Jeg fikk reisefeilen ganske tidlig. Jeg var 12 da moren min fortalte broren min og meg at hun sendte oss til Kenya for å bo hos tanten min i to år. Moren min er fra Mombasa og ønsket at vi skulle oppleve vår kenyanske arv og kultur som førstegenerasjons afroamerikanere.
Moren min tok ikke turen med oss, så vi var uledsagede mindreårige som reiste med en flyvertinne. Det føltes så voksent å sitte i store førsteklasses seter, nyte all brusen vi ville ha, og spise førsteklasses mat.
Den turen og opplevelsen i Kenya satte en umettelig kjærlighet til reise i min sjel.
Som voksen kunne jeg reise så mye jeg ville. Min første voksenreise var som 19-åring på reise fra Milwaukee (hvor jeg er født og oppvokst) til New York. Det som burde vært en spennende opplevelse ble til mitt verste mareritt.
Jeg satte meg på flyet og satte meg i setet mitt. Da jeg prøvde å ta på meg sikkerhetsbeltet passet det ikke over kroppen min. Jeg prøvde å forvrenge kroppen min, skifte posisjon i setet og suge inn magen til det ytterste, men setebeltet lukket seg ikke.
Da flyvertinnen passerte, hvisket jeg og spurte om jeg kunne få en belteforlenger. Hun hørte meg ikke, så jeg gjentok forespørselen min. Hun svarte i noe som føltes som forsterket teatermodus, «Sikkerhetsbeltet passer ikke; du trenger en sikkerhetsbelteforlenger.» Jeg kunne kjenne alt blodet i kroppen løpe mot ansiktet mitt mens jeg følte meg utstøtt og utsatt.
Det som gjorde situasjonen verre var at flyet ikke hadde noen ekstra belteforlengere om bord, da de allerede hadde delt ut de få de hadde til passasjerene. De ringte inn for å få en hentet ned fra terminalen.
Jeg ventet, og hele flyet ventet med meg. Flyet ble forsinket i timevis mens vi ventet på belteforlengeren. Det føltes som om alle så på meg med raseri og hat da de skjønte at jeg holdt opp.
Ettersom tiden gikk, tok det all min viljestyrke å ikke stikke av flyet. Bilbelteforlengeren kom timer senere, og vi tok av på den mest ubehagelige flyturen i mitt liv. Jeg ville ikke røre et pip eller snakke med noen.
Dessverre var det ikke den eneste pinlige hendelsen med sikkerhetsbelte og forlenger. Jeg hadde en gjentakelse av setebelteforlengeropplevelsen på turer til Sydney og London.
Etter disse hendelsene bestemte jeg meg for å sette reisen på vent på grunn av vekten min og hvordan jeg så meg selv. Jeg sa til meg selv at jeg var for feit til å reise. Jeg reiste ikke igjen på 12 år.
Rundt min 32-årsdag hadde jeg en mulighet til å reise for bedriften min. Jeg hadde startet et bedriftskonsulentfirma som ga liveopplæring. Et selskap i Paris booket meg til å trene laget sitt, noe som betydde at jeg ville være tilbake i himmelen igjen.
Denne gangen var jeg forberedt. Jeg kjøpte min egen bilbelteforlenger på Amazon, bestilte førsteklasses seter for den ekstra bredden, og bestilte flyturen dagene før i tilfelle jeg trengte å betale kausjon — jeg ville ikke ha en ny hendelse med bilbelteforlenger.
Jeg har også «large-person proofed» hele turen min. I tillegg til førsteklasses seter, bestilte jeg et hotellrom og en Airbnb med mer plass og king-size-senger.
Disse endringene gjorde reisen mer behagelig en stund, men min mentale helse var ikke på et bra sted og ble dårligere for hver tur. Jeg hadde ikke tatt opp mitt største problem: Jeg hatet meg selv.
Jeg lot meg selv komme opp i 425 pounds (på mitt tyngste) og hadde jojoed med å miste og gå opp i vekt i årevis. I årevis kunne jeg ikke se meg selv i et speil uten å gråte. Jeg visste at jeg ikke ville kunne reise hvis jeg ikke tok opp mitt forferdelige selvbilde.
For seks år siden tok jeg alvor av min mentale helse og løste et problem som var større enn å trenge en sikkerhetsbelteforlenger. Jeg begynte å gå til en terapeut og fikk den mentale helse- og selvbildehjelpen jeg trengte.
Min kone har elsket meg i alle kroppsformer og støttet meg i terapi. Gjennom terapi kunne jeg se at jeg var mer enn vekten min og hvordan kroppen min så ut.
Øktene, sammen med reiser, helbredet meg. Jeg helbredet gjennom reiser. Jeg fikk et nytt perspektiv på livet ved å høre havbølgene på Maui, ri på kameler ved Giza-pyramidene og kysse mitt livs kjærlighet på toppen av Eiffeltårnet.
Reiseopplevelsene med terapi hjalp meg å lære å elske kroppen min der den er og reise mens jeg jobbet med å bli sunnere. Jeg lærte å elske Kimanzi for den han er.
Siden den gang har min kone og jeg tatt dusinvis av turer. Jeg har blitt sunnere og elsker meg selv – hver del av meg. Vi solgte også eiendelene våre og ble digitale nomader på heltid og reiste til 20 land.
Jeg har gått ned i vekt, men jeg er fortsatt en tyngre reisende. Forskjellen har vært å lære å elske kroppen min til tross for vekten min. Jeg reiser nå komfortabelt som en som veier 300 pounds og reiser på heltid.
Jeg prøver ikke å glorifisere overvekt, men å oppmuntre de som er større til ikke å la vekten hindre dem fra å utforske verden. Det finnes praktiske løsninger, som å kjøpe en belteforlenger og bestille bredere seter og overnatting, men livet er kort.
Reise kan tilføre så mye kultur, skjønnhet og deilig mat til livet ditt. Jeg vil oppleve alt mens jeg jobber for å bli en lettere reisende.
Kimanzi Constable er forfatteren av fire bøker og en forfatter hvis artikler har blitt publisert i CNET, Fortune, AskMen, Forbes, Business Insider, SUCCESS Magazine, Parents, Travel & Leisure, CNBC Make It, Black Enterprise, Conde Nast Traveler og 60 andre publikasjoner og magasiner. Han er en bedriftseier og global reisende som har reist til 88 land. Følg ham videre kconstable.com.
Har du en personlig historie du vil se publisert på Kristin Gjelsvik? Send oss en pitch kl essay-pitch@Kristin Gjelsvik.com.
