vill begeistring nå, så betyr det på INGEN måte at du er unormal og det har ingenting å si for hvordan du blir som mamma! Det er over hodet ingenting galt med deg for at du føler det sånn.❤️
Jeg kunne så syykt ønske at folk var litt mer åpen om dette! Det er sååå fint å se deg skrive om det, for det er nok ikke så unormalt som folk tror. Og det er mange som har det på samme måte, men som ikke tør å snakke om det!
Masse kjærlighet fra meg ❤️
Så fint å lese det du skrev ❤️
Det er helt normalt å føle det slik! Noen er i lykkerus fra dag en, andre ikke. Man føler ulikt akkurat som med alt annet i livet. Vi ville ha barn men allikevel gikk jeg gjennom svangerskapet uten denne berømte lykkerusen. Jeg hadde mange plager, men ikke de verste. Allikevel er det slitsomt og en utrolig merkelig opplevelse å bære frem et barn! Jeg fikk ikke morsfølelse før mange måneder etter fødsel, jeg måtte rett og slett bli kjent med sønnen min. Nå er han det største i livet mitt 🙂 Det kommer til å gå så bra, uansett! Masse lykke til, dere kommer til å bli flotte foreldre <3
Jeg har aldri hatt noen tilknytning til babyen i magen på noen av barna mine. Og de tre første mnd pp begge to syns jeg var vanskelige. Men etterhvert ble det mye bedre. Følte ansvar og enorm kjærlighet og koste meg innimellom. Men alt ble bredde når babyene ble større. Nyfødt tiden kalles for det 4 trimester og det skjønner jeg godt. De er liksom ikke ferdige selvom de er kommet ut. Men etter 3 mnd ute av magen er de babyer liksom. Masse lykke til. Lykken med barn kommer snikende. Kan ta tid. Men når den barnlykken kommer er det det beste i verden. Kanskje kommer den med en gang. Kanskje senere. Uansett blir det bra.
Jeg har aldri hatt noen tilknytning til babyen i magen på noen av barna mine. Og de tre første mnd på begge to syns jeg var vanskelige. Men etterhvert ble det mye bedre. Følte ansvar og enorm kjærlighet og koste meg innimellom. Men alt ble bedre når babyene ble større. Nyfødt tiden kalles for det 4 trimester og det skjønner jeg godt. De er liksom ikke ferdige selvom de er kommet ut. Men etter 3 mnd ute av magen er de babyer liksom. Masse lykke til. Lykken med barn kommer snikende. Kan ta tid. Men når den barnlykken kommer er det det beste i verden. Kanskje kommer den med en gang. Kanskje senere. Uansett blir det bra.
Men kjære Kristin, du skal da ikke ha dårlig samvittighet! Jeg forstår deg veldig godt, jeg satt med de samme følelsene selv, enda så godt planlagt svangerskapet var. Jeg gikk på krykker fra fjerde måned, fungerte ikke i jobb og endte opp sykemeldt. Dårlig miljø og dialog på jobb, en følelse av å være en belastning for alle rundt, og av å ikke få den tilretteleggingen jeg skulle ha gjorde at jordmor til slutt satt meg på svangerskapspenger. Jeg fikk ikke jobbe. Psyken var knekt og det var ryggen også. Jeg satt hjemme alene mens alle var på jobb i SEKS måneder. Jeg hadde all verdens tid til å glede meg til å bli mamma, men jeg klarte ikke. Jeg hadde mye dårlig samvittighet, var ensom og følte meg så ubrukelig. Jeg følte jeg ble fratatt denne fine perioden der alt er bare såpebobler og rosa skyer – det er jo sånn det skal være sant? Sånn det er for «alle andre». Men jeg har innsett nå at det ikke er sånn for alle, for veldig få egentlig.
Jordmor sa så fint til meg at selv om man er gravid så er man fortsatt den samme. Man har de samme bekymringene, kanskje flere også, samme psyke og på samme tid mer sårbar. Man har jo ikke bare gode dager ellers heller? Det er normalt å kjenne på hele spekteret av følelser, man er bare et menneske – med ekstra hormoner. Men etter noen samtaler i ettertid innså vi at jeg hadde hatt en svangerskapsdepresjon, noe jeg aldri før hadde hørt om. Man hører jo om depresjoner etterpå, og det er det mye fokus på. Men det er mange som kjenner på disse følelsene før den lille kommer også, og det er akkurat like vanlig og burde snakkes like mye om. Vi må få vekk det idealet om at alt er så himla perfekt så snart man er gravid, denne glorifiseringen hjelper ingen, minst av alle de som ikke føler det sånn (og det tror jeg er mange).
Det er så forventet at man skal kose seg halvt ihjel, og være så lykkelig. Man er jo gjerne det også, men at man også har det tungt betyr ikke st man ikke er takknemmelige og spente.
Å være gravid for første gang, andre gang eller femte gang er ikke noens «normal» og det er helt naturlig å ha en reaksjon. Når man i tillegg har utfordringer i svangerskapet skulle det nesten bare mangle.
Men vet du? Som oftest så går det veldig fint. Det er lov å ha dårlige dager! Og som oftest går det over. Vær åpen om det med jordmor, de vet når de dårlige dagene blir for mange og man trenger litt ekstra hjelp for å komme seg gjennom. Vær ærlig og prøv å ikke ha dårlig samvittighet. Ikke tenk på at alle rundt er i ekstase men ikke du, det er normalt – de gleder seg for dere men de kjenner det ikke på kroppen.
Jeg har nå vært mamma i to år, og det er de mest fantastiske årene i mitt liv selv om jeg hadde det helt fint før også (men jeg har alltid følt at jeg skal være mamma, og mens vi prøvde kunne jeg bli så lei meg fordi jeg følte meg ikke «hel»).. ikke tenk på at du ikke har «morsfølelsen» nå, den kommer, kanskje ikke med en gang men etterhvert. Dere skal jo bli kjent! Disse to årene har jeg følt så mye kjærlighet, takknemlighet, og glede. Jeg har aldri før vært så trøtt, utslitt og redd. Men jeg har heller aldri følt meg mer verdifull, elsket og viktig. Og jeg vet at du vil føle det samme snart. Masse lykke til videre, dere har mye fantastisk i vente ❤️
Ååå kjenner meg veldig igjen!!:)
Jeg var attpåtil bekymret for å ikke kjenne på denne «kjærlighet med første blikk» opplevelsen da han skulle bli født.
Siden jeg ikke følte meg superlykkelig under graviditeten.
Og ut kom han, på keiserlig vis!
Ammingen gikk ikke, og jeg husker jeg gråt i 5 dager når jeg trodde jeg ikke klarte å gi ungen mat, det eneste (bortsett fra kjærlighet) jeg liksom hadde i oppgave.
Dag 6, gikk det opp for meg at han var kommet for å bli! Og så plutselig gikk det opp for meg at jeg var blitt mamma. Og så gikk det opp for meg hvor sjukt mye jeg kosa meg i minis selskap (selv med ammeskjold og morsmelkerstatning)!!
Og hvor jeg gråt, igjen, når den lille babyen min var 6.5 mnd og pappan skulle få 6 deilige mnd med han mens mor måtte jobbe!😭😅
Vår lille skatt var heller ikke planlagt, men faderullan, jeg sier til meg selv hver dag hvor heldig jeg er!! Har vært en drøm fra dag 6!😅😅 elsker å være mamma, og det var så fjernt da jeg gikk gravid som 31!
Vetikke hva jeg ville med denne kommentaren, men jeg er hundre% sikker på at du kommer til å føle en uendelig bonding med gutten din, når du ser det lille vesenet utenfor hula si👌❤🥇
Kjæreste Kristin, nok en gang smeller du dørene åpne og lufter tanker og følelser som ikke er A4, og som man svært sjelden hører om. Det er jævlig tøft å stå oppreist i slik motvind, men det gjør du. Honnør til deg for det! Er sikker på at kjærligheten kommer når han blir født, eller litt etter som noen andre her beskriver. Og Dennis kjenner deg. Han vet at du kommer til å elske dette barnet selv om entusiasmen din ikke matcher hans nå! Stor klem til deg ❤️
Kjære deg Kristin 😍
Den følelsen du sitter med er nok normalt det også 😍❤
Det er ikke noe galt med deg og du kommer til å bli eni fantastisk mamma .Det er jeg soleklart sikker på 😍❤
God kjærlig klem fra meg❤
Har følt det slik i begge mine svangerskap. For meg tok det tid før jeg klarte å oppnå den lykkerusen alle snakker om. Jeg måtte bli kjent med det lille barnet i magen på utsiden. Følelsen kom heller ikke direkte etter fødsel, men først etter et par uker. Første ukene med Nr 1 var mer en overlevelse, se til at hun pustet og hadde det hun trengte til en hver tid. Først når jeg klarte å slappe av i den nye rollen, og babyen ga mer av seg selv kom mamma følelsene ❤️ For noen tar det vel til å bygge en følelsesmessig relasjon. Så dette kan jeg relatere til 🙂 heldigvis veldig normalt slik jeg har forstått. Spendt på hvilke følelser som oppstår med Nr to i magen etter fødsel.
