Vi dør alle snart, relativt sett. Det er sant. Kanskje du tenker på det ofte. Kanskje det er sjelden, om noen gang, du tenker på.
Den store tragedien med selvbevissthet, den forferdelige og fantastiske gnisten som gjør oss unikt menneskelige, er kunnskapen om vår egen dødelighet. Den kunnskapen om at alt vi har gjort, alt vi er og alt vi elsker, en dag vil gi etter for uunngåelig å forsvinne til ikke-eksistens, er en forbannelse, og det er vår velsignelse.
Jeg hadde antatt at livet mitt ville fortsette å bli bedre. I juli 2019 var jeg på veien med bandet mitt, og hadde mitt livs tid. Vi leide en bobil og turnerte i det sørlige USA, og spilte for overfylte rom på store scener hver kveld. På bursdagen min sang jeg for en mengde på over tusen deltakere som sang mine egne tekster tilbake til meg i natt. Jeg visste bare at neste år ville bli enda bedre.
Bare tre måneder senere, i oktober 2019, ringte faren min meg på ettermiddagen. Det var en onsdag.
«Hei bubb.»
Stemmen hans hørtes anstrengt og hes ut. Han var ikke frisk. Jeg visste det med en gang.
«Hva er galt?» spurte jeg umiddelbart.
«Det er leveren min, de legger meg inn på sykehuset. De har ikke seng til meg ennå, men jeg står på venteliste.»
Han var en sterk mann. Han oppdro meg på egen hånd, og jeg var enebarn. Vi var ubeskrivelig nære. Vi hadde selvfølgelig våre vanskeligheter og forskjeller, men forholdet mitt til ham var bindevevet som jordet meg og limte meg til denne jorden.
Sykdommen hans var veldig uventet. Han hadde ingen tidligere tilstander og var ikke alkoholiker som mange leverpasienter er. Sykehusinnleggelsen hans kom som et sjokk, og jeg tilbrakte så mye tid med ham som jeg kunne.
Den 9. desember 2019 lyttet jeg til de fjerne ekkoene av legen som fortalte familien min om dødsfallet. Han var borte, og det var jeg også.
De følgende månedene var de vanskeligste jeg har møtt. Jeg så hans smertefulle kamp i sykdommens vold, kjempe mot døden, i mine mareritt. Han dukket opp foran meg som et dømmende og klandret spøkelse hver gang jeg lukket øynene. Jeg fikserte meg på måter jeg kunne ha vært i stand til å redde ham på hvis jeg hadde gjort ting annerledes. Hadde jeg stilt legene de riktige spørsmålene? Var det noe jeg gikk glipp av som kunne ha gjort en forskjell? I mine våkne timer ble jeg angrepet av spøkelsen hans, utallige bevegelige bilder av hans døende smerte som alltid var til stede i mitt sinns øye. Jeg ble fysisk rammet av minner, og jeg syntes det var utrolig vanskelig å fortsette.
I etterkant fikk jeg en telefon. De hadde funnet moren min død i leiligheten hennes. De trodde hun hadde vært «ned» i omtrent to uker basert på nedbrytningen av kroppen hennes. Dødsårsaken var ukjent, men hun hadde en historie med alkohol- og narkotikamisbruk samt hypertensjon. Jeg hadde alltid antatt at det ville være en overdose.
Tilsynelatende hadde hun imidlertid kjempet mot en slags luftveisinfluensa. Jeg fikk oppringningen på en tirsdag. Den fredagen, den 13., ble USAs nasjonale nødssituasjon kunngjort som svar på COVID-19-koronaviruspandemien, og karantenene begynte.
Selv om jeg hadde familie, venner, kjære og min fantastiske partner, som nå er min kone, for å trøste meg, følte jeg meg fortsatt alene. Som i en tilstand av skallsjokk. Det ringer i ørene. Visjoner om min fars grafiske kamp med døden blinker foran øynene mine i mareritt og i mitt våkne liv.
Jeg leser bøker om livet etter døden. Nær-døden-opplevelser. Alle slags seriøse henvendelser fra vitenskapsmenn og filosofer om spørsmålet: «Hva skjer med bevisstheten vår når vi dør? Hva er bevissthetens natur?» Det store paradigmeskiftet som skjedde for meg var enkelt: Jeg genererte troen på at det var mulig at hans ånd kunne være et sted, i stedet for ingensteds. Det hjalp en del.
Jeg spilte ikke musikk på noen måneder. Da jeg endelig gikk inn i musikkrommet mitt, følte jeg meg redd. Litt redd. Da jeg begynte å spille, kjente jeg at noe beveget seg inni meg. Jeg kjente følelsene svulme. Jeg kjente en liten brann komme til live igjen. I min ødeleggelse ble musikk, mer enn noen gang, min trøst og min religion. Jeg skrudde av lyset og skrev. Jeg sang og spilte gitaren min. Det føltes bittersøtt. Jeg spilte i timevis og jeg gråt.
Et par måneder senere, i oktober 2020, bestemte jeg meg for å få utført en biopsi på en lymfeknute i nakken som hadde vært hoven siden våren. Jeg satt på et rom med min kone, på det samme sykehuset der jeg satt sammen med faren min for mindre enn ett år tidligere, og så legen skifte urolig etter å ha observert prøven under et mikroskop.
«Dette kan komme som et sjokk, men du har metastatisk papillært skjoldbruskkjertelkarsinom … kreft i skjoldbruskkjertelen, og det er i lymfeknutene på høyre side av nakken.»
