«Han slo nesten den kvinnen!» utbrøt min 11 år gamle datter Daisy og pekte på skjermen.
En venn hadde sendt meg en video etter å ha lest essayet mitt om de giftige opplevelsene bak kulissene jeg opplevde mens jeg jobbet med Sex og byen. Nå Jeg så på klippet i bevisst skrekk mens regissør David O. Russell ropte og bannet på Lily Tomlin foran mannskapet på settet til I Heart Huckabees. En kvinne som så ut som en gaffer krøp sammen på gulvet i hukstilling. Russell kastet gjenstander fra et skrivebord og hun skjermet ansiktet med hendene for å unngå å bli truffet. Ingen i videoen spurte om hun var OK, eller forsøkte å stoppe tiraden hans.
«Jeg ga opp karrieren min på grunn av det,» sa jeg til Daisy, selv om jeg ikke ville at hun skulle vite at noen ganger må vi gå bort fra det vi elsker på grunn av frykt.
Jeg tenkte tilbake på sesong 4, episode 2 av Sex and the Citynår Charlotte, spilt av Kristin Davis, besøker gynekologen sin. Som Davis’ stand-in – en person som ligner stjernen og er ansatt for å være på settet mens mannskapet justerer lysene og scenen – måtte jeg spre bena i et sett med stigbøyler og holde posisjonen til alt var klart for filming. Jobben min krevde at jeg forblir stille og medgjørlig mens jeg jobbet. Jeg gjorde som jeg ble fortalt, som jeg har gjort i årevis mens jeg jobbet med showet.
Da regissøren og stjernene dro til et møte, teipet et medlem av crewet føttene mine til stigbøylene. Andre i mannskapet lo, kom med grove kommentarer om kroppen min og tok polaroid. Jeg ville rive av båndet og løpe skrikende ut av Silvercup Studios. I stedet lå jeg der og visste at jeg hadde jobb en dag til og helseforsikring gjennom Screen Actors Guild.
Da jeg kom tilbake til min 12′x12′ studioleilighet på New York Citys Upper West Side, begravde jeg meg i teppene mine på min oppblåste madrass. Jeg følte meg ydmyket og maktesløs. Alt jeg hadde ønsket meg, som en halvbra 20-åring, var en fast jobb og å bli behandlet rettferdig.
Jeg lurte på om jeg hadde ført til oppførselen ved å smile til mannskapet i løpet av 12-timersdagen, som ble ansett som en kort arbeidsdag i TV-verdenen. Eller likte de meg virkelig ikke? Eller prøvde de å trakassere meg til å slutte, fordi de ville ha nytt blod å håne?
Som balsam etter hendelsen tok jeg med meg fiolinen for å sette. I pausene øvde jeg på det tomme lydbildet jeg kunne finne. En dag vandret en svart kvinne med cornrows, som jobbet med showet som bakgrunnsstatist, inn der jeg spilte. Hun hadde tårer i øynene. Jeg spurte henne hva som var galt.
«En mann fra mannskapet spurte om jeg var i en gjeng,» fortalte hun meg. «Så ba han meg gå og hente litt stekt kylling til ham.»
Dette er bare noen få eksempler på den giftige oppførselen jeg så, følte og opplevde på settet. Det ble bare for mye, og jeg kunne ikke lenger tåle noe av det. Så jeg sluttet. Jeg fikk jobb som catering-kelner og fikk beskjed om å få en smoking. Jeg gikk til en bruktbutikk og kjøpte en – en gutte Armani – for 50 dollar. Ironien gikk ikke tapt for meg at den nye uniformen min bokstavelig talt betydde at jeg skulle kle meg ut som mann for en lønnsslipp. På frikvelder tok jeg skrivekurs på nett og kom tilbake til college. Jeg ble endelig uteksaminert da jeg var 33.
Da jeg fødte Daisy noen år senere, fant jeg meg selv å reflektere over livet mitt. Jeg tenkte på de gode tidene jeg hadde hatt på Sex and the City sett, som den gangen jeg sang på Amateur Night at the Apollo og Sarah Jessica Parker sendte meg roser med en søt tone. Eller når noen i produksjonsstaben forsvarte meg etter at en mann i teamet sa at nesen min var for stor for skjermen og at det var grunnen til at jeg aldri fikk en talerolle i programmet. Eller en sen kveld da Kristin Davis inviterte meg til å kjøre hjem i bybilen hennes og ga meg sommerfuglkjolen i silke, som jeg fortsatt viser frem til venner. Eller den gangen noen av besetningsmedlemmene inviterte meg til å øve med bluesbandet deres etter en servert lunsj. En av gutta trykket til og med T-skjorter for bandet der det sto «The Sex and the City Band» foran og «The Bitters» på baksiden. Jeg verdsetter fortsatt skjorta i dag.
I løpet av årene, spesielt ettersom #MeToo-bevegelsen fikk gjennomslag, tenkte jeg å snakke ut om det jeg hadde opplevd, men jeg sa til meg selv at ingenting av det sammenlignet med hva andre kvinner i bransjen har vært gjennom. Så jeg forble taus og forsvant inn i skyggene, og etterlot mine stand-in-dager – og trakasseringen jeg opplevde under dem – i fortiden.