Kan ikke du være så snill og lage et innlegg om ulike antrekk som er behagelig å bruke som gravid, men samtidig se stilig ut? Har du noen tips til ulike nettsteder som selger fine klær som passer og vokse i?! Hvor er de fine kjolene dine fra?
Kjære fine deg❤️
Jeg tror mange romantiserer og skal ha det til å være mer fantastisk enn det de opplever det. Du har lov til å kjenne som du gjør og det gjør deg ikke til verken en dårlig mor eller en dårlig person. Jeg er sikker på at du blir en super mamma. Og ja du har ikke alt i hus, men butikkene er forsatt åpne etter fødsel og man Må ikke ha alt det som står på uendelige lister. Vi har veldig ulikt utgangspunkt, jeg var ufrivillig barnløs. Men selv om jeg har gått igjennom 6 prøverør for dette mirakelet og 5 forsøk med storesøster så kan jeg likevel forstå din frustrasjon. Jeg syns ikke alt er fantastisk og flott hele tiden. Jeg bekymrer meg for om noe er galt og bekymrer meg for at jeg ikke Konstant er lykkelig over det jeg venter. Jeg er ekstremt heldig som får oppleve dette, og det er du og.. Det betyr ikke at man ikke skal få lov å kjenne på de vanskelige tingene og. Du er tøff og jeg heier på deg❤️
Takk for at du tar det opp! Er 34 uker på vei og sliter med å føle en «connection» til det ukjente mennesket inni meg. Opplever også at alle andre rundt meg gleder seg mer enn jeg gjør, til tross for at graviditeten var planlagt. Vi trodde som flere at når vi startet å prøve at det kanskje ville ta 6 mnd før det gikk, men jammen skulle det ikke mer enn étt samleie til. Vet mange sliter med å bli gravide og at vi har vært så heldig som det går an, men det burde ikke være normalen at alle skal være i lykkerus, poste oppdateringer på insta og male barnerom. Jeg er sikker på at det blir fantastisk når hun først kommer, men svangerskap er ikke bare fryd og gammen. Lykke til!
Masse lykke til med prinsen! Jeg følte ingenting da han ble født, men det tok noen dager før sjokket la seg og morsfølelsen kom.
Pass deg for barseldepresjon, den kan komme som ett snikende ullteppe. Pass på å komme det ut av huset etterhvert etter fødsel ❤️ God klem😀
Kjenner meg igjen. Er alenemamma med to barn, 26 år. I første svangerskap slet jeg med depresjon uten å vite det selv. Var 18 år og visste ikke hva jeg gikk til, og midt i svangerskapet skulle jeg plutselig gå gjennom det alene også. Hadde mange gode støttespillere rundt meg som betrygget meg på hvor vakkert det kom til å bli i det fødselen var over og jeg fikk jenten min på brystet, det INGEN advarte meg mot derimot, var at ikke alle får den morsfølelsen med engang. Ikke helsepersonell, ikke venner, ikke familie.
Jeg hadde en fæl opplevelse på sykehuset, rask fødsel, men mistet mye blod, ble ikke godt nok tatt vare på og måtte dele rom med en annen for jeg ikke fikk familierom. jeg hadde vondt, hadde brystspreng på dag tre og alt var en byrde , men jeg gjorde jobben min (en god en og). Hver kveld øvde jeg på å si til jentungen at jeg var glad i hun. Felte noen tårer hver gang jeg ikke klarte å si det. Ett år, ETT ÅR, tok det før jeg klarte å si at jeg var glad i hun, og virkelig føle det. Tre år var hun når jeg følte vi var «bestevenner»
Så disse tingene du deler her, om at det faktisk er normalt og bli overveldet og ikke føle en ekstrem glede gjennon svangerskapet , og eventuelt etter fødsel, er viktig og belyse og få vekk fra «tabu» området.
Fødsel nummer to derimot var en DRØM, både fødsel, oppfølging og morsfølelsen som kom med engang.
Begge født i badekar btw (anbefales) 😂
Kjenner meg også helt igjen i dette. Familie og venner rundt meg kan tidvis virke mer henrykte enn hva jeg selv føler meg – misforstå meg rett, barnet er ønsket (ikke planlagt) men veldig ønsket!
Jeg har ca. 6 uker igjen til termin, og fortsatt har vi ikke alt på plass, kjenner heller ikke iver eller overdådig glede av å få alt på plass.
Jeg gleder meg likevel til å bli førstegangsmamma og møte lille jenta vår, samtidig er det så trygt og greit at hun er i magen om du forstår.
Anbefaler deg, om du ikke alt har den, å sjekke ut boka «la mamma bæsje i fred». Kjempe morsomt og veldig spot on ifht. innlegget ditt. Hun tar også for seg «det andre perspektivet» – var til stor glede for meg!
Det er heldigvis helt normalt, bare synd man ikke hører mer om det. Det tok meg to måneder og klare å knytte meg til mini. Mitt svangerskap var dog preget av konstant kvalme, spying og mye smerter. Jeg skyldte på mini og allerede der fikk jeg en dårlig start. Det tok to måneder før jeg klarte å knytte meg til mini, noe som innebar masse dårlig samvittighet for ingen fortalte at det var normalt. Det er så mye hormoner i bildet og svangerskap/fødsel er ikke slik som på film og tv. Alle er forskjellig og av og til tar ting lenger tid enn man tror❤️ Jeg heier på deg og ønsker deg masse lykke til
Du er absolutt ikke unormal. Eller, hvis du er det, så er jeg det også. Graviditeten her var planlagt, likevel føler jeg ikke en enorm lykkefølelse. Faktisk, hater jeg å være gravid. Misforstå meg rett jeg gleder meg til å møte han som bor inni her, men jeg går ikke rundt å strutter med magen eller tar på den hele tiden og syns livet er flott og fantastisk. Romantiseringen av det å gå gravid er oppskrytt og jeg gleder meg minst like mye til å få kroppen min tilbake. Jeg har snakket med andre venninner som også har følt det sånn, så vi er ikke de eneste 🙂 Her er forresten heller ingenting klart. Han har en body- thats it. Termin en liten uke etter dere og jeg må også skjekke app for å finne ut av hvor langt jeg er på vei.
Jeg er kanskje dårlig på å gå gravid, men jeg skal bli en god mor til gutten i magen. Til syvende og sist, er det det som gjelder. Ikke hvor tidlig ute du var med å kjøpe babystæsj 🙂
Du blir uten tvil en fantastisk mor. Du er smart og hjertevarm, alt et barn trenger. Og Dennis bringer sine gode ting til bords også. Følelsene kommer og går. Det viktigste nå som dere faktisk skal ha barn er at dere er smarte folk som blir gode foreldre❤
Åh! Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver, og tror faktisk det er mer normalt enn vi tror!
Jeg ble uplanlagt gravid i 2017, var superfin i formen helt til siste trimester. Da begynte det å bli tungt. Men før dette følte jeg heller ikke at jeg var gravid og det var veldig rart å skulle forholde seg til den lille. Jeg følte vel heller ikke den store tilknytningen før han faktisk var blitt noen uker gammel. Nå er han åtte måneder og den fineste jeg vet om og hele svangerskapet virker fortsatt litt surrealistisk! Bodde han der inni meg i 9 mnd..?
Masse lykke til videre til dere to. Dere kommer til å bli supre foreldre og jeg gleder meg til å få se den lille ❤️
Jeg følte det også veldig sånn. Det er nok flere av oss enn av de som svever på en rosa sky. Det var litt annerledes den andre graviditeten, jeg var litt mer på en rosa sky da, alle sjokkene, blandede følelser etc var helst i det første svangerskapet.
Takk for at du deler♥️ Og gratulerer🥰
Jeg hadde det veldig likt.. kjente meg ikke gravid, sånn foruten magen som vokste seg stor og tung. Hadde ikke snøring på hvilket trimester jeg var i, leste bare i appen for å henge litt med😅 hadde heller ikke noe klart før en måned før termin, og det gikk helt fint! Hadde det vi fikk i gaver, og hadde bestilt vogn/bilstol (fordi vi fikk høre om så lang leveringstid), men ingenting var i hus, montert eller vasket før jeg gikk ut i permisjon🙈 Ei heller når likle kom hadde jeg kontroll på hvor mange uker hun var. Hver gang jeg fikk spørsmålet måtte jeg inn å sjekke, alle på barsel sa det uten å nøle, og jeg følte meg så dum🙄 alle hadde kontroll på disse «sleep regression»-periodene, og hvilke uker som er ille/gode, jeg var lykkelig uvitende og tok det som det kom😅
Nå er tulla 1,5år og akkurat perfekt som seg selv💕 tror ikke det er alt som er like nødvendig, men det fremstår sånn av alle rundt oss. Må bare prøve å stenge ute alle de som maser om alt man «må», for man «må» ingenting. Bare gjør det som du føler er naturlig💕 så kommer du til å gjøre en formidabel jobb!
Hei Kristin!❤️ Tror alt dette du tenker og føler er suuupernormalt! Det tar jo tid å venne deg til en slik stor overaskende omveltning! Stor klem!❤️
Jeg ventet og ventet og prøvde og prøvde.
Ble gravid og var verdens lykkeligste i 1 uke.
