VI SKAL IKKE GLEMME… VI VIL IKKE GLEMME!

Jeg lå ute på en flytemadrass i bassenget i Spania, og ante fred og ingen fare. Sommerferien 2011 var i full gang, og jeg var på «rehab» hos mine foreldre i Albir, etter en hektisk og ellevill vår. Jeg hadde akkurat rundet 1 år i hovedstaden etter et bad break up, og kjente det var godt å tilbringe ferien med familien. Vi var intetanende om hva som foregikk hjemme i Oslo, mens vi hygget i solsteiken og plasket i bassenget.

Det var en deilig fredag i Carre Badia 56 – vi hadde besøk av tante, onkel og søskenbarn, og jeg glemmer ikke hvor innmari koselig vi hadde det sammen på ferie i Syden. Dette var mitt første år på «hytten» i Spania, og alt lå til rette for tidenes familieferie. Plutselig ringte telefonen, og det var vanskelig å tro på det som ble sagt… Bombe i Oslo? Terror i Norge? Vi satt klistret til TV-skjermen resten av dagen. Alle med tårer i øynene og klump i halsen. Det var vondt å være så langt borte, samtidig som det var litt godt å få det hele på avstand – i tillegg var det godt at vi var sammen, og at vi kunne klemme, prate og gråte i felleskap.

Hele 6 år har gått, og plutselig blir 6 år til ingenting. Det knyter seg i magen hvert eneste år – på denne dagen går det ikke ett sekund uten at denne hendelsen preger tankegangen… Det er rett og slett for avskyelig til å begripe at noen er kapabel til å gjøre noe så groteskt. Det synes nærmest umulig å forstå og beskrive det som har skjedd, men det er jo dette vi er helt nødt til. I løpet av disse 6 årene har vi vært vitne til varme hjerter, tydelige definisjoner og klare hoder, og det er så viktig at vi fortsetter slik. Vi trenger ordene, vi trenger å snakke om 22. juli – vi skal ikke glemme, vi vil ikke glemme, vi trenger kunnskap og saklige debatter. I dag går mine varmeste tanker og dypeste medfølelse til de som ble rammet, og til de etterlatte etter denne tragiske og meningsløse hendelsen.

Jeg skal ikke skrive side opp og side ned som inneholder meninger, tanker og refleksjon, men i stedet komme med en liten oppfordring. Det som skjedde 22. juli var noe ingen av oss hadde forutsett. Terror? I Norge? Ikke pokker… Det skjer ikke oss! Det skjer ikke meg… Hvor mange ganger sier vi ikke til oss selv; «det skjer ikke meg» ? Jeg sier det hele tiden, og på dager som i dag blir jeg faktisk enda mer inspirert til å tenke at livet er nå! Livet har ingen garanti – det kommer ei heller i reprise, og ingen av oss vet hva morgendagen vil bringe. La oss omfavne livet – leve. La oss elske, spre masse kjærlighet, ta vare på hverandre, og være den beste versjonen av oss selv. Vi er så heldige som bor i Norge, og det er så vanvittig viktig å faktisk sette pris på det vi har og de vi har rundt oss. Alt kan skje i morgen – gjør livet meningsfylt!

Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjertet med spisser som risper. Det gjør vondt, forferdelig vondt til trekantenes spisser er avslitt og det bare er en kule igjen, som glir rundt uten smerte. Sorg er en prosess som tar tid, men den tar slutt. Hvor lang prosessen er beror på hva vi har mistet, hvilke ressurser vi selv har og hvilken støtte vi mottar fra omgivelsene våre. Men når gleden over det du har hatt, overskygger savnet av det du har mistet, når du vet at du aldri villet unnvært det du har tapt, selv om du var klar over at du en gang kanskje måtte gi slipp på det, da er trekantens spisser avslitt og kulen blir en skatt i ditt hjerte.

-kinesisk visdomsord-

Varm klem