Jeg ble nok like sjokkert som resten av Norges befolkning, da jeg leste at Ari Behn tok sitt eget liv 1. juledag. Ari. Påfuglen. Den herlige mannen som våget å fargelegge utenfor strekene. Jeg var så heldig å få muligheten til å hilse på dette sprudlende vesenet, da vi begge var deltagere på Camp Kulinaris, og jeg kommer aldri til å glemme vårt første møte.
Ari var akkurat slik folk beskriver – inkluderende, raus og genuint interessert i andre mennesker. Og selv om vi ikke rakk å bli godt kjent, var det nok tid til å danne et skikkelig godt førsteinntrykk. Han var varm… Jeg følte meg sett, og at han oppriktig ønsket å høre på det jeg hadde å fortelle. Jeg hadde sansen for Ari. Og jeg er ikke den eneste, selv om vi altfor ofte har vært vitne til det stikk motsatte. Hengt ut og latterliggjort for sin væremåte av norsk presse… Som nå hylles for å være litt annerledes. Akkurat dette er provoserende, selv om det samtidig er godt å se at Ari omsider fikk den anerkjennelsen han fortjente.
Julen er utvilsomt vanskelig for mange… For langt flere enn man skulle tro. Heldige er vi som kan gå julen i møte med store smil, glade forventninger og deilige minner fra tidligere julefeiringer – slik er det nemlig ikke for alle. For noen er julen – og da spesielt julaften – årets tøffeste og tyngste dag. En dag for ensomhet og sorg, som ikke blir enklere å takle ved å se all lykke som utspiller seg i resten av samfunnet. Jeg kan av og til kjenne litt på den dårlige samvittigheten over å være en av dem som faktisk har det fint i julen, og som snakker varmt om høytiden jeg er så glad i. Samtidig bør det ikke være sånn at jeg ikke skal kunne kose meg og samtidig snakke høyt om det. Men det jeg derimot kan gjøre, er å bruke litt mer tid og energi på strekke ut en hånd, og bli enda flinkere til å bry meg om alle dem som ikke har så mange gode minner knyttet til denne tiden. Det å se andre og være en venn… Det betyr så innmari mye.
Jeg tenker igjen på Ari. En mann som tilsynelatende hadde alt… Tre fantastiske barn, en kjæreste som elsket ham, gode venner, og en jobb han trivdes med. Likevel valgte han bort livet. «Egoistisk» sier så altfor mange. Og jeg har selv vært en av dem som tidligere har stilt meg bak denne påstanden. «Fy søren for en egoistisk ting å gjøre» , har føltes så enkelt å si, men jeg har omsider forstått at det ligger så mye mer i dette en som så.
De fleste som ender sitt liv på denne måten, for det for seg at alle rundt vil få det så uendelig mye bedre om de ikke lever mer. En slik tanke må være så uendelig tung å bære. Tenk å oppriktig tro at din familie vil få det bedre om du ikke lever mer? Det må være så uendelig vondt. Jeg skal være forsiktig med å uttale meg for mye om selvmord og de mørke tankene, da jeg stengt tatt ikke har noen som helst erfaring med dette. Ikke har noen i min nære relasjon valgt å ende livet sitt på denne måten, og det er rett og slett umulig for meg å sette meg inn i hvordan det føles for de nærmeste pårørende. Min aller beste venninne har derimot opplevd å være i en situasjon hvor broren hennes har vært på nippet til å ta livet sitt flere ganger, og nå kommer det kanskje som et stort sjokk for dere at denne venninnen er min elskede Belinda. Hun åpner deg opp i dagens podcast-episode, som er så sår og fin. Jeg håper dere vil lytte til den her.
Foto: Duff the Psych
I dagens episode snakker vi også litt om «Ine» . Husker dere henne? Hun som skrev en kommentar her på bloggen om at hun ikke ønsket å leve mer? Denne fantastiske jenten dukket opp på vårt live show i Bergen i starten av desember, og dette møtet er nok det som har gjort sterkest inntrykk på både Belinda og meg i hele 2019. For en nydelig person! En skjør men samtidig så innmari sterk jente, som valgte å dele sine mørkeste tanker med oss. For en tillitserklæring! Jeg håper så inderlig at vårt møte gjorde godt for «Ine» , og at hun klarer å finne et lyspunkt som er lyst og sterkt nok til å finne livsglede og et oppriktig ønske om å leve. Livet har nemlig så mye fantastisk å by på, selv om det til tider både kan og skal være helt jævlig. Og akkurat det at livet er jævlig, bør vi være flinkere til å prate om. Det å prate om det som er vanskelig er så uendelig viktig… Enten med noen man stoler på, eller en totalt utenforstående som det kanskje kan være en enda lettere å åpne seg for.