Før alt bare forsvant , ble likegyldig og hadde ingen glede over svangerskapet .. jeg ble innlagt med Hyperemisis ( sykelig svangerskapskvalme) , det psykiske ble helt raknet for meg. Alle lyder og alt som skjedde rundt meg gjorde meg redd og helt på bånd.. å måtte få hjelp var egentlig ikke i min natur. Og speiselt når alle andre var så glade på mine vegne og mente at det kommer no bra til slutt . Det føles/føltes ikke sånn ut. Føler jeg ødelegger hele svangerskapet for samboeren min… med min negative være måte og null glede for noe.
Er nesten like langt på vei som deg.
Håper gledes følelsen en dag kommer.
Jeg får nesten litt sjokk hver gang jag kommer inn på bloggen eller insta og ser deg som gravid 😛 Du var jo min medsammensvorne om å leve et liv uten barn på samme måte som Cess var min medsammensvore som singel 😛 Men uansett så er det kjempegøy at du og Dennis skal bli foreldre. Jeg har jo fulgt dere fra første gang jeg så dere på Paradise og jeg gleder meg til å lese om deres nye familieliv fremover! Digger at du er ærlig om de følelsene det nesten ikke er «lov» å snakke om.
Er selv nettopp blitt 30 år og spørsmål om både mann og barn kommer jo opp litt oftere enn jeg er komfortabel med. Skulle gjerne hatt en mann i livet, men barn ønsker jeg ikke overhodet og det har jeg sagt siden jeg var bare barnet selv. Jeg får jo selvfølgelig spørsmål, bl.a. de du også fikk høre da du sto frem som frivillig barnløs, om jeg ikke er redd for å angre, om jeg ikke unner foreldrene mine barnebarn (noe de allerede har flere av) og om hvorfor jeg er en egoistisk barnehater, noe som ikke er tilfelle da jeg elsker mine nieser og nevøer over alt på jord. Det verste folk sier er sånn som ‘tenk om du får barn da, og de får vite at de var uønsket?’ For det første så lurer jeg på om hvem som skal fortelle mitt hypotetiske barn om at det var uønsket. Man vet jo ikke selv hvordan man kommer til å reagere om man plutselig sitter der med en positiv graviditetstest, og det er jo du et meget godt eksempel på. Har du fått noen slike negative reaksjoner etter at du avslørte graviditeten? Jeg vil jo håpe og tro at ingen kan finne på å være negativ ovenfor deres lykke, men dere er jo begge offentlige personer og nettet er jo fullt av anonyme troll uten integriteten i behold.
Lykke til videre med «bakingen»! 🙂 Jeg gleder meg så sykt med dere <3
Jeg var helt lik, hadde ingen ting klart. Gledet meg ikke noe SYKT til barnet kom.. var ganske som før bortsett fra en stor mage. Tulla mi var absolutt ikke planlagt, men som med deg var det plutselig ikke et ben i kroppen som sa abort når jeg fant ut av at jeg var gravid og kjæresten gledet seg mer enn meg. Det var som du sier «utilpasshet» fordi jeg følte litt at det var en uvedkommen som bodde i meg. Om det gir noe mening.. men det øyeblikket jeg fikk hun på brystet mitt og så den lille klumpen kjente jeg på en lykkerus av en annen verden. Det har vært tungt og være småbarnsmamma, syns barseltiden var ganske kjedelig. Koser meg veldig nå som hun har blitt et lite menneske, men det går jo opp og ned. Noen dager skulle jeg ønske jeg ikke hadde barn, men likevel kunne jeg aldri vært frøkna foruten. Elsker henne med alt jeg har og eier. Det ordner seg nokk for deg også💗
Kjære fine Kristin ❤️
Du er så langt ifra unormal altså. Vi prøvde lenge med å få barn, men mista hver gang. Så plutselig skulle svangerskapet vedvare, og jeg kjøpte ingen verdens ting. Jeg var skråsikker på at det ikke gikk denne gangen heller. Alle rundt meg kjøpte utstyr, stelte i stand babyshower og var overlykkelig. Jeg var bare «mehh». Slik var det i det siste også, for da var jeg gravid bare 3 mnd etter fødsel. Ikke klar for det i det heletatt. Du skal vite at det er mange som føler det som deg, og det ER masse å fordøye – selv om man planlegger en graviditet. Jeg gleder meg enormt til å se dere som foreldre, for det der nailer dere ❤️❤️
Kjære deg Kristin!
Du e kje unormal! D e så mange som har d sånt som deg å kanskje værre.
Eg fødte en liten gutt september 2018. Morsfølelsen va der aldri, å d værsta eg viste va når folk sa «åå, glede du deg? Du stråle som aldri før! Gled deg masse!» Osv. D jor meg bare mer lei å eg grein masse i svangerskape. Og NEI, d va kje di der hellsikkens «hormonene» eg grua meg bare. For koss sko eg i en alder av 20 klara å ha et barn når eg kje føle eg klare ta vare på meg sjøl en gang?😅
Fødselen va ok, varte i underkant av 6 timer. Lille prinsen kom på magenn va der i 2 min før eg gidde den videre til typen. (Ska sies at eg mista litt mye blod å d jor d lettere for alle megene og jordmødrene å hjelpa meg hvis faren hadde bebbien ) men den morsfølelsen å gleden va der ikkje. Va bare glad att d va slutt for fytti så sinnsykt vonde di riene va!
Anyway. Du e ikkje aleina!
Eg kjente kje på morsfølelse å den lykkerusen før eg lot min mor passa på an så eg kunne gå ut å drikka litt me venner.
Eg fullføre 2.året vgs på nytt mens typen e i pappa perm. Å eg kjenne på savnet selv om eg bare har 3 timer skole😂❤
Den komme, sakte men veeldig sikkert!❤
Jeg vil tro det er en av baksiden med å gå gravid desverre. Skjer ikke for alle heldigvis 😊 første graviditeten min kom overraskende, men valgte og beholde. Hadde en grusom graviditet, og det var ingen gleder med det, bekkenløsning, løsning og svangerskaps forgiftning. Å en laaaaaaaang fødsel. MEN i det sekundet jeg fikk han i armene så var alt greit. Verdens best og deiligste følelse. Det er det fortsatt 8 år etter😁 nr 2 var det helt annerledes, fortsatt ikke noe stor glede ved graviditeten 😂😂 men samme følelse etterpå. Alle har forskjellige tanker rundt det og følelsene rundt det er forskjellig. Og ikke tenk på at du ikke har alt klart. Mat, bleier, vogn og klær er det viktigste 😁😀 tro meg når jeg sier, at følelsene blir noe helt annet når du treffer krabaten😉😊 masse lykke til😘😘
Hei! Takk for fin film om graviditeten, digg å se noe så ærlig! Gleder meg til neste episode.
Og (noe alle kommer til å skrive:) sånn hadde jeg det også! Du kommer ikke til å ‘skjønne’ noe før han er der, og kanskje ikke da heller, med mitt andre barn kom kjærligheten først nå i femte måned.
Men, det DU kommer til å gjøre etterhvert som tiden går med unge, er å bli AKKURAT så glad som de rundt deg er av din nyhet nå. Skjønner? Folk blir så uforståelig glade, men vil du også bli på andres vegne- etterhvert.
Anbefaler å gjøre fødselskurs, for ups, man føder helst ikke liggende! Og amming gjør dritvondt, ha masse ibux i hus!!
Hei.
Jeg tror det er like normalt å føle dette, bare ikke like mange som snakker om det. For min del var graviditeten både planlagt og ønsket, men likevel følte jeg lite tilknytning til lille i magen. Jeg svevde ikke på noen sky, og likte vel ikke noe særlig å være gravid. Jeg hadde også et relativt problemfritt svangerskap, og husker at jeg noen ganger skulle ønske at jeg hadde noen problemer for å ha noe å snakke med andre om🙈 Det er så mye hormoner og følelser rundt det å bære frem et barn at det hele kan være veldig overveldende. Mitt beste tips er å prøve og ikke tenke så mye over hva man burde føle rundt alt, og ta det litt som det kommer. Kjærligheten til din lille baby kommer snikende etterhvert når dere er klare for det😊 For min del kom kjærligheten snikende litt etter litt, etter at han/hun var ute. Og blir bare sterkere og sterkere 10 mnd etter ankomst😊
Vet du.. det er ikke unormalt å ikke stråle av lykke når man bærer frem et barn. Vil heller si at det ytterst unormalt. Nå har jeg bært frem to vidunderlige barn til jorden vår, men ikke pokker om jeg skal sitte her å late som om det å gå gravid var det beste på jord. Som alt annet har det sine fordeler og ulemper. Det er helt fantastisk med spark, men etter en stund kan det gjøre vondt, og det er hvertfall plagsomt når du har lyst å få noen minutter på puta, men ikke finner en behagelig stilling, og den lille klumpen av lykke velger å sparke i et ribbein eller i blæra. Det er heller ikke noe særlig gøy med alle hormoner som flyr om en annen, sånn at man plutselig ler og gråter samtidig. Det er heller ikke gøy med unormale graviditeter (som det du har) som gjør at man kanskje beskymrer seg noe voldsomt. Jeg selv hadde ekstrem svangerskapskvalme gjennom hele svangerskapet med første. De kveldene jeg ikke kasta opp, gråt jeg meg i søvn fordi jeg syns jeg var så stygg og feit, og var helt sikker på at samboeren min skulle gå ifra meg. Det andre svangerskapet fikk jeg noe som heter Rhesus immunisering. Det vil si jeg hadde antistoffer i blodet, som muligens kunne ta livet av babyen i magen. Jeg gikk med en konstant angst, selv om jeg hadde tett oppfølging av sykehus. Svangerskap er ikke en dans på roser. Man er ikke konstant lykkelig. Det er smerte, glede, beskymring og et lite snev av lykke noen ganger. Er så uendelig glad på deres vegne, Kristin, og ønsker dere all lykke i verden! Prøv å nyte graviditeten til det fulle, selv om det ikke er det letteste alltid ❤️
Liker at du er så åpen og ærlig om dette! Kjente selv på den følelsen da jeg gikk gravid. Klarte ikke å venne meg til at det var en baby i magen og klarte ikke å knytte den kontakten alle forventet, og jeg selv forventet å skulle ha, da han enda var i magen.