Fiolinen min vinket til meg da jeg slo meg ned i ekteskap og morskap. Jeg lærte fiolin til førskolebarn og tok med begge døtrene mine, som da var 2 og 7 år gamle, på jobb. De ble mine medlærere, delte ut trepinner for tromming til venner og sang «Music Together».
Det kunstfylte rommet var på et gammelt, overopphetet loftsrom i Brooklyn. Når jeg var der, følte jeg noen ganger at jeg var i en mer lettbeint versjon av «Fluenes Herre»: Det var barn overalt, noen av dem dekket av maling og kjempet med hverandre eller gjorde andre ugagn, men når de så meg eller hørte meg synge, de skyndte seg bort, hopet på med klemmer og forespørsler om å spille «Hot Cross Buns». Jeg bekymret meg ikke for å bli trakassert eller ikke være kul nok til å få en spøk. Jeg bekymret meg ikke for den grusomme behandlingen jeg måtte tåle hvis jeg ville fortsette å ta med meg en lønnsslipp hjem.
Jeg var endelig i fred.
Å se reaksjonen på det forrige essayet mitt i samfunnet mitt og på sosiale medier, og skrive dette essayet nå, har hjulpet meg til å føle meg enda tryggere i min beslutning om å stå frem. Dager etter at det tidligere essayet ble publisert, videresendte Girls Write Now, en ideell organisasjon der jeg veiledet tenåringer i 10 år, et brev fra en kvinne som prøvde å spore meg opp. Hun skrev om hvordan karrieren hennes i showbiz speilet min, og hvordan hun på grunn av historien min føler at hun nå kan dele sannheten sin med andre. I tillegg til å være utrolig ydmykende, minner det meg om at når vi forteller historiene våre, kan det forandre liv – og det kan endre kulturen vår.
Det minner meg også om at jeg ikke er alene. For mange profesjonelle i filmbransjen har taklet trakassering og overgrep, og flere og flere av dem sier nå fra om tingene de angivelig har opplevd på settet. Forhåpentligvis vil flere oppgjør finne sted, og flere endringer kan skje.
Men hvor skal vi begynne?
Jeg tror det første vi må gjøre er å lære alle om hva giftig atferd er, hvorfor det er galt og hvordan det hindrer alle i å gjøre sitt beste arbeid, enten det er på settet, over Zoom eller på et kontor.
De i lederposisjoner bør kreves for å ta opplæring i hvordan man gjenkjenner og eliminerer trakassering og overgrep, og hvordan man behandler andre med respekt uansett hvilken posisjon de har.
Jeg var spent på å lese at produsent Gary Foster legger ut på et oppdrag for å bidra til å endre kulturen på film og TV. Han og Eileen Coskey Fracchia lanserer to initiativer, Humanity on Set og LEAD-programmet. I følge HoS LinkedIn-siden gir HoS Culture and Lead-programmene «verktøy og ressurser rettet mot å bygge bedre ledere, utdype engasjementet til rollebesetninger og mannskaper, og (bevise) at mangfoldige, inkluderende og anerkjennende arbeidsmiljøer resulterer i svært produktive og lønnsomme sette produksjoner.» Foster hevder at hvis dyr har Humane Society til å opprettholde standarder for dyr på settet, hvorfor skulle vi ikke ha en menneskelighetskodeks som lærer ekte lederskap og respekt for alle, på alle nivåer?
Det er lenge siden jeg sto for stjernene. Hvem vet hvor karrieren min og livet mitt kunne blitt av hvis jeg ikke hadde opplevd det jeg gjorde? Men jeg kan ikke endre hva som skjedde – eller hvordan jeg reagerte på det. Nå, alle disse årene senere, er jeg eldre og klokere, og jeg forstår at jeg har et valg om å fortelle min historie eller ikke. Jeg forstår at det ikke er for sent å dele sannheten min, og jeg håper det kommer mer godt fra det.
Jeg bryr meg ikke om jeg er svartballet for å snakke ut mot virksomheten jeg en gang elsket. Jeg innser at jeg har en mulighet til å muligens få til en endring – eller i det minste starte en samtale om det – og gi et godt eksempel for døtrene mine. Ved å dele historien min og diskutere med dem hvor viktig det er å ha respekt for seg selv og for andre, å trekke grenser og nekte å bli behandlet på måter som du vet ikke er sunne, snille eller rettferdige, håper jeg at hvis de noen gang finner selv i en situasjon som ligner på den jeg var i, vil de være modige og vite hva de skal gjøre.
Jeg står endelig opp for meg selv – og for andre – og jeg vet at døtrene mine ikke kunne vært stoltere.
Heather Kristin har skrevet for Glamour, The Independent, Salon og Slate, og har blitt intervjuet på Latino NPR og av Oprah. Hun har jobbet mange jobber, inkludert Park Avenue barnepike, filmstatist, t-banebusker og cocktailservitør, men hun er mest stolt av å være Girls Write Now-mentor, mamma og fiolinist. Hun skriver for tiden et memoar, «The Stand-In».
Kristin Gjelsvik.