I akkurat det øyeblikket opplevde jeg et dyptgående skifte i bevisstheten. En åpenbaring. Jeg ville leve. Livet var verdt å leve. Til tross for mørket og smerten, frykten og løftet om ødeleggelse etter ødeleggelse, ønsket jeg å overleve. Jeg ville trenge kirurgi for å fjerne skjoldbruskkjertelen min, sammen med alle lymfeknutene på høyre side av nakken, og det var sannsynlig at jeg ville miste sangstemmen, kanskje permanent.
Jeg mistet stemmen. Fullstendig. Kreften var viklet rundt min høyre stemmenerve. Den måtte skrapes av, og nerven kunne ikke lenger stimulere stemmebåndet mitt. Kirurgen min fortalte meg i utgangspunktet at det var heldig at han ikke måtte fjerne nerven. Når det gjelder sang, ville det vært game over.
I tillegg hadde det vært en uventet og noe sjelden komplikasjon forbundet med operasjonen som gjorde at høyre skulder ble ekstremt svak på grunn av irritasjon av en nerve kalt spinal aksessørnerven som stimulerer og kontrollerer trapezius-muskelen. Dette betydde at jeg ikke bare var uten sangstemmen min, men jeg manglet styrken til å spille gitar.
Etter å ha mistet begge foreldrene mine, hadde jeg stolt på musikk for å hjelpe meg med sorgen. Låtskrivingen min hjalp meg til å utforske og prøve å bygge meg opp igjen i kjølvannet av det traumet. Mens jeg ble frisk etter operasjonen, var jeg nå redd for å miste forholdet til musikk for alltid. Disse opplevelsene rev meg ned til kjernen og avslørte meg på måter jeg aldri kunne ha forestilt meg. Jeg har aldri følt meg mer sårbar.
Ettersom månedene gikk, fortsatte jeg å prøve å synge. Litt etter litt klarte jeg å tvinge stemmebåndet til å bevege seg. Hvisken ble et kvekk. Kringingen ble en stille, hes tone, og så videre. Endelig kunne jeg synge på ordentlig. Etter fysioterapi kom skulderstyrken tilbake. Jeg var i stand til å spille gitaren min.
Alt dette hjalp meg til å se livet med nye øyne. Solen føltes varmere i ansiktet mitt. Smaken av kaffe, mer omsluttende og herlig. Da jeg begynte å spille gitar igjen, var det for sakens skyld. Jeg skrev sanger fra et nytt sted. Jeg gjenoppdaget gleden ved å spille og skrive. Livet er kort og alt går over på godt og vondt. Jeg fordypet meg tilbake i studiet av gitar og utviklet ferdighetene mine på måter som jeg ikke hadde gjort på lenge. Musikk var min terapi.
Jeg skrev sanger og dannet en ny gruppe, Bastion Rose, i 2022. Vi utarbeidet sangene live og begynte å spille show. Det var fantastisk. Jeg visste at jeg skrev noe av det beste materialet i karrieren min, og at vi knapt hadde skrapet på overflaten.
Jeg sendte en demo av en av sangene våre, «Coming for You», til produsenten David Bottrill i håp om at han kunne være interessert i å produsere EP-en vår. David er den tre ganger Grammy-vinnende produsenten som er ansvarlig for å produsere plater for band som Tool, Smashing Pumpkins, Godsmack og Coheed og Cambria. Han har jobbet med Rush, Muse, Mastodon, Crown Lands og Peter Gabriel. Jeg elsker lyden av platene hans, og tilfeldigvis jobbet han med noen av mine favoritter.
Det gikk flere uker og jeg tenkte at jeg sannsynligvis aldri ville høre fra ham. Så strakte manageren hans ut hånden og sa at David hadde lyttet til sporet og ville gjerne lage en plate sammen. Jeg ble blåst bort. Vi gikk inn i studio i november 2022 og laget Tok til blått EP som førte til en plateselskapskontrakt og en oppfølgerplate med David Bottrill som for tiden er i produksjon.
I løpet av den tiden kom jeg til den viktige erkjennelsen at livet er verdifullt i seg selv. Det er verdt å leve til tross for mørket vi møter, og selv om alle liv til slutt tar slutt. Roser er verdt å plante, og blomstringen deres er vakker, til tross for uunngåelig forfall. Dette er en av de viktigste erkjennelsene i livet mitt, og jeg håper å bygge på grunnfjellet til denne åpenbaringen resten av dagene mine og la den være en bastion mot frykt og redsel.
Det er lett å føle seg utpekt av universet i tider med stor ulykke. Å føle den knusende vekten av omstendigheter utenfor din kontroll og mistenke at denne elendigheten ble designet unikt for deg av en grusom og intelligent ting.
Faktisk er det en handling med stort mot og stor kreativitet å se på livet som en gave. Livet er en flyktig og mystisk ting. Fra det øyeblikket vi blir født, marsjerer vi nærmere dødsdagen, og tåler utallige vanskeligheter underveis. Men øyeblikk er verdt å ha, og i hvert av dem er potensialet til å føle dypt. Å lære. Å elske. Å inspirere og å bli inspirert. Mitt forhold til livet, menneskene og til mitt arbeid som kunstner har aldri vært mer informert og autentisk.
Ja, livet er mystisk, og hver dag kan sees på som en forbannelse eller som en velsignelse. Det har seg slik at vi alene er mestere av mening i livene våre. De kreative kuratorene for lys og skygger, av håp og frykt, av liv og død.
Austin Frink er musikeren, låtskriveren og plateartisten bak Bastion Rose fra Bloomington, Indiana. Hans litterære fokus fokuserer på poesi og prosa som utforsker naturen og betydningen av menneskelig erfaring.
Har du en personlig historie du vil se publisert på Kristin Gjelsvik? Send oss en pitch kl essay-pitch@Kristin Gjelsvik.com.