Det som også er et «selvfølge» idag, er at alt er en fryd og alt er glemt så fort du får dette barnet på brystet. Det er forferdelig trist for mødre som ikke opplever denne gleden som er forventet. Jeg skulle ønske noen fortalte meg at ikke alle opplever dette. At det er normalt og til og med lov å kjenne på redselen og usikkerheten selv etter at barnet er født. Jeg måtte selv bli kjent med barnet. Det tok ikke mange dagene før jeg lå å stirret på han mens han sov, smilte da han våknet og druknet han i kjærlighet, men kan fortsatt kjenne på dårlig samvittighet for at dette ikke var tilfelle fra første minutt.
Sikker på at du kommer til å rule som mor og gleder meg til å lese videre om deg og barnet! Lykke til og gratulere så mye<3
Jeg forstår veldig godt at man får det inntrykket, at det er sånn kvinner opplever å være gravide. Før jeg ble gravid selv syntes jeg gravide kvinner var helt fantastiske. Supermennesker, hverdags Beyonce’s (synes fortsatt de er rimelig supermennesker da) 😂 men jeg tror ytterst, ytterst få som har vært gravide vil forklare opplevelsen deres på den måten som du gjorde innledningsvis. Noen trives selvfølgelig bedre enn andre og noen skal det jo sies at får det betraktelig mye lettere enn andre også. Men det er uansett ikke en dans på roser og det å være gravid er tøft! Både fysisk og psykisk, for de fleste.
Men uansett, hele poenget mitt med kommentaren min kommer egentlig nå. Vit at IKKE alle får morsfølelse så fort de har født! Så om du sitter der, etter du har født, superemosjonell (you’ll see) med en baby i armene og ikke føler deg som en mamma, ikke føler deg knyttet til dette barnet du akkurat har møtt, ikke klarer å kjenne på de følelsene du trodde skulle komme. Så er du fortsatt ikke unormal!! For veldig mange kan det ta flere uker.
Jeg ville bare nevne det sånn at om du får denne opplevelsen så kan du forhåpentligvis huske at det også er normalt, det betyr ikke at man er en dårlig mor, man må bare bli litt kjent først 🙂
Har det på akkurat samme måte som deg! Alle rundt er mye mer entusiastiske. Godtar at det bare et sånn, og satser på at det snur etter fødsel. Kjæresten er ekstremt giret. Tror ikke det er helt uvanlig, men at mange heller «faker» for å ikke lage klein stemning for omgivelsene over at man ikke er så giret som man «burde være»!
Hei Kristin.
Jeg blir så utrolig irritert. Og jeg vet ikke helt hvem jeg blir så irritert på heller. For hvem er det som har skapt det der bildet av de lykkelige gravide, som føler seg så freshe, stryker seg ømt over magen hele tiden og bare går rundt og stråler og gleder seg gjennom graviditeten?
Altså.
Jeg hadde det ikke sånn i noen av mine graviditeter, og barna mine var veldig etterlengtet og ønsket.
Og jeg kjenner ikke EN mamma som har vært sånn heller (og de aller fleste i omgangskretsen min har fått opptil flere barn hver) .
Så hvem er det som har skapt det bildet? Samfunnet? Media? Sosiale medier? Eller kanskje er det vi kvinner som har gjort det helt selv fordi det har vært litt ukorrekt å si noe annet??
Uansett, ikke tenk på at du er unormal som har disse tankene, for dette er noe de fleste kjenner på gjennom graviditeten. Så TAKK for at du bruker stemmen din til å fortelle om dine følelser rundt graviditet og barn. For jeg tror nok at du er ganske nære «normalen».
Poenget er at det finnes ingen fasit her, og alt er like normalt og like (u)korrekt:
Det er helt ok å gå rundt og klappe seg på magen og boble over av lykke. Og det er helt greit å være litt mer nøktern. Noen synes det er fantastisk å kjenne at den lille sparker, mens andre synes det er bare ubehagelig og føler seg invadert. Noen gravide stråler og føler seg vakrere enn noen sinne, og andre føler seg bare ufresh og sliten. Noen gleder seg enormt til å bli mamma, og andre er litt mer spent på hvordan det egentlig blir.
Det eneste som er sikkert er at ALLE mødre er supermennesker som faktisk gror frem et annet menneske inni kroppen som (hvor badass og kult er ikke det??), og at det å være mamma er den BESTE (og mest slitsomme) jobben man kan ha. ❤️
Så nå må vi mødre være litt greie med oss selv og slutte å juge om hvor fantastisk alt er hele tiden, og heller ta bladet fra munnen og begynne å heie frem alle variantene av «average mom». For hun er faktisk mer enn bra nok! 🙂
PS: vi kjøpte ikke barnevogn før uke 30. Og den første babyen fikk ikke barnerom før han var 2 år gammel. Så slapp av, dere er langt foran skjema!
Det er ikke like naturlig for alle at morsfølelsen kommer streifende over deg med en gang du får vite at du er gravid. Mange må oppleve å se den lille, også noen trenger å bli kjent med babyen før de kjenner morsfølelsen komme.
Å gå gravid er ikke alltid en dans på roser, men det er kanskje det man hører flest ganger? Tror det er like individuelle graviditeter som det er personer som går gravid. Vi er jo forskjellige alle sammen!
At dere mangler noe er vel ikke heller kritisk eller ensbetydende med at dere er dårlige foreldre. Babyen trenger mat, omsorg og kjærlighet – masse nærhet den første tiden og det betyr ikke at dere trenger masse utstyr. Det kommer seg, og butikkene er også åpne etter babyen blir født 🙂
Masse lykke til, dere blir nok fantastiske foreldre. Godt at du er åpen med følelsene dine❤️
Det er nok ikke så uvanlig det du føler! Jeg gikk hele graviditeten min og gledet meg enormt og var helt i ekstase. Men så fødte jeg og den lykken jeg tidligere følte på forsvant helt. Den forelskelsen som alle snakket om, kom ikke hos meg. Nå er min sønn 1mnd gammel og jeg har ikke fått den følelsen enda, men jeg har fått beskjed av jordmor og helsesøster at det er helt normalt, den kommer. Og da vil jeg tro det du føler nå også er helt normalt! Lykke til videre <3
Du er ikke alene om å ha det på dette viset. Den verden du kjenner til skal snart totalforandres. Så i mine kretser er det heldigvis ikke så tabu å snakke om at en kan gruglede seg. Noen sier de blir forelsket med første blikk mens andre bruker litt tid. Jeg forgudet ungen over alt, men det var ikke før det var gått 6 uker at jeg kjente på at nå kan jeg puste igjen. Det var mye tårer av både lykke og fortvilelse. Det tar tid å bli kjent. Lykke til videre med graviditeten! 😊
Kjenner meg veldig igjen i deg! Barn har aldri vært et must for meg, så traff jeg drømmemannen, og vips der var det en mageboer😂 jeg hadde også et komplisert svangerskap, trivdes ikke som gravid i det hele tatt… så kom fødselen… som fort kunne endt galt for både meg å kiddo.. men så gikk det greit, å jeg kan love deg, fra å ha babyskrekk så har denne lille tulla som kom i fjor bergtatt meg og gjort meg til hønemor så det synger etter 😂 så lykke til med innspurten, det er verdt det! Våkenetter og alt 😊😉
Hei! Jeg er selv gravid i 32+4 og jeg må bare fortelle deg, du er i hvertfall ikke aleine!
Jeg kommenterer virkelig aldri på Internett, men her må jeg bare. Jeg identifiserte meg så enkelt med situasjonen din, det å føle seg usikker på om man reagerer riktig, om man ønsker dette «nok» og om man gleder seg for mye eller for lite. Og det med å ikke ha alt klart med en gang – ikke minst..
Likevel – jeg har hatt mange svangerskapskontroller fordi jeg fødte en død gutt i 2014, og det jordmor sier til meg i dette svangerskapet er at alle bearbeider ting forskjellig. Noen er ikke «mammaer» før babyen er født, mens andre er «mammaer» med en gang clearblue testen viser positivt resultat.
