President Donald Trump har en lang historie med å feste seg til spesifikke ord og uttrykk, enten han beskriver folks gode utseende som «sentral rollebesetning» eller berømmer sin egen politikk, virksomheter eller tilsynelatende alt han gjør med superlativer som «den beste» og «den største».
På den andre siden er fornærmelsene hans også avhengige av korte, enkle ordforråd – ord som «dum», «gal» og «dum». En spesiell favoritt er imidlertid «syk».
Gjennom årene har Trump kalt James Comey «enten veldig syk eller veldig dum», avfeid Nancy Pelosi som en «syk kvinne» og stemplet Adam Schiff som «sannsynligvis en veldig syk mann». Han har beskrevet journalister, komikere og politiske rivaler på samme måte, mens hans Rapid Response-konto i Det hvite hus har holdt liv i fornærmelsen på sosiale medier, kalt nattverten Jimmy Kimmel «en syk freak» og stemplet en nylig medieopptreden av Kamala Harris som «SYK».
(Og nei, han ser ikke ut til å bruke begrepet på den mer moderne slang-måten for «kult.»)
Ved første øyekast kan ordet virke som bare en annen Trumpisme – sløv, enkel, litt lekeplassaktig. Men psykologer og kommunikasjonseksperter sier at det skjer mer. Det gjentatte valget av «syk» er ikke nødvendigvis bare et eksempel på retorisk latskap. Det gir et vindu inn i hvordan Trump ser på verden, hvordan han posisjonerer sine motstandere, og hvorfor den innrammingen kan være så effektiv.
Hva antyder dette ordvalget om noens psykologi og verdensbilde?
«Når noen gjentatte ganger bruker ordet «syk» som en fornærmelse, gjenspeiler det ofte et verdensbilde som merker andre, reduserer uenighet eller misliker til en følelse av at den andre personen er defekt eller unormal, sier Hallie Kritsas, en autorisert mental helserådgiver hos Thriveworks. «Psykologisk kan det tjene som en måte å projisere ubehag, forenkle komplekse følelser eller opprettholde et rigid «godt vs. dårlig» syn på mennesker.»
Denne tendensen avslører faktisk en manglende evne til å tolerere vanskelige eller ubehagelige følelser og opplevelser. Det er mye lettere å dømme og sette ting inn i enkle bokser som «rett eller galt», «bra eller dårlig» og «syk eller frisk» enn å prøve å forstå noe utfordrende.
«Når noen hopper til ordet «syk» uten egentlig å forklare noe annet, tror jeg det ofte tyder på at denne personen kan ha en tendens til «andre» mennesker eller ting som de bare ikke forstår,» sa Manahil Riaz, en psykoterapeut og eier av Riaz Counseling. «Kanskje de ikke er komfortable med tvetydigheten og kompleksiteten til problemer eller mennesker. Så hvis deres verdensbilde ikke passer med det som skjer, så i stedet for å prøve å forstå det, skaper de en slags følelsesmessig avstand ved å avvise det eller navngi det.»
Hun sammenlignet denne impulsen med skolemobbing, ettersom tenåringer og barn ennå ikke har utviklet den følelsesmessige modenheten til å fullt ut tenke utover «svart-hvitt»-kategorisering og sette ting i grått.
«Det kan også tyde på mangel på empati mot mennesker som er forskjellige, noe som fremmer skadelig gruppetenkning,» bemerket Riaz.
I Trumps tilfelle er hans repeterende bruk av dette enkle ordet – uten å gi mye ekstra kontekst eller klargjøring av betydningen hans – bemerkelsesverdig, sa Meghan Watson, grunnlegger og klinisk leder av Bloom Psychology & Wellness.
«Det er denne vedvarende bruken av det samme ordet uten å indikere noen tanker bak ordvalget som kan være forvirrende,» sa Watson. «Hvis et familiemedlem gjorde noe lignende, lurer du kanskje på hvordan de ser på seg selv i verden, eller om det er en indikasjon på et større problem. Jeg tror denne konsekvente bruken kan få folk til å spørre om du har det bra.»
Hva betyr dette fra noen i en maktposisjon?
«Noen med makten kan bruke ordet «syk» for å beskrive motstandere fordi det er en rask måte å diskreditere og dehumanisere dem, sa Kritsas. «Å stemple andre som grunnleggende «unormale» eller «ødelagte» flytter fokus bort fra ideene deres og maler dem i stedet som uverdige til respekt. Det samler også støttespillere ved å skape en «oss mot dem»-dynamikk, og forsterker lojalitet gjennom delt forakt.»
Hun understreket at strategien forenkler konflikter, unngår nyansert engasjement, og dermed styrker kontrollen.
«Det er en god måte å tenne frykt i folk for å få mer makt – å si ‘Den personen er syk, men jeg skal veilede deg. Jeg er personen du trenger å lytte til’,» sa Riaz. «Det er denne ideen om at ‘jeg er den sterke lederen som vil ta vare på deg. Jeg har kontroll og må fortsette å ha kontroll.»
