De fleste leger er intelligente, medfølende mennesker, men de er menneskelig. Og medisin er en virksomhet, noe som betyr at leger kan bli overarbeidet, presset på tid og avvise pasientklager, spesielt hvis den pasienten er en kvinne. I mitt tilfelle kostet den tilfeldige oppsigelsen av symptomene meg nesten livet.
Det var oktober 2019 da min nye OB-GYN – la oss kalle henne Dr. Can’t Be Bothered – ga meg det jeg anså som livsendrende nyheter.
«Du har en svulst på to centimeter på livmorhalsen,» sa hun, uten engang et snev av bekymring. For meg føltes de ordene som en kniv mot magen. En svulst? Meg? Hvordan?
Så ringte telefonen hennes, og hun forlot rommet.
Da hun kom tilbake, hadde jeg fått tårer i øynene mine. «Har jeg kreft?» spurte jeg, livredd og forvirret. Som ikke-lege, når jeg hører ordet «svulst», er min første tanke kreft. Det var ikke hennes.
«Nei, nei,» forsikret Dr. Can’t Be Bothered meg. «Det er ikke slik kreft oppfører seg.» Så la hun til en setning jeg aldri kommer til å glemme: «For å ha kreft i denne alderen, med denne sykehistorien, ville det vært som å vinne i lotto.»
Dette fikk meg ikke til å føle meg bedre. Hun virket ubekymret over at svulsten vokste i bekkenet mitt, men det var jeg ikke. Hun forklarte at jeg ville trenge en biopsi, men forsikret meg om at det sannsynligvis var myom, en godartet vekst, kanskje en polypp eller en million andre små ting som ikke var kreft. Jeg måtte gå i narkose for biopsien, og det ville være en «hele dagen» affære. Da jeg ikke ville ha denne svulsten hengende over hodet mitt, ba jeg om å planlegge operasjonen så raskt som mulig.
Dr. CBB fortalte meg nok en gang at det ikke var noe hastverk, selv om radiologirapporten sa at svulsten var «bekymrende.»
Faktisk skulle hun på ferie i to uker og timeplanen hennes var full. Vi må utsette prosedyren i minst fire uker. Jeg spurte om jeg kunne komme inn tidligere – kanskje en annen lege kunne utføre biopsien?
«Det er ikke nødvendig,» sa hun. «Bare vær tålmodig.»
Hun fikk meg til å føle at jeg overreagerte, som om jeg var uvitende om hvordan «disse tingene fungerer». Jeg pepret henne med spørsmål om Big C, som hun fortsatte å si til: «Nei, nei, det er ikke slik kreft oppfører seg.» Jeg lot det gå – hun hadde tross alt gått på medisinstudiet og jeg hadde ikke. Hun hadde på seg en hvit frakk, og jeg var en 34-åring hvis arbeidsgarderobe fortsatt inkluderte yogabukser. Det var ikke mitt sted å krangle med henne.
På kjøreturen hjem ringte jeg moren min. Jeg forklarte alt legen fortalte meg, men jeg klarte ikke å slutte å gråte. Jeg følte at noe var galt – som, virkelig feil. Og jeg var sint at legen ikke tok dette seriøst. Min mor var enig.
På instinkt ringte jeg opp min gamle OB-GYN. Hulkende forklarte jeg situasjonen min og ba om en hasteavtale.
Når det gjelder visse kreftformer, er tiden viktig. Førtiåtte timer senere satt jeg igjen på et legekontor, men denne gangen var det en helt annen opplevelse.
Den gamle legen min snakket til meg med vennlighet og bekymring. Han forklarte nøyaktig hva ultralyden avslørte, og gikk gjennom alle testene han var i ferd med å utføre, inkludert en annen ultralyd, en kolposkopi og en biopsi på kontoret uten bedøvelse og ingen operasjon. Han sa til og med til meg: «Jeg vet at du er redd, men vi skal gjøre alt vi kan for å finne ut hva som skjer.»
Det viser seg, jeg hadde vant i lotteriet.
Biopsien viste at jeg hadde en svært sjelden kreftsykdom kalt høygradig småcellet nevroendokrin. Jeg ville trenge en radikal hysterektomi – der de fjerner livmoren, livmorhalsen, eggstokkene, egglederne, en tredjedel av vaginalkanalen og flere bekkenlymfeknuter – sammen med adjuvant kjemoterapi og stråling.
Etter diagnosen min snudde hele verden min på hodet. Det var et angrep av avtaler, skanninger og hard gråt på badet. Bildeundersøkelsen min viste bare «lokal sykdom», som betyr at den ikke hadde metastasert til andre deler av kroppen min. Min kirurgiske onkolog sa at hun var lettet. «Ofte går pasienter med nevroendokrin kreft inn på stadium 4 – det er så aggressivt,» sa hun. «Du er heldig som kom da du kom.»
Det er faktisk en underdrivelse. Selv med den raske biopsien, endte jeg opp på stadium 3C. Mine sjanser for å overleve var bare 0% til 7%.