Men er det en ting jeg er sikker på, er det at babyen deres får to fantastiske foreldre. Og ikke bare det, men fornuftige, bevisste foreldre med sunne idealer. Dere er forbilder. Og mer enn det trenger ikke bebisen!
Jag känner mig igen i d du skriver! I utgångspunkten önskade jag inte barn..fast skulle d hända så skulle d behållas. Under graviditeten jobbade jag heltid och övertid, för formen och kroppen va så jäkla bra. Hade d inte varit för magen som du också säger, så hade jag inte «vetat». Inget va klart för än den veckan liten skulle komma till världen enligt beräkningarna. Nu bodde ju pappan till mitt då ofödda barn väldigt långt borta och jag va tvungen att förhålla mig till en annan kultur, pappan bråkade om allt genom hela graviditeten. 2 år senare förstår jag fortfarande inte dom som säger att barn e livet. Barn e stort och livet blir aldrig d samma, d blir rikare, man blir lite tröttare, man har mycke skoj, men barn e inte hela livet. Så för mig e d skönt att d finns flera som känner som jag!
Det er mange som kan føle på det du føler på, uansett hvor lenge de har ventet med å bli gravid. Ingen av mine var planlagt heller, barn var ikke i mine tanker før om mange år i såfall, men en dag 8 dager før jeg fylte 18 satt jeg med en positiv test der abort var det eneste alternativet i mitt hode, men den gang ei. Den følelsen du ikke kjenner på enda kommer nok så fort han ligger på brystet ditt, den gjorde ihvertfall det med både nummer en og to her <3
Kristin 💜 Alt du føler er akkurat nå er helt OK. Det er ingen feil måte å forberede seg på å bli mamma, og det du føler nå er din måte å gå fra «skal aldri ha barn» til å bli mamma. Du er bra nok akkurat som du er!! 😁💕
Det gjør deg ikke til en dårlig mamma vertfall. Hegg hadde ekstrem svangerskapskvalme. Flere uker på sykehus, som endte med sondenedleggelse for og gi kroppen næring.
Jeg hatet og gå gravid, klarte ikke glede meg, eller fokusere på den lille. Kvalmen tok alt. Kunne få høre fra andre når jeg så jeg var lei, at jeg burde være takknemlig, og at jeg hadde valt det selv. Ja det er sant det, men jeg hadde ikke valkt og vøre så dårlig, med gode svangerskap bak meg ante jeg ikke at du kunne bli dau syk. Og det var jo ikke sønnen min jeg var sint på, var graviditeten. Klarte ikke nyte sparkene eller noe. Men i det han kom, og kvalmen for 5 min etter, var det magisk. Han er min lille hjerteknuser. Men aldri om jeg kommer til og savne og være gravid. Selv om folk sier at du glemmer det. Du er heldig som har barn. Nei det er lov og klage, syte og dele vanskelige tanker. Ingen svangerskap og følelser er like!! Heldigvis. Og det skal være rom for åpenhet uansett hva en føler ❤ masse lykke til med alt i vente nå inn i siste trimester. Du er topp ❤
Nei, kjære Kristin, du er ikke en dårlig person som har slike følelser. Du har jo ett helt spesielt utgangspunk. Det var jo ikke dette som egentlig skulle skje,så at det virker uvirkelig tviler jeg ikke på! Har du frykt for at du ikke blir å knytte deg til han selv etter fødselen er det så viktig å få tidlig hjelp så du ikke havner i fødselsdepresjon❤️
Kanskje det å begynne med å ordne alt klart til prinsen kommer, pakke bagen til sykhuset osv kan hjelpe på? Herregud så mye jeg koste meg med å ordne til min prinsesse skulle komme. Livet med barn er slitsomt, men herreguuud så fantastisk det er❤️ Det å ha en liten en som er 100% avhengig av deg er en herlig følelse.
Den første tiden etter fødselen var tøfft for meg mentalt. Alt er nytt, man er redd for å gjøre noe galt, ammingen fikk en litt treg start osv. Men når man ble mer og mer kjent med den lille klumpen, når ammingen gikk som en drøm så ble alt så mye bedre❤️
Vil tipse om å lese om det 4 trimester. Mange som ikke skjønner HVOR mye babyen trenger nærhet. Mamma og puppen er best den første tiden❤️
Får du ikke til ammingen er du ikke en dårlig mor, for så lenge babyen får masse nærhet så er det nok i massevis ❤️ Jeg og prinsessen har samsovet i snart 10 måneder og vi koser oss enormt med det. Hun er en som trenger mye nærhet og da har jeg ikke orket å stresse med å lære henne å sove i egen seng ennå. De første månedene bodde jeg på soverommet med henne. Da var det skikkelig luksus når jeg fikk ligge å se på film, mens gubben tok seg av hus og hund, og var min egen personlige tjener som kom med mat og snacks😂 Nei, gud nå blir jeg baby syk av å tenke tilbake på den første tiden. Må vel få meg en til snart😂❤️
Å bli mamma for første gang er kjempe skummelt. Alle er en førstegangsmamma, og tror nok at de aller fleste ikke heeelt aner hva de holder på med😛
Du kommer til å knytte deg til den lille. Ikke vær redd for det ❤️❤️ Morsfølelsen kommer til slutt ❤️
❤️❤️
Fantastisk skreve 🤩 Å du e ikkje den einaste tror eg som har følt det sånt 😉 Gjør det ikkje te ein unormal person, det e mer normalt enn du ane 😜👍
Eg tror dokker komme te å kjenna på det når han komme ut, i og med som du fortelle at du ikkje sko ha barn (eg har venta på det ei stonn at dokk sko ha barn te tross for at du sa dokker ikkje sko ha :-p)
Eg har 1 sønn på 3 år og ei jenta på 3 mnd nå! Pappaen ønska bare 1 barn. Eg aksepterte det men suns det va sund at han ikkje ønska fler for eg ønska fler(har mange søsken) 🤩 Så blei eg gravid på prevensjon, men mista det barnet etter 5-6 uker, men i den prosessen då så har eg mista å blitt gravid samtidig igjen 🙂 Pappaen va ikkje kjempe begeistra i starten, å snakka egentlig lite om det gjennom heile svangerskapet. Virka kje som om at det gikk opp for ann. Men når hu då kom, å me kom oss hjem (han va kje så mye på sykehuset me oss pga storebror) så lyste heile verden hans opp. Det blei hans lille jenta å eg smile fra øyra te øyra når han sitte å snakke, synge og dulle me na som om at hu fårstår alt han seie 😜 Han fant momentant kjærligheten for na når han fikk holdt na for fuste gang 😍
Morsfølelsen og Farsfølelsen komme kje allti momentant! Den kan komma ittepå eller til og me ennå seinare, men ska garantera deg at den komme 😍
Nyt den sista tiå. Dokker har så mye fantastisk i vente og ikkje minst Kjærlighet 🤩😍 Finnes ikkje større kjærlighetsfølelse enn det du får for dine barn 😍
Dokker komme te å bli fantastiske foreldre 😉😘 Heldige han lille mageboeren 😍
xxx
Søte søte du, stress helt ned. Du er helt normal. Jeg har to barn og hatet å gå gravid. Føder gjerne men å gå gravid, nei takk. Og at du ikke har lix helt kontakten med babyen er helt normalt for meg. Jeg syns det var lettere å forestille seg at det var en torsk der inne for det hadde jeg i det minste spist.
Det babyen trenger den første tiden er bleier, rene klær, mat og kjærlighet. Den trenger ikke navn feks. Mine fikk navn etter ca 4 mnd begge to. Så tror det går bra jeg 😉
Kjære deg Kristin❤️Tenker at deres lille under er akkurat det som det er ment å være.
Gleder meg på deres vegne og tenker at alt har sin tid❤️
Du må ikke tenke så mye på hva som er normalt og ikke! Alle opplever alt i denne verden forskjellig, og spesielt det å være gravid eller det å bli mamma! Ingenting er feil, ingenting er rett. Og ingenting av det du føler ang graviditeten har noe å si på hvor fantastisk mamma du kommer til å bli! Det viktigste er hva man gir når lille bebis har kommet til verden. Så legg fra deg de tankene, for de er slitsomme.
Skal love deg den tilknytningen kommer så fort du har han i armene 🤱🏼 Masse lykke til med siste innspurt🙏🏼
Kan varmt anbefale å delta på et COS-kurs (Circle of security) som viser deg hvordan du og barnet sammen jobber med tilknyttning og hvordan vi skal hjelpe barna å forstå og jobbe seg gjennom sine egne følelser, samtidig som du blir bevisst på hvor du syns det er vanskelig selv (hva gir deg «haimusikk» feks sinne, å være lei seg). Mange helsestasjoner tilbyr kurset 🙂 selv sleit jeg med tilknytning grunnet vanskelig svangerskap, og dette verktøyet har vært verdt så sinnsykt mye – NÅ kan jeg si at jeg kan kjenne på de fine følelsene knyttet til det å være forelder fordi jeg har fått god kunnskap og en slags «bruksanvisning» på hvordan vi kan takle utfordringer på veien – i mine øyne mye viktigere enn om du har den dyreste barnevogna eller om babyrommet er på plass lenge før kidden melder sin ankomst!
Søte deg!
