
For fem år siden sendte en farlig mann faren min med ansiktet først ut på fortauet utenfor en familiejulefest. Blodet rant nedover pannen hans mens jeg skrek inn i vinternatten, mitt eget ansikt skulle snart møte samme skjebne. Den volden – utført av en fremmed – ville bli min usannsynlige redning.
I desember 2019 fløy jeg hjem på ferie. Før jeg dro, ringte jeg foreldrene mine og fortalte dem at jeg ønsket et fredelig opphold. Jeg var på mitt laveste punkt, og slet med alvorlig depresjon mens jeg byttet fra Cipralex til Wellbutrin. Rock Bottom hadde en kjeller full av tomme ølbokser, og jeg sov på det kalde, harde gulvet