Sannheten er at høygradig småcellet nevroendokrin kreft er svært aggressiv, med dårlige prognoserater. Selv på stadium 1 er overlevelsesraten bare rundt 30 %. Tiden mellom skanningene mine, som viste lokal sykdom, og operasjonen min, som fant kreft i en lymfeknute, var bare fem dager. Hadde jeg ventet på at Dr. CBB skulle bry seg om tilstanden min, ville jeg vært stadium 4 ved diagnosen og sannsynligvis død nå. Median overlevelse er mindre enn 16 måneder.
Uker senere, etter at operasjonen min var fullført, ble jeg endelig oppringt fra kontoret til Dr. Couldn’t Be Bothered. De ønsket å planlegge biopsi hun hadde utsatt. Jeg lo. «tuller du med meg?» spurte jeg. «Jeg skal begynne med cellegift!» Så la jeg sint på telefonen.
Jeg vet at jeg er heldig som er i live. Jeg har nå vært kreftfri i to år. Onkologen min sa nylig at jeg var et «mirakel». For at jeg skal overleve denne kreften, alt måtte gå min vei. Jeg var heldig at den andre legen jeg så tilbrakte over en time med meg, lyttet til bekymringene mine, testet meg for alt på stedet og brydde seg nok til å ta hensyn til meg. Hvis operasjonen, kjemoterapien eller strålingen min hadde blitt forsinket med fire uker – slik Dr. CBB ønsket – ville det ha kostet meg livet. I stedet gikk et team av leger opp og gjenkjente en nål-i-høystakk-kreft.
Min intensjon er ikke å baktale leger, men heller systemet de er tvunget til å operere i. Ifølge studier bruker 56 % av primærlegene mindre enn 16 minutter med pasienter, og mye av den tiden går med til å fylle ut elektroniske helsejournaler. Den byråkratiske siden av amerikansk helsevesen er faktisk ikke det legene meldte seg på. Mellom økende press for å se flere pasienter, forhåndsgodkjenningskoder for forsikringer, telefonsamtaler etter arbeidstid, portalmeldinger, konsultasjoner med peer-to-peer-forsikringer, pasientpapirer og medisinsk historiegjennomgang, er mange leger utbrent.
Når det er sagt, har studier vist at kvinner ofte blir avskjediget i helsevesenet. De blir fortalt at alvorlige magesmerter kan bli kalket opp til menstruasjonssmerter, mens smertefulle tilstander som livmorfibromer, endometriose og ovariecyster forblir udiagnostisert i måneder eller år. Faktisk anslår American College of Obstetricians and Gynecologists at endometriose tar i gjennomsnitt seks til 10 år for en diagnose.
For ikke å nevne, kvinner i Amerika har den høyeste mødredødeligheten sammenlignet med andre utviklede land, og for svarte kvinner er det enda verre.
Men avskjedigelse av kvinners smerte er ikke eksklusivt for gynekologiske eller graviditetsrelaterte tilstander. Kvinner er underdiagnostisert for depresjon, hjerte- og karsykdommer og mange typer kreft, og oppsøker ofte flere leger og venter mer enn ett år på en diagnose. Kvinner er 50 % mer sannsynlig å bli feildiagnostisert for hjerte- og karsykdommer enn menn, og 30 % mer sannsynlig å bli feildiagnostisert når de viser symptomer på hjerneslag.
Kvinner må ta til orde for seg selv i det øyeblikket de går inn på et legekontor, fordi det er helsevesenet vi lever i. Vi må kjempe for å få tester, laboratorier og avtaler, samtidig som de blir stemplet som pushy, hysteriske og overdramatiske. Og ikke engang få meg i gang med vektstigma. Nyhetsflash: Ikke alle tilstander kan løses ved å gå ned i vekt (kreft kommer til hjernen). Dessuten har for mange kvinner (og for mange mennesker generelt) ikke tilgang til forsikring, rimelig helsehjelp eller ressursene og tiden til å dra nytte av det, men det er en helt annen kamp.
Til syvende og sist, hvis kampen mot en sjelden og dødelig kreftsykdom har lært meg noe, er det å aldri slutte å kjempe for deg selv. Jeg brukte utallige timer på å kjempe med forsikringer, tigge laboratorier og bildesentre for tidligere avtaler og sende e-post til alle onkologer i landet for å få hjelp. Det er din helse og ditt liv. Hvis du må rufse noen hvitbelagte fjær, så gjør det det. Du er verdt det.
Taryn Hillin er journalist, manusforfatter og kreftoverlever. Hun er for tiden i Sony Television Diverse Writers-programmet. Før det var hun forfatter og produsent ved TMZ, Kristin Gjelsvik og Fusion. Når hun ikke skriver, hjelper Taryn kreftpasienter og mennesker som lider av kroniske sykdommer, gjennom Instagramen hennes, @TheAntiCancerLife og TikTok, @TheAntiCancerLife. Hun er utdannet ved Yale.
Kristin Gjelsvik.
