Båndet mellom bestemor og barnebarn er ikke bare hjertelig – det viser seg faktisk å være målbart i hjernen, ifølge en splitter ny amerikansk studie. Og nei, dette er ikke bare skrivebordsforskning du kan snakke om på søndagsmiddagen for å slippe unna oppvasken!
Bestemors kjærlighet sett fra innsiden
Det er lenge blitt snakket og skrevet side opp og side ned om mødres fysiologiske reaksjoner på barna sine. Men hva med kvinnene som står på det forrige trinnet i slektstreet – bestemødrene? En forskergruppe ved Emory-universitetet i Georgia, ledet av professor James Rilling, tok saken i egne hender. Nå har de for første gang undersøkt hvordan bestemødres hjerne faktisk reagerer når de ser barnebarna sine, og slapp funnene i tidsskriftet Proceedings of the Royal Society B.
Testpanelet besto av 50 kvinner under 90 år med en snittalder litt over 59, nøye utvalgt for å sikre både etnisk og sosial variasjon. De fleste var svært involvert i barnebarnas liv – ti bodde til og med sammen med barnebarna, hvorav tre var hovedansvarlige for oppdragelsen. For å bli med måtte damene ha minst ett biologisk barnebarn i alderen 3–12 år (adopsjon gjaldt altså ikke). Skulle de være så heldige å ha flere barnebarn innenfor aldersspennet, måtte de velge det de selv kjente størst følelsesmessig nærhet til. Utvalget av barnebarn endte på en gjennomsnittsalder på ca. 7 år, og 23 av dem var jenter.
Empati i høygir – hjerneforskningen gir svar
Før selve hjernescanningen svarte bestemødrene på spørsmål om hvor nært de sto sitt utvalgte barnebarn, og hvor mye de var involvert i barnets liv. Deretter ble de koblet til en funksjonell MR-maskin, før de fikk se ulike bilder – av eget barnebarn, et ukjent barn, sitt voksne barn av samme kjønn som barnebarnet, og en ukjent voksen. Dette for å måle forskjeller i hjernens reaksjonsmønster. Forskere sammenlignet også resultatene med tidligere tilsvarende undersøkelser hos fedre.
Resultatet? Jo, når bestemødrene fikk et bilde av barnebarnet sitt slengt opp på skjermen, lyste det opp i hjerneregionene for emosjonell empati og bevegelse, vesentlig mer enn ved de andre bildene. Dessuten viste skåringen at jo mer de svarte at de ønsket å engasjere seg for barnebarnet sitt, jo større aktivitet så forskerne i hjerneområdene for kognitiv empati også. For ordens skyld: Kognitiv empati er evnen til å forstå hva noen andre tenker og føler – følelsesmessig empati er å faktisk føle det samme som dem. Begge bygger broer, men bare den sistnevnte gir deg tårer i øynene om barnebarnet hulker seg gjennom «Bæ bæ lille lam».
Professor Rilling selv forklarer: «Dette antyder at bestemødre i stor grad er innstilt på å oppleve det barnebarna deres føler. Når barnet smiler, kjenner bestemoren barnets glede, og når barnet gråter, kjenner hun barnets smerte og fortvilelse.»
Men når bestemor får se sitt voksne barn på bildet, slår de intellektuelle tannhjulene inn. Hun prøver mer å forstå – enn å føle med. Hvorfor denne forskjellen? Fordi de minste menneskeungene har utviklet den berømte søthets-faktoren som ikke bare vipper mamma, men også bestemor av pinnen. Voksne barn, tja – mindre gode på å utløse følelsesmessige jackpotter, ifølge studien.
Bestemors rolle langt forbi barnepass
Denne forskningen løfter bestemor-båndet fra det koselige og søte til et tydelig biologisk ankerfeste. Ja, empati er viktig, men funnene peker også på evolusjonens finger i spillet: Det finnes en hypotese om at kvinnens lange liv etter overgangsalderen faktisk har blitt valgt ut nettopp for å kunne hjelpe med yngre slektninger. Mennesker er, uansett kultur, såkalte «kooperative oppdragere». Det betyr at flere i gruppen – ikke bare mor – deler på å fostre småbarn. Både pappa og besteforeldre – og den utvidede klanen – trår til.
Er det bare snille norsk-svenske bestemødre som får det til? Absolutt ikke! Studien ramser opp både jeger-sankere i Tanzania som drar fram røtter så barnebarna vokser bedre, og landsbyliv i Pakistan der aktiv bestemorinnsats gir barna bedre kognitive, sosiale og motoriske ferdigheter. Faktisk viser flere gjennomganger av tradisjonelle samfunn at tilstedeværelsen av en mormor økte sjansene for barnebarnets overlevelse i ni av tretten tilfeller.
Listen over bestemors velgjerninger er altså lang:
- Barna får bedre helse og fremgang på skolen når bestemor er på ballen.
- Mødre får kortere intervall mellom graviditeter fordi bestemødrene hjelper til.
- Barnebarna nyter godt av større individuell investering, ettersom store barneflokker er sjeldnere nå.
- Bestemors innsats kan ha vært med på å gjøre menneskers livsløp unikt blant primater.
Not bad for kaffe og vaffelhjelp, altså.
Hva med fedre og fremtiden?
Stol nå ikke helt på at pappa er på sidelinja! Rilling og kollegene hans presiserer at også fedre ofte er viktige «allomødre», altså medoppdragere. I noen kulturer er faktisk fedre avgjørende for om barnet overlever til voksen alder. Og selv om fedre – i snitt – ikke tente entydig opp de samme ti hjerneområdene som bestemødrene, viser annen forskning at positivt engasjement fra pappa gir barna bedre kognitiv og sosial utvikling.
Rilling og gjengen hans poengterer at studien ikke nødvendigvis beviser at bestemødre er universelt mer empatiske enn fedre. Utvalget besto av spreke og ressurssterke bestemødre med god fysisk og mental helse. Tro ikke at nybakte bestemødre uten økonomisk sikkerhetsnett nødvendigvis får samme hjernefyrverkeri.
Avslutningsvis er én ting sikkert: Ny forskning gir oss stadig bedre forståelse for hvor viktig (og hvor dypt) bånd mellom barnebarn og bestemor stikker. Kanskje på tide å gi mormor en ekstra klem neste gang – ikke bare fordi hun venter med åpne armer, men fordi hjernebølgene hennes faktisk jubler med deg!
