Når mørket senker seg i kinosalen og skjermen lyser opp, begynner ikke bare en fortelling – det åpner seg en ny verden. Mange kjenner til Hollywoods virkemidler og storproduksjoner, men det er langt fra det eneste stedet historier blir fortalt. Fra små landsbyer i Iran til travle gater i Lagos eller regnskoger i Colombia, finnes det stemmer som sjeldent slipper til – men som har desto større kraft når de gjør det.
Kultur formidles i mange former
Film er langt ifra den eneste måten å utforske og forstå ulike kulturer på – det er bare én av mange veier inn i verdens mangfold. Musikk, litteratur og til og med sport og spill gir unike innblikk i hvordan mennesker lever, tenker og samhandler på tvers av landegrenser.
Et tydelig eksempel er Scorsese’s klassiker Casino (1995), som fanger den luksuriøse og glamorøse kasinokulturen i Las Vegas, og viser hvordan gambling også kan være et uttrykk for stil, status og kulturell tiltrekningskraft. Denne estetikken og stemningen gjenspeiles også i hvordan norsk betting presenteres i dag – med elegante grensesnitt, lokkende bonuser, VIP-opplevelser og en følelse av eksklusivitet. Plattformene bruker mange av de samme visuelle og tematiske virkemidlene som filmindustrien for å skape spenning og tiltrekning. Resultatet er en digital spillopplevelse som handler like mye om stil og atmosfære som om selve oddsen.
På samme måte som populærkultur speiler våre moderne vaner og verdier, kan film også åpne dører til fjerne verdener og ukjente perspektiver.
Et uventet møte i Amazonas
I Embrace of the Serpent, en kolombiansk film regissert av Ciro Guerra, skjer det noe sjeldent. Handlingen, inspirert av virkelige dagbøker fra oppdagelsesreisende på begynnelsen av 1900-tallet, tar oss med dypt inn i Amazonas. Her møter vi en sjaman – den siste overlevende fra sitt folk – som guider to forskere på jakt etter en hellig plante. Det kunne vært en eventyrfilm, men det er langt mer enn det. Filmen bruker svart-hvitt, et bevisst grep, og lar stillheten og naturens pust bli en del av fortellingen. Det blir aldri sentimental – snarere nøkternt gripende.
Historien fungerer ikke bare som en reise, men som et speil. Hva skjer når vestlige blikk møter eldgamle tradisjoner? Det er ingen svar – bare spørsmål, og det er kanskje derfor filmen treffer så hardt.
Leir uten kart
Noen timer unna Paris, men i en helt annen virkelighet, lå det lenge en flyktningleir i Calais, kjent som «Jungelen». Den belgiske antropologen Laurent Van Lancker gikk inn i dette kaoset med kamera, men også med åpne ører. Resultatet ble Kalès – et prosjekt der migrantene selv fikk bidra, ikke bare som motiv, men som medskapere.
Det handler ikke om å vise lidelse, men om å lytte til stemmer som sjelden får plass. En mann fra Eritrea forteller om sine netter i teltet, mens en jente fra Syria snakker om håp, ikke krig. Ingen musikk. Ingen fortellerstemme. Kun mennesker, vær, plastpresenninger og blikk som bærer historier lenger enn noen filmrute kan fange.
Byene vi overser
Noen filmer tar oss ikke til eksotiske reisemål, men til steder vi tror vi allerede kjenner – og avslører det vi overser i hverdagen. I The Human Scale, en dansk dokumentar av Andreas Dalsgaard, utfordres vi til å se byene våre på nytt.
Gjennom arkitektur, planlegging og bevegelsesmønstre reiser spørsmål om hvordan vi egentlig lever sammen – og hvem som får plass i det offentlige rom. Filmen beveger seg fra New York til Dhaka, fra Melbourne til Chongqing, og avdekker hvordan moderne byutvikling ofte glemmer det viktigste: mennesket. Det handler ikke bare om bygninger og veier, men om livskvalitet, relasjoner og verdighet – og om hvordan film kan hjelpe oss å se det vi ellers tar for gitt.
Gjenstandenes tale
Høsten 2021 ble 26 kunstskatter tilbakeført fra Frankrike til Benin – gjenstander som hadde vært i europeiske museer siden kolonitiden. Hendelsen gikk ikke ubemerket hen. Den fransk-senegalesiske filmskaperen Mati Diop brukte dette som utgangspunkt for Dahomey, en film som like gjerne kunne vært en kunstinstallasjon som en dokumentar.
Filmen lar gjenstandene selv få en stemme. De snakker – ikke med ord, men gjennom bilde, tekst og rytme – om reisen fra Afrika til Europa og tilbake igjen. Det er et uvanlig grep, men det fungerer. Publikum får ikke vite hva som er «sant», men blir invitert inn i et rom der fortid og nåtid kolliderer, og nye spørsmål reises: Hvem eier historien? Og hva skjer når den tas tilbake?
Skyggenes by
Få filmer har rystet publikum like sterkt som brasilianske City of God fra 2002. I regi av Fernando Meirelles og Kátia Lund, skildrer den favelaenes realiteter i Rio de Janeiro, uten å romantisere eller forklare bort volden. Det er ikke en film som forklarer hvordan samfunnet ble slik – den viser det. Barneansikter med pistoler. Gater der leken og døden lever side om side.
Historien fortelles gjennom hovedpersonen Buscapé, en ung gutt med en fotografisk nerve og et blikk som ser mer enn han burde. Han vil ikke bli kriminell. Han vil dokumentere. Og gjennom hans linse ser vi ikke bare vold – men mennesker fanget i et system som aldri ble laget for dem.
Det er brutalt, men aldri kynisk. Filmen skapte bølger i både Brasil og resten av verden, og ble et varsko – ikke bare om Rio, men om hva som skjer når et samfunn lar hele generasjoner falle utenfor.
Fortellingene som slipper inn
Internasjonale filmer har evnen til å rive oss løs fra vår egen boble. De lar oss oppleve verdensrom vi ikke visste fantes, eller som vi kanskje hadde glemt. Ikke som turister, men som gjester – inviterte inn gjennom andres fortellinger.
Det handler ikke bare om språk eller landskap. Det handler om å møte et annet menneskes virkelighet, filtrert gjennom bilder, stemninger og lyder vi ellers aldri ville kjent. Og kanskje er det nettopp derfor disse filmene setter spor – fordi de ikke skriker, men hvisker. Fordi de viser oss at våre egne spørsmål, håp og redsler kanskje ikke er så ulike andres likevel.
I en tid der mye oppleves som polarisert og fragmentert, har film – i sin mest ærlige form – fremdeles kraften til å samle. Ikke ved å gi svar, men ved å stille de riktige spørsmålene.