Et trygt og godt sted å henvende seg er her, på sidetmedord.no. Mental Helse er en organisasjon for alle mennesker med psykiske helseproblemer, pårørende og for alle andre interesserte, og deres visjon er at alle har rett til et meningsfylt liv, og en opplevelse av egenverd og mestring. Mental Helse arbeider for økt åpenhet, forebygging av psykiske helseplager og et bedre helsetilbud.
Akutt selvmordsfare: 113
Legevakt: 116117
Kirkens SOS Telefon: 22 40 00 40 / www.kirkens-sos.no
Mental helse Telefon: 116 123 / www.sidetmedord.no
Mer informasjon om krisetelefoner og nettsteder finnes på Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging sine informasjonssider: http://nssfinfo.no
Nei, dere… Ta var på dere selv. Ta vare på hverandre. Strekk ut en hånd… Og som det står skrevet på nssf sine sider, handler det om å våge å bry seg! Ofte blir en handlingslammet fordi en ikke kjenner seg kvalifisert til å gripe inn i situasjonen, men den viktigste førstehjelpen en kan gi er å være medmenneske, være til stede og vise at en bryr seg. Mange personer som ønsker å ta sitt eget liv, kjenner sterkt følelsen av håpløshet og ensomhet. Dette kan vi alle hjelpe til med å lindre ved å være til stede og lytte. Det letter å snakke om ting.
Våg å bry deg!
Ønsker dere alle en vidunderlig avslutning på 2019, og en forrykende start på det nye året. Måtte 2020 bli alt dere drømmer om pluss litt til ♥
Hei. Jeg har jobbet i krisetlf tidligere.. Jeg orket tilslutt ikke mer fordi jeg følte jeg ikke fikk noe ut av det og det kunne være veldig slitsomt.. Jobbet med det i ca 6 år.
Men jeg anbefaler alle å prøve det. Det er veldig mange telefoner som krisetelefonene ikke får tatt. Er ikke nok frivillige rett og slett.
Jeg har snakket med mennesker som har en sterk tanke og vilje til å ta livet sitt. Man er ikke egoistisk faktisk fordi man tenker ofte at man er til bry og at det er så slitsomt for alle rundt seg. Samtidig så har det ofte skjedd mye og vært nye negativt før man kommer til den tanken. Det er heller ikke lett å gå rundt med slike tanker i det hele tatt.
Men noe jeg også mener vi kunne vært flinkere med er å ringe oftere til de man ringer litt for sjeldent til.. Du vet ikke om en eller flere av dine venner eller familie føler seg ensom eller trist mye av tiden..
Komme på besøk og bry seg om de man ikke ser i hverdagen tenker jeg kunne vært er nyttårsforsett.
Det er så mange nå for tiden som har «nok med seg selv».. Når man skal forklare hvorfor venner og familie ikke tar kontakt så har man ofte det som forklaring. Tja.. Hva er poenget med livet og det sosiale fellesskapet hvis alle har nok med seg selv hele tida..
Bare en tanke hos meg da 😊
Jeg er en av dem som har slitt mye med selvmordstanker og har forsøk bak meg. Jeg kan med hånden på hjerte si at det er verdt å holde ut. Selv om ting fortsatt er vanskelig, er det mye som går bedre. Til alle der ute som sliter med disse tankene vil jeg bare si at det er mulig å få det bedre. Jeg har vært der, faktisk var jeg innlagt på psykiatrisk på nyttår i fjor, ensom og suicidal, men i år skal jeg for første gang på fest hos nye venner. Så ting kan endre seg. Ikke gi opp ❤️
Wow, detta va virkelig fint og læse 💙💚💛
Gpr dey bra me dæ, ungen og dennis ? 💕
GÅR DET ***
Kloke ord ❤
Mye hjelp og få der ute
Håper så mange som mulig ser dette og når de som kan hjelpe ❤
Ha en fin dag og godt nyttår til deg og dine 🌹
«De fleste som ender sitt liv på denne måten, for det for seg at alle rundt vil få det så uendelig mye bedre om de ikke lever mer.»
Hvor er dette hentet fra?
Fra dem som overlever… Fra dem som var i mørket selv og kanskje prøvde – eller ikke – men nå kan se det utenfra.
Et utrolig viktig innlegg!! Veldig bra skrevet 🙂
Fy søren for en bra podcast du og Belinda har! All ære til dere før åpenheten og ærligheten dere deler! Min favoritt podcast uten tvil.
Jeg tok meg i å tenke… bør det hete psykiske helseproblemer? Eller kanskje noe annet? De som allerede føler de er et problem for familie, samfunn osv. Skal det også stemples som et psykisk PROBLEM? Hva med psykiske helseutfordringer?