Slike tanker og følelser skal du overhodet ikke ha dårlig samvittighet for💖
Jeg har selv 3 stk, hvor to var planlagte. Og i det ene planlagte svangerskapet hadde jeg samme tanker og følelser som deg.
Derimot kom morsfølelsen som en foss da jeg fikk han på brystet.
Og hos nr 2 kom ikke morsfølelsen før etter noen dager. Alle er forskjellige og det finnes ingen fasit.
Men du kommer til å bli en awesome mor, det tviler jeg overhodet ikke på!
Dennis+Kristin=dream-parents! Just saying😘
Kos deg m resten av svangerskapet. Og dere har jo fremdeles litt tid til å skaffe resten av tingene.
Plutselig er alt på plass skal du se. Og ikke stress m navn. På vår første var ikke navnet bestemt før han var 5 dager gammel😇
Stor klem til deg💖
Æ syns det e fint at du har en sånn mening før det gjør dæ spessiell <3
Har du sett meldinga mi på snap ? <3
Jeg tror egentlig det du beskriver er normalen, at det du tenkte om gravide og måten man «skal» føle det på er en myte. Jeg er gravid med med nr. 2, begge planlagte og ønsket. Jeg syns det er like surrealistisk å gå gravid nå som sist. Og jeg tenker man knytter jo ikke bånd med den ufødte annet enn at man kjenner de er der og gleder ser til de kommer ut så man får se hvem i huleste som har oppholdt seg inni deg i 9 måneder. Og selv om jeg ble momentant glad i ungen som kom ut, var det jo rart – jeg kjente jo henne ikke. Jeg visste bare at om noen hadde spurt om de fikk henne hadde jeg sagt nei 😉 Det er rart å gro et menneske, og det er like rart å plutselig en dag bare «eie» et menneske – det er jo ikke noe man gjør hver dag 🙂 Synes også andre mødre jeg kjenner beskriver det slik 🙂
Du er ikke alene! Jeg elsker å være mamma, men jeg HATET å være gravid, og jeg gruer meg til å bli det igjen, selv om jeg ønsker meg barn nr. 2. Skammer meg ikke over å si det, men håper selvfølgelig det føles så «deilig» som andre sier, neste gang. Lykke til videre❤️
Det er så innmari gøy å få være med på ferden til dere blir foreldre! Tanker, følelser og ikke minst alle duppeditter som skal være klart til den lille kommer😊
Selv har jeg termin i Mai og kan på mange måter se meg selv i den typiske gravidbobla med en enorm lykke, kjemner etter bevegelser hvert øyeblikk jeg ikke har noe å gjøre, å gleder meg over å se at magen blir større 😊 Når det er saht kan jeg si at her i huset er absolutt ikke ting på stell til den lille skal komme.. barnerommet er fortsatt et roterom, det skal også males før det kan innredes! Det eneste vi har er en bestilt barnevogn og bilstol, samt litt klær 😀 Men jeg stresser ikke over alt vi ikke har riktig enda !
Håpe du får en fin siste tid i graviditeten, og ønsker dere lykke til 😍👌
Barnet vårt var svært ønsket og etterlengtet. Likevel følte jeg akkuratt det likt som deg i graviditeten. Til og med når hun var født spurde jeg om faren kunne ta henne så jeg kunne få dusje og legge meg😂 jeg tenker fortsatt idag at ungen vi hadde på sykehuset var en vi lånte og ikke den samme jenta som er snart 3 år. Som vi nå forguder❤️ Alt er normalt.
Tillykke med prinsen, det gledet meg stort da jeg så dere skulle ha✨✨
Jeg fikk ikke noe spesiell tilknytning til barnet under første svangerskap. Det plagde meg, hun var ønsker og planlagt men jeg gruet meg mer enn jeg gledet meg til svangerskapet var over. Plutselig en dag i slutten av svangerskapet fikk jeg følelsen av redebygging, nå måtte alt på plass! Typ 5 uker før termin. Men tilknytningen til barnet var ikke skikkelig på plass før hun var kanskje 6 mnd. Jeg følte en enorm følelse av kjærlighet ovenfor den lille, og var veldig veldig redd for henne. Men det var overveldende, og jeg godtok vell ikke helt følelsene før lang tid etter hun ble født. I ettertid har jeg skjønt at jeg hadde fødselsdepresjon da, og i tillegg hadde barnet kolikk i 4 mnd noe som gjorde det ekstra vanskelig å fokusere på alt det gode med det.
Men minste jenta mi følte jeg tilknytning relativt tidlig, nå visste jeg jo hva det innebar, hva jeg FAKTISK bærte på. Men her kom redebyggingen enda senere. Og tilknytningen, morsfølelsen og alt det der kom fra det øyeblikket jeg fikk henne på brystet.
Dette er normale følelser, men de snakkes lite om. Dessverre er det veldig tabulagt, for hvem vil vell fortelle at de ikke helt klarte å elske barnet sitt så mye som de burde ha gjort før barnet kom til? Men vanlig er det, og helt klart naturlig. Det er vanskelig å føle de ekstreme følelsene for noen man ikke har møtt enda, men det betyr jo ikke at man ikke gleder seg til man endelig får møte de!
Du er ikke alene !! Vi prøvde og prøvde i mange år for å bli gravid og etter flere spontanaborter og litt hjelp med prøverør var jeg endelig gravid på ordentlig!! Tiden gikk og alle var overlykkelig for at det endelig funket for oss, men jeg kjente ikke denne hysteriske lykkefølelsen som «alle» kjenner på. Jeg var mer avmålt og tenkte akkurat de samme tankene som du, er jeg dum/følelsesløs/dårlig mor? Jeg visste at når ungen kom ville jeg bli kjempeglad i han, men under svangerskapet klarte jeg ikke å føle morsfølelsen som alle snakket om.
Elsker at du er ærlig, at du skriver om hvordan livet FAKTISK er! Glansbildet er ikke alltid like pent…
Hei!
Jeg opplever det du skriver som det som er mest normalt. Jeg er selv gravid for andre gang og ingen av gangene har jeg vært fylt av kjærlighet og tilknytning. Med nr 1 kjente jeg heller ikke på noen overveldende kjærlighet da han endelig kom ut etter en lang og slitsom fødsel. Jeg hadde et beskyttelsesinnstinkt, men kjærligheten vokste frem etterhvert som vi ble kjent. Jeg har hatt to tøffe svangerskap med mange plager og har begge ganger kjent på en slags anger på tross av at begge har vært planlagt og ønsket. Basert på erfaring fra venninner og andre mammaer jeg møter tror jeg vi opplever dette veldig forskjellig, men bildet man ser på film/TV og sosiale medier er jo ikke sånn det er for alle. Dette er på samme måte som med alle andre ting (ref kroppspress som du jo vet masse om). Vi presenteres for et ideal som de færreste kan leve opp til. Det samme gjelder mammarollen. Vi er nok mange som har møtt oss selv i døra der også. Alle de tankene vi hadde før vi fikk barn må ofte kastes på båten når vi møter realitetene.
Jeg ville prøvd å ikke gi deg selv dårlig samvittighet for følelsene dine. Men hvis du synes det er vanskelig ville jeg tatt en prat med jordmor eller noen andre på helsestasjonen. De er der for å hjelpe oss 🙂
Lykke til med innspurten!
PS: vi måtte sende moren min ut å kjøpe klær til første babyen etter at han var født for vi hadde ingenting på plass 😉
Ååååh Kristin ❤️
Det du gjør her, er å sette ord på hvordan det er å være gravid! Det blir fremstilt på en helt annen måte og tabu å snakke om for de som ikke føler «gløden». Men dette er så viktig. Og klar til å bli foreldre for første gang tror jeg man aldri blir, men det ligger der begravd i genene våre. Bare vent å se, jeg ble like overrasket selv.
Jeg var heller ikke gira på å få barn. Skulle i værstefall være fosterhjem eller adoptere noen som virkelig trengte det, en gang i fremtiden. Men ca 1 mnd etter at jeg mistet pappaen min til kreft så fant jeg ut at jeg var gravid. Jeg var deprimert og i en stor sorg. Jeg klarte ikke å være glad for denne babyen i magen. Abort ble vurdert flere ganger, frykten for å bli forelder slo meg så mange ganger. Det tok 5 mnd før jeg var klar for å dele det offentlig. Jeg følte meg fæl. Andre var mer glade for denne babyen enn meg. Depresjonen slapp aldri taket, jeg var sykemeldt og alene hver dag.
Når jenta mi ble født så endret alt seg. Hun reddet meg! Jeg måtte stå opp hver dag, for nå handlet det ikke lenger bare om meg. Jeg ble mamma og mamma følsen og kjærligheten for barnet mitt tok over depresjon og sorg litt etter litt. Nå er jeg endelig frisk, har en lykkelig jente på snart 2 år som nettopp har begynt å barnehagen.
Dette burde ikke være tabu å snakke om. Det er så viktig. Graviditet er langt i fra bare fint, selvom det er en magisk reise så er den også tung, vanskelig å skummel.