Hun mener at tvetydigheten i ordet «syk» er kraftig som et angrep på en politisk motstander fordi det angriper karakteren deres uten å engasjere seg i noen spesifikke handlinger eller politikk. Politisk uenighet blir deretter forvridd til personlig defekt.
«Det er lettere å snakke om personen enn om et problem de presenterer, som for eksempel universell helsehjelp,» bemerket Riaz. «Det er følelsesmessig umodent og overfladisk, men det kan være kraftig å angripe personen som presenterer ideen, i stedet for å engasjere seg i problemer på et dypere nivå og kjempe med den tvetydigheten og nyansen.»
Mens mange mennesker ønsker å snakke om større saker og sannsynligvis kunne finne mer felles grunnlag i disse diskusjonene, mener hun å bruke ord som «syk» er en måte å dempe enhver motstand og stenge disse samtalene.
«Trumps bruk av «syk» bruker en smittemetafor,» sa Daniel Midgley, en lingvist og medvert for Fordi språk podcast. «Tenk på hva det å være «syk» betyr. Når noen er syk, kan du også bli syk hvis du omgås dem. Så hvis ideer er en slags «sykdom», så vil den logiske reaksjonen være å bare omgås mennesker som deler våre egne ideer.»
Det uheldige resultatet av denne tilnærmingen er intellektuell siloing, la han til, slik at folk aldri hører noen ideer de ikke allerede har tenkt.
«Det er greit å ekskludere noen synspunkter fra informasjonsdietten vår, men dette burde være fordi vi har bestemt at innholdet deres gjør dem bortkastet tid, og ikke fordi vi frykter smitte,» sa Midgley.
Hva er virkningen av denne fornærmelsen på individer og samfunnet som helhet?
«Når en offentlig person som Donald Trump gjentatte ganger bruker «syk» for å beskrive motstandere, kan det normalisere nedverdigende språk og forme hvordan støttespillere ser på disse menneskene, sa Kritsas. «De kan da ikke bli sett på som individer med forskjellige synspunkter, men som defekte og/eller farlige.»
Å brenne denne typen frykt og nød har mellommenneskelige og kulturelle effekter.
«For supportere kan det bekrefte fiendtlighet og utdype lojalitet ved å framstille motstandere som fiender,» sa Kritsas. «Kulturelt sett sørger denne retorikken for respektløs dialog, forsterker stigma rundt sykdom og bidrar til et mer polarisert, motstridende klima. Fra de høyeste myndighetene har et slikt språk en forstørret effekt. Videre signaliserer det at forakt og dehumanisering er akseptable, noe som kan øke splittelse, frykt og mistillit i samfunnet.»
Den typen retorikk og oppførsel fra de høyeste myndighetene normaliserer fiendtlighet og får folk til å føle at det er OK og til og med godt å fornærme og dehumanisere andre.
«Hvis rektor på en skole er en mobber og lærerne er mobbere, hvordan skal barna klare seg?» spurte Riaz. «Barna kan finne det som en overlevelsesstrategi å bli en mobber og følge eksemplet til de korrupte, men mektige lederne i denne typen kaotiske omgivelser.»
Midgley mener at bruk av ord som betyr «sykdom» for å karakterisere opposisjonen fjerner folks handlefrihet.
«Det står at personen ikke kom til konklusjonen sin gjennom resonnement, men at de på en eller annen måte ‘fanget’ det,» forklarte han. «Nå er de ikke bare feil, men farlige. De er ikke lenger seg selv, men under kontroll av en slags «sinnevirus.» Trumps «sykdom»-metafor gjør det umulig å nærme seg motstridende synspunkter med noe lignende respekt. Du respekterer ikke en sykdom.»
Hvis det er «farlig» å omgås mennesker på den andre siden av den politiske midtgangen på grunn av deres «sykdom», så er det ingen vei for meningsfulle samtaler der folk kan finne nyanser og felles forståelse. I stedet er det bare dypere rød og blå polarisering.
Videre motvirker taktikken kritisk tenkning og distraherer fra alvorlige problemer som påvirker menneskers liv.
«Hans støttespillere som støtter ham uansett hva, spør ikke seg selv, ‘Hei, hva er egentlig sykt med denne personen eller denne saken?'» sa Riaz. «Og å bruke et ord som syk er et eksempel på roping, som avleder oppmerksomheten bort fra spørsmål som ‘Hvem tjener på at vi blir splittet?’ ‘Hvordan stemmer denne spesifikke politikeren og hvilken politikk har de laget?’ ‘Hvem hører de på?’ Samtalen skifter fra å handle om reelle problemer til å fokusere på personlige angrep.»
Hun sammenlignet det med et konsept fra romertiden – «brød og sirkus» – en politisk strategi der regjeringen distraherer massene fra reelle problemer og opprettholder gunst gjennom overfladisk forsoning med mat og underholdning.
«Med disse fornærmelsene og distraksjonene føles vår regjering i dag som et sirkus,» sa Riaz. «Det føles som noe fra en film eller et teaterstykke.»
Kristin Gjelsvik.
