Jeg plasserte esken på sikkerhetstransportbåndet, så løftet jeg den svulmende ryggsekken ned i en søppelkasse og dyttet den inn i skanneren. Da screeneren, en ung kvinne på omtrent min datters alder, la merke til meg, klappet jeg på boksen.
«Det er kremer.»
«Takk for at du fortalte oss,» sa hun, «så vi kan være sikre på å behandle det med den største respekt.»
Etter en nøye inspeksjon, ga hun boksen til meg. «Jeg beklager tapet ditt,» sa hun, mens tonen hennes gjorde det klart at hun mente det. «Takk,» sa jeg og nikket, og satte så kursen mot porten for å fly for å møte mine nå voksne barn.
Min mann, Kai, døde syv år tidligere. Diagnosen hans hadde kommet for sent for noen meningsfull medisinsk handling, og kreften drepte ham på bare fem måneder.
Han hadde vært aktiv og ved utmerket helse. Ungene var nærme eksamen, og vi hadde så mange planer for scenen med tomme reir: internasjonale reiser, soloppganger på stranden, bøker å lese og skrive. Kanskje skjemme bort barnebarn en dag.
Fremtiden vi hadde planlagt og drømt om var som sider revet ut av en bok og brent, for aldri å bli lest.
Sjokket etter hans død var overveldende. En begravelse og en minnestund var helt uaktuelt. Sorgen var på en eller annen måte for enorm – for personlig – til å dele.
I «før»-tiden var jeg overvåken og superorganisert. Jeg omtalte spøkefullt meg selv som en type A-pluss.
Da Kai døde, mistet jeg evnen til å holde en tanke – evnen til å fokusere. Jeg la nøklene i dørlåsen og la tøyet i kjøleskapet.
Jeg har ingen reell hukommelse fra månedene etter hans bortgang. Hver dag føltes som en rastløs søvnvandring. Jeg ville «våkne» for å finne meg selv i matbutikken med en boks med favorittblandingen hans uten anelse om hvordan jeg kom dit og uten bevissthet om hvor lenge jeg hadde stirret tomt på den.
Jeg var en fremmed for meg selv. Det ene øyeblikket ville jeg bli helt følelsesløs, og i det neste raste jeg stille mot en fyr over gaten som hadde frekkheten til å være i live og brydde seg om sine egne saker.
Det verste av alt var stillheten. Ikke bare det stille huset, men det trykkende fraværet av vårt felles liv. Ingen flere tekstmeldinger som pinger frem og tilbake, «Jeg elsker deg», morsomme memes, frustrerende arbeidsøyeblikk å dele. Ikke flere søte notater gjemt i vesker eller lommebøker, under bilnøkler, klistret til speilet på badet.
Vi hadde gjort det meste sammen, og tilbrakte sjelden mer enn en natt fra hverandre.
Og plutselig var vår pågående samtale, livet vårt sammen, akkurat … over. Full stopp. Jeg var hans enke, ikke hans kone. På et øyeblikk ble verden jeg kjente helt fremmed.
Det er grunnleggende hjernefysiologi at vanene våre – gjentatte handlinger, tanker, rutiner – bokstavelig talt skjærer riller inn i hjernen vår.
Derfor fungerte vår parspråklige stenografi og innsidevitser, gjennom mange år med repetisjon og dyp kunnskap om et felles liv.
Med livspartneren min uhøytidelig revet ut av livet mitt, hadde hjernen min, i en veldig reell forstand, ingen anelse om hva jeg skulle gjøre. Den måtte stoppe og starte hele tiden, lære å smi nye veier fra punkt A til punkt B – veier som ikke inkluderte Kai – om og om igjen. Jeg måtte prøve å lage et spor som passet til min nye virkelighet.
Selv om årene har gått, tar jeg fortsatt opp telefonen min for å sende meldinger til ham før hjernen min husker det. Sjokket av det kommer igjen, nytt og friskt, som om det nettopp skjedde.
Jeg opplever disse øyeblikkene enten som en smell fra et fyrverkeri eller når jeg treffer en murvegg.
Så lenge var det vanskelig å tenke på noe annet. Den rene sorgen over min sorg var bunnløs.
Lettere å håndtere var sinnet – mot andre mennesker, mot det vi fire var blitt snytt for, mot livet, mot Gud. I det minste føltes sinnet aktivt – noe jeg gjorde i stedet for at noe ble gjort mot meg.
Vi snakker vanligvis ikke om sorg som traumer, men det er akkurat det det er. Det er ikke noe du til slutt komme gjennomsom en tur til tannlegen. Etter hvert som årene formerer seg, løfter de svarte skyene seg i lengre perioder i mellom. Men de vil aldri forsvinne helt. Sorg blir like mye en del av deg som dine egne hender.
På en måte var tragedien min – Kais tragedie – ikke så stor. Vi vil alle dø en dag, og for en latterlig forestilling om at vi har kontroll over måten og sted og omstendigheter.
Men vi var så unge. Det var så uventet. Vi hadde så mye foran oss.
Selvfølgelig, til tross for traumet som forandrer alt, i øyeblikket etter at ingenting noen gang kan bli det samme igjen, fortsetter livet på en eller annen måte. Jorden fortsetter å snu.
«Betydningsdatoene» er ikke verre enn andre dager for meg. Jeg savner ikke Kai mer på bursdagen hans, eller årsdagen for hans død, eller bryllupsdagen vår enn jeg gjør på en vanlig tirsdag.
Det forvirrer meg at noen som er så fulle av liv, bare ikke fortsatt er her, i kjødet. Den årlige gjentakelsen av tidsmerkede milepæler bringer det hele til forgrunnen i tankene mine.
Så på det som ville ha vært vår 30-års bryllupsdag, innså jeg at Kai fortjente et bedre hvilested enn i en boks gjemt på den høye hyllen i hjørnet av skapet mitt.
Det var på tide å ta ham – i det minste hans fysiske levninger – til den utvidede Kiser-familietomten høyt i Blue Ridge Mountains, et sted som Kai alltid har tenkt på som hjem.
På kirkegården sto ungene og jeg sammen i solen og lyttet til brisen gjennom det kjente fjellgresset. Syv år er lang tid, men det er også bare en støyt. Og denne erkjennelsen førte til det neste: bevisstheten om at barna mine vil gjøre det samme på samme sted igjen en dag. For meg.
Den kunnskapen slo meg i magen. En fremtidsrettet sorg, på deres vegne, til en tid med enda mer smerte jeg ikke kan beskytte dem mot.
Det er ingen ordnede stadier av sorg. Sorg er en Mobius-stripe som sirkler tilbake på seg selv for alltid. Det er ikke en rett linje som marsjerer i en forutsigbar retning.
For å sitere sønnen min: «Du savner ham ikke mindre. Du blir bare litt bedre til å savne ham.»
«Han elsket oss mer enn noe annet,» sa jeg og tørket øynene mine på gravstedet. «Mer enn noe.»
Vi vetnikket de.
Traumet av sorg er ikke det eneste som blir med oss. Det gjør kjærligheten også.
Helene Kiser jobber for tiden med et memoar. Grunnlegger av Butterfly Blueprint og forfatter av det gratis ukentlige nyhetsbrevet Editorial Notes, lærer hun andre forfattere hvordan de selv kan redigere som en proff. Finn henne online på helenekiser.com og @HeleneTheWriter.
Kristin Gjelsvik.