Masse masse lykke til dere to, jeg er overbevist om at dere blir en kjempe fin liten familie ❤️
Tror bare at det som virke helt overlykkelige og engasjerte er de som har barn og som vet alt det fine dere snart opplever. Barnet deres får noe ufattelige bra foreldre med gode verdier og veldig smarte,engasjerte. Så ikke tenk på at den følelsen du har nå ikke er helt i hundre, fordi det e ikke før babyen er kommet at man skjønner at : wow, dette menneske har vi laga. Nå får dere en person til i livet som elsker dere over alt på jord. Lykke til!💜
Ganske spesielt å velge å filme en graviditetstest når du liksom går inn i situasjonen med hensikt om å ikke beholde uansett.. Dette endret du mening om _etter_ resultatet sier du. Hvorfor ville du filme dette _før_ da?
Du vil nok finne ut at babyen er 100% segselv og hverken deg eller Dennis, kun litt genmateriale. babier og barn kan ligne foreldre, bestemforeldre eller andre medlemmer -eller ingen. Men som ofteste er de segselv. Man kan aldri helt vite hvordan barna våre vil bli og det eneste vi må la dem bli er segselv. Helt og fullt. Min datter elsker ting som er helt likegyldig for meg…eg er så glad hun har egen sak, tar egen valg og er segselv, selvom eg ikkje alltid er anig i alt.er hun seg alltid.
Hun elsker friluft og camping og konserter, fjellklatring yoga og yoghurt og lutefisk. Hun elsker med hele seg masse greier og ting hun hele tiden lurer på hvem hun har arvet ditt og datt fra -da svarer eg bare at du har alltid fått lov å velge selv på alt-derfor har du blitt deg selv med dine egen preferanser og dine egne ønsker og hva du liker i ditt liv. Til tross for at din mor hater yoghurt, lutefisk. camping og frisluftsliv som pesten og er verdens verste sofagris…. barn er herlige og de blir herlige reflekterte fantastiske voksne mennsker etterhvert…..det er enda deiligere. Men et steg av gangen
Da datteren min ble født døde mamma rett etterpå -hun fikk holde henne <3 Det var rart og merkelig og sku glede seg samtidig som man gikk gjennom sorg. Du er ikkje unormal…hele livet ditt snues på hodet. Og spør ALLE de andre bloggermammamene eller andre som trodde de visste hva å få barn var , de ante ikkje..ingen gjør.
Bare still med et åpent sinn..hver alder sin sjarm…og masse lykke til med babyen <3
Det er helt normalt at ved spesielt første barn at morsfølelsen lar seg vente , ofte en tid etter fødsel og! Men jeg kan love den kommer tilslutt 😊 lykke til!
Hei Kristin og Dennis, ville bare innom å si noen ord. Jeg syns dere er et flott par og jeg er sikker på at barnet deres vil få det flott med dere som foreldre! ❤️ Og til deg Kristin, du er et fantastisk menneske, jeg liker din fargerike blogg og ser på deg som et forbilde da du er helt annerledes enn andre bloggere, du tørr å stå frem med div og viser verden at det er fint å være seg selv, jeg liker også at du tar opp div saker som er viktig og ikke minst du er også saklig. Med å lese din blogg blir jeg ikke påvirket til å ville legge meg under kniven for å forandre på noen ting, tvert imot vil jeg heller være som jeg er og har godtatt at noen ting vil alltid være sånn, derfor vil jeg også takke deg for den du er og skulle ønske verden hadde flere mennesker som deg😊 Nå som dere skal bli foreldre for første gang så vil jeg også si at det er greit å ikke ha alt på plass med en gang, ting kan alltids kjøpes når den lille melder sin ankomst. Jeg ønsker dere all lykke og ha en fortsatt fin helg ❤️
Fra en bergenser til en annen: vi er så like der og tenker mye likt. Du blir en fantastisk mamma. Heier på dere. Husker deg godt fra vero moda på åsane senter. Du har alltid vært den kuleste dama..snart kuleste mamma 🙂
Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver her, Kristin! Som 20 åring fant jeg ut at jeg var gravid like etter brudd med daværende kjæreste og barnefar, med tvillinger. Jeg hadde ingen glede under graviditeten og heller ingen spesielle symptomer. Jeg hadde ikke annet en noen få klær som andre hadde kjøpt til meg, da fødselen plutselig startet i uke 30. Men dem kom, dem kjempet og jeg kjempet. Og aldri har jeg vært mer lykkelig, forelsket eller takknemlig som når jeg tok med meg to friske gutter hjem etter nesten 3 mnd på sykehus. Og da gikk alt helt fint og jeg følte meg som mamma hele tiden. Så om du ikke føler det nå, eller at du ikke har alt klart så går det helt fint og morsfølelsen og gleden vil komme! Tro meg♥️
Jeg vil ikke si det gjør deg til en dårlig person, langt ifra! Men jeg tror kanskje du føler det slik fordi du/dere ikke kunne forestille dere i den villeste fantasi at dere skulle få et lite barn (hvertfall ikke nå). Og at det rett og slett var så uforberedt at du ikke helt klarer å sette ord på følelsene dine❤️
Hei kjære du!
Dette er du absolutt ikke alene om. Det kan være fordi man kun hører om de som er i konstant lykkerus hele tiden og ikke de som ikke helt klarer helt å nyte graviditetstiden. Slik var jeg, i samme båt som deg! Det tok så uendelig lang tid før jeg «aksepterte» det faktum at jeg faktisk var gravid, det var et svangerskap som ikke var helt planlagt. Men skal sies at jeg elsker sønnen min, og glad for at jeg ble gravid likevel. Jeg fant ut at jeg var gravid meget brisen på fest 😬 Grunnen til at jeg tok en test var fordi min vennine hadde tatt mange tester hvor strek nr to viste så vidt. Så da ble vi enig om at jeg skulle sjekke, for jeg var jo IKKE gravid, jeg gikk jo på prevensjon og hele den pakka! Men joda, jeg var gravid 😂 (Ja, jeg stoppet og drikke med det sammme), tok en ny nyttårsaften og den var like positiv enda.
Jeg klarte ikke helt å nyte magen og alt som fulgte med.
Og det verste var at jeg ikke fikk den bææm, jeg er mamma med det samme. Tok meg to-tre dager. Men nå er jeg super happy for at jeg har en liten mini-ræser på snart 1,5 år ❤️
Jeg vet du kommer til å bli en super mamma og et godt forbilde for ditt barn 🙌🏻
Så innmari sterkt å lese!!! Kan bare fortelle deg at du er ikke den eneste om denne følelsen du beskriver. Denne ekstreme lykkerusen som alle beskriver klmmer ikke automatisk. Jeg ble også gravid uten at dette var planlagt, og ble gravid uten at barnefar ønsket barnet. Jeg gikk med en vond følelse hele svangerskapet, selv om den lille var veldig ønsket fra min side når jeg først kom over sjokket. Men jeg visste ikke hvordan ting skulle bli, jeg hadde ikke tenkt tanken på at det var slik livet skulle bli og selv om jeg aldri hadde sagt at jeg aldri ville ha barn så hadde det etter 7års forhold blitt en fjern tanke og livet gikk i helt andre baner med helt andre planer. Men for snart 4år siden kom mitt lille mirakel, og følelsene jeg hadde fryktet ikke skulle være så sterke, de ble så overveldende at jeg ble fullstendig tatt på senga!! Jeg trodde livet mitt var komplett og at jeg skulle «greie meg fint» med det livet jeg hadde, alle reisene, all uavhengigheten, og alt som hørte med. Men nå i etterkant forstår jeg ikke at jeg kunne føle det sånn, for jeg har verdens fineste( og ja, du og kommer til å bli en mamma som sier det😂❤️) jente som betyr alt i hele verden. Og hun har verdens beste pappa, som når han kom over «sjokket», var alt hun behøvde og enda mer. Så JA, det er helt normalt å ikke føle den enorme lykkerusen, den kommer når man er klar for det selv. Om det er under graviditet, rett etter fødsel eller flere mnd senere når realiteten slår deg litt i bakhodet. Men takk for at du deler Kristin, godt at noen tør å sette ord på det så mange føler men ikke tør å si. Og lykke til med tiden som kommer, jeg lover deg at den kommer til å bli fantastisk❤️
Mange som har svart deg, men jeg må si det, det er deilig å se at du forteller at alt ikke er rosenrødt! Jeg opplevde graviditeten først som en glede, så kom alle tankene, klarer vi dette, har vi råd til dette, osv.
Å «rosemale» graviditet er ikke bra! Ingen snakker om plagene med ryggen, alt utflodet, konstant redsel for å dette, spise riktig, passe på at alt skal kjøpes, nei det er ikke bare lykke!! Når min gutt kom hadde jeg ikke alt klart, 2 dager gammel tok jeg han med på kjøpesenteret for å kjøpe gulpekluter og mer klær… for ikke å snakke om ammebh-er som man ALDRI vet hvilken str man skal kjøpe i.
