Kristin Gjelsvik

Etter år sammen spøkte jeg min beste venn. Det jeg fant på Facebook, hjemsøker meg senere frem til i dag.

«Spol frem to år: Jeg rullet på Facebook og datterens side dukket opp. Jeg klikket på siden …»

To personer, som står med ryggen til kameraet, omfavner mens de ser på havet

Michele var min beste venn. Ikke på I-Tell-Her-Everything-the-Minute-It-Happens på en måte, men vennskapet vårt var uanstrengt. Jeg kunne avbryte planer med fem minutter før vi skulle møtes, og hun ville forstå. Jeg kunne fortelle henne at jeg tok den giftige kjæresten tilbake igjen, og at hun ikke ville dømme. «Jeg hadde sannsynligvis gjort det samme,» vil hun si. Hun er den eneste vennen jeg hadde i voksen alder som ikke fikk vennskap til å føle seg som en byrde. Hun aksepterte meg, hun forsto våre grenser, og vi møtte alltid hverandre nøyaktig der vi var.

Til vi ikke gjorde det. Eller det gjorde jeg ikke. Det hadde vært år da jeg sendte henne ut av det blå for å si Hvor i helvete har du vært, min venn? Og som alltid føltes det som om ingen tid hadde gått. Vi fanget opp hverandres kjærlighetsliv, vi bispet om arbeid, og vi delte bekymringene våre over ting som økonomi, barna våre og vår mentale helse. Det var under disse chatsene jeg tilbød å hjelpe vennen min med en jobbmulighet, og til slutt oppmuntret henne til å starte frilansskriving på siden (som jeg hadde gjort i årevis). Du er en stor forfatter, Michele, og pengene er ganske gode. Jeg vil hjelpe deg å komme i gang, Jeg sendte tekst.

Michele var spent på denne nye bestrebelsen og takknemlig for min veiledning da vi tok fatt på en reise som blandet virksomheten med vennskap. Jeg gjorde det jeg kunne for å hjelpe henne, men det var med dette nye ekstra laget at alt falt fra hverandre. Etter nesten 20 år med vennskap, gled uanstrengelsen bort. Michele, oppfattet jeg, ba om mer (tid og veiledning) enn jeg kunne gi. For meg var det den perfekte stormen av omstendigheter: Jeg var på et sted i mitt liv der jeg desperat prøvde å sette og hedre grenser i alle mine forhold. Jeg ville ikke tilby eller levere mer enn jeg måtte gi. Jeg var imidlertid ikke moden eller sunn nok til å formulere disse behovene til mennesker.

I øyeblikket trodde jeg at jeg satte grenser. Jeg tenkte at å ignorere og blokkere henne var at jeg tok et standpunkt. Jeg trodde jeg var moden og sunn og praktiserte egenomsorg. Jeg trodde hun var problemet, og jeg trengte å stoppe problemet. Etter hvert sluttet Michele å prøve å nå meg. Jeg vet ikke når det var. Jeg vet at det var mange ganger hvor jeg følte skyld og anger. Ganger da jeg lurte på hvordan hun hadde det. Men jeg ville ikke åpne den døren igjen. En del av meg var stolt av meg selv for endelig å sette og holde en grense i livet mitt.

Spol frem to år. Jeg rullet på Facebook, og datterens side dukket opp og jeg klikket på siden for å se hva den vakre datteren hennes hadde holdt på med. Jobber som lege. Bla. Gift. Bla.

Micheles nekrolog.

Jeg ble stoppet død i sporene mine. Hvordan kan dette være? Det hadde ikke vært så lenge. Hun var så ung. Hvordan kunne hun være død? Hva hadde jeg gjort? Michele døde av kreft. Og jeg mistet den beste vennen jeg noensinne har hatt – men jeg gikk bort fra henne lenge før Gud tok henne fra meg.

Hjertet mitt sank inn i magen i det øyeblikket, og jeg tror det fortsatt er der. Hadde hun prøvd å kontakte meg etter diagnosen? Tenkte hun på meg da hun visste at døden var i nærheten? Hater hun meg? Michele hadde en begravelse, og jeg var ikke der. Skyld. Skam. Perspektiv.

Jeg mislyktes i Michele i mitt forsøk på å sette en grense, og jeg mislyktes også. Jeg avsluttet et stort vennskap og hvorfor? Fordi tiden min var for verdifull? Fordi vennen min trengte mer enn jeg kunne gi? Fordi grenser er så jævla viktige?

Sannheten er at jeg avsluttet dette vennskapet fordi jeg glemte. Jeg glemte alle gangene jeg var vanskelig å elske, eller krevende, eller ikke den beste vennen. Jeg glemte hvor vanskelig det var å starte en karriere som forfatter og hvor umulig det er å slå av den lidenskapen når den er antent. Jeg glemte hvordan det føles å være alene og lene meg på noen med sårbarhet. Jeg glemte hvordan det er å være i en posisjon der jeg trenger mer enn jeg kan gi.

Og jeg glemte hvor kort liv egentlig er.

Og nå lever jeg med skyld, anger, skam og en konstant pang med selvhat. Min beslutning om å blokkere og ignorere den beste vennen jeg hadde i 20 år var egoistisk og feighet. Jeg har ennå ikke kommet til rette med det. Noen ganger er det for smertefullt å se i speilet. Noen ganger er beslutningene vi tar irreversible. Noen ganger farvel er for alltid.

Michele var smart og vittig og lojal, og hun kunne rive opp ethvert dansegulv. Hun elsket kattene sine og elevene og datteren av hele sitt hjerte. Hun var en fantastisk person, som led mye i sitt korte liv, og jeg liker å tro at jeg i tiårene kjente henne, jeg tilbød henne på en eller annen måte et fragment av komforten, moro og lojalitet hun alltid tilbød meg, men jeg er redd for at det bare ikke er tilfelle. Eller i det minste var det ikke da hun døde. Kanskje vi møtes igjen, og jeg kan klemme henne og si Jeg beklager, Michele.

I mellomtiden vil jeg jobbe med å gi meg selv nåde når jeg prøver å være en bedre, mer medfølende venn. Og jeg vil prøve å huske at selv når det ikke er den enkleste – kjærlighet er alltid svaret.

Suzanne Hayes er frilansskribent fra Connecticut som bruker dagene sine på å lære latin og engelsk til elever på videregående skole og hennes netter på å skrive om livet som en edru, skilt mor til tre. Arbeidet hennes har dukket opp i New York Times, Guideposts Magazine, Yahoo, under Gum Tree Literary Magazine, Success Magazine og The Girlfriend av AARP. Du kan finne Suzanne på nettstedet hennes, eller på Instagram @Suzanneeileenhayes.
Har du en personlig historie du vil se publisert på Kristin Gjelsvik? Send oss ​​en tonehøyde på essay-pitch@Kristin Gjelsvik.com.