Nå som guttungen har blitt 4 mnd har vi endelig kommet litt inn i rutine. Det gikk 2 mnd før morsfølelsen kom! Alt kommer når tiden et inne for det. Pust ut, slapp av ALT ordner seg til slutt 🙂 lett for meg å si som ikke sitter i dine sko, men masse lykke til begge to 😀
Jeg synes ikke du skal tenke så mye på hva du «burde» føle, og hva andre føler. Det er nok som du sier at du i utgangspunktet ikke ønsket barn og ikke er helt mentalt forberedt på det som skjer. Kanskje går det ikke helt opp for deg før du sitter der med den lille i armene. Jeg tenker hvertfall at alt er like normalt, men mange snakker ikke høyt om det! Og det her er nok litt ut av kontekst, men jeg synes det er så stor forskjell på det og planlegge et barn og det om et barn er ønsket. Selv om man ikke har planlagt det, så kan allikevel et barn være uendelig ønsket. Ellers hadde man jo ikke valgt å beholde det. Gratulerer så mye til dere begge, og han er så heldig som får dere som foreldre! Jeg synes dere begge er så flotte, inspirerende og gode personer som kommer til å bli helt fantastiske foreldre! <3
Det er så fint at du er så ærlig og at du velger å dele dette❤️ Etter i overkant av seks mnd, som ikker unormalt, med prøving og negative tester var lykken ubeskrivelig da det endelig lyste gravid mot oss. Lykkefølelsen vedvarte hele veien og det er det største jeg noen gang har kjent på. Var like sterkt etter han kom ut og.
Forventet lang prøve tid med nr to og, så sluttet på prevensjon og det smalt på første forsøk😅 Ble helt sjokket over positiv test og kjente ikke glede ved det. Tenkte det ble bedre når sjokket la seg, men ble ikke det. Skal sies at dette var et helt annet svangerskap enn sist og fylt med alle vonde plager fra begynnelse til slutt. Kjente aldri gleden slik som sist og slet med mye dårlig samvittighet for barnet. Det kom seg heldigvis etter jenten vår kom ut og vi ble kjent❤️ Å bli foreldre er utfordrende, men hånden på hjerte, det fineste jeg noen gang har og kommer til å oppleve. Lykke til videre❤️
Kjenner følelsen ❤️ hata å være gravid, å gruet meg i 9mnd. Hadde jo aldri bytta bleie før en gang, ikke annet enn på dokka når jeg var liten 🤣Handla alt ferdig tidlig for jeg orket ikke tanken på å fly i butikker å føle seg som en hval. Jobbet som normalt, trente hest å gjorde husarbeid, nektet for at det å være gravid skulle hindre meg i å gjøre noe 🙈 hadde heldigvis ikke særlig med plager. Men kjente jeg ble skikkelig sur når folk sa det var jo såååå koselig å være gravid, å gravid mage var jo så fint…. Det var verken fint eller koselig.
Men når ho først kom da, så var det jo kjempe gøy, å det blir bare gøyere jo eldre ho blir. Så angrer jo ikke på det. For det er kjempe stas å være mamma ❤️Men det blir ikke flere 🙈🤣
Det er heeeelt normalt sånn du skriver. Tenk hvor mye som skjer i kroppen ila en graviditet! Du har sikkert merket at du ikke røyter like mye som før du ble gravid? Dette er fordi kroppen har så mye annet å jobbe med at den lar den jobben være til etter du er ferdig med svangerskapet. Hormoner på ville veier og hele du er helt fjern så og si. Man knytter seg jo ikke til noen man ikke har møtt heller? Jeg knyttet ikke noe sånn bånd til datteren min før hun kom ut, da jeg fikk se henne, holde henne og bare være sammen med henne på den måten man ikke får gjøre når babyen er inni magen. Ikke bekymre deg for at du kan virke småapatisk til hele greia, mangen ting som foregår i kropp og sinn. Det snur når gutten din kommer ut og legges på brystet ❤ Masse lykke til innspurten begge 2, nyt tiden bare dere 2, det blir lite tid til slikt på en stund når lille kommer 😎😅😅
Tror det su beskriver er helt vanlig.. Selvfølgelig gleder man seg, og er lykkelig over barnet i magen. Samtidig aner man jo ikke hvem som ligger inni der.. kunne jo like gjerne vært en kattunge! Hehe..
Vil også «advare» deg litt om denne intense kjærligheten som skal komme kastet over deg i det du får ungen på brystet.. Det er nemlig ikke sånn for alle. Personlig kjente jeg raskt et beskyttelsesbehov for den lille klumpen, og en beundring for det vakre vesenet. Men intens kjærlighet? Tjaa.. Den morsfølelsen kom gradevis, og bygget seg opp over uker. Nå er jenta snart fire og jeg føler fremdeles at jeg blir mer og mer glad i henne for hver dag som går. Hehe… i ettertid så ser jeg at som nybakt mor er det så sinnsykt mange følelser og tanker som skal komme på plass, det er stress med amming og du prøver å stable på plass noen rutiner. Så da er det kanskje ikke så rart at noen ting må komme litt etter hvert. 🙂
Hei. Gratulerer så mye med graviditeten!
Jeg har vært gravid mange ganger, og sitter igjen med to barn, så jeg har vært gjennom det meste av følelser en graviditet kan innebære.
Når man er førstegangsfødende er det helt vanlig at mammafølelsen og den store ømheten for barnet ikke kommer før en stund etter fødselen. Husker selv da jeg lå der med en nyfødt bylt på brystet for første gang. Utslitt, overveldet og litt redd for ansvaret og fremtiden. Det tok en stund før følelsene mine var på plass. Men når de kommer (og det gjør de!), så er det ingen vei tilbake. Da elsker du barnet så intenst at det gjør vondt i hjertet!
For meg var det mye bedre andre gang jeg ble mamma, da kjente jeg morsinstinktet umiddelbart etter fødsel, men så hadde jeg allerede vært mamma noen år allerede og visste hvordan det føltes.
I tillegg kom graviditeten som et sjokk for dere, og dere fikk tidlig en dårlig nyhet. Da setter man sine følelser på vent, og går i en slags overlevelsesmodus ved å skru av forventningene og gleden. Det tar litt tid å reversere disse følelsene, og man tør ikke slippe gleden helt løs før jr har sett dagens lys. Så senk skuldrene og nyt den siste delen av svangerskapet. Du har en levedyktig gutt inni der! 🙂
Jeg må som mange her takke for et fantastisk innlegg. Endelig noen som er ærlig om dette tabu tematet.
Jeg som tvillingmor til to flotte og sterke små piker, fikk ikke et lett svangerskap.
Jeg fikk appsolutt alle komplikasjoner som man kan få,måtte til sykehus i gang vær eneste uke i svangerskapet for sjekk, bekken og ryggen ble ødelagt,fødtsel der en holdt på og dø og jeg fikk selv ødelagt ting inni meg som senere gikk betennelse i og jeg ikke kunne gå, fikk fødtsels depresjon.Jeg klarte ikke å se gleden, livet mitt føltes ødelagt. Men barna flotte og friske heldigvis. Tok meg 2 år og kunne gå igjenn og leve og 2 år til å kunne være stolt. Men nå 5 år etter, sterkere enn aldri før og en stolt tvilling mamma med to super flotte piker. Nå ser jeg gleden av å være mamma,takket være utrolig mye støtte av venninner og familie og en utrolig sta meg selv. Så alle er ikke like,men alltid håp og glede i vente som mamma. Den kommer.❣
Ikke ha dårlig samvittighwt. Noe av det verste jeg har vært igjennom er en graviditet, og jeg hadde ingen komplikasjoner eller noe, hadde et «fint» svangerskap. Jeg bare hatet det. Følte meg feit og ekkel. Morsfølelse fikk jeg heller ikke da jeg fikk han på brystet, tenkte mer på hvor bodnt det var å sy, hehe. Nå er jeg kjenpe glad i verdens fineste et åring.
Er så fint at du er ærlig om dette!❤Har selv nesten egentlig bestemt meg for å ikke få barn, men men man vet jo aldri hvordan man ville ha reagert viss man skulle plutselig ha blitt gravid.Synes du burde skrive bok om dette.😊
Jeg fikk min første sønn i 2017.
Hærlig og bestemt liten stabukk <3
Under hele graviditeten gikk jeg med en følelse at jeg burde gledet meg mer. Dog elsket jeg å kjenne han sparke og gi tegn fra seg, men lykkerusen banket aldri på.
Alle sa at det ville endre seg etter fødsel, da kommer denne hærlige mammafølelsen og store forelskelsen.
Fødselen kom og ingen stor kjærlighet kom. Jeg fikk ikke dette såkallte fyrverkeriet alle snakket om. Den store forelskelsen..?
Hva var galt med meg?
Jeg så ned på lillingen og jo, jeg var jo glad i dette lille vesnet. Men jeg hadde mer enn beskyttende følelse.
Jeg ble så utrolig skuffet over meg selv på grunn av mangel på de sterke følelsene. Men kjærligheten har heller vokst over tid, akkurat som med andre mennesker. Jeg føler meg heldigvis ikke som en dårlig mamma av den grunn <3
Jeg var som deg, skulle aldri ha barn.
Ble gravid-fikk beskjed om at jeg hadde hatt abort til å få beskjed igjen etter uke 12 om at det ikke stemte.
Jeg brukte nesten 1år etter fødsel på å få mamma følelsen, den kom ikke naturlig og jeg måtte jobbe masse med meg selv i den perioden og nå selvsagt.
Langt ifra planlagt ,men nå et par år senere er det som om den lille bolla alltid har vært her 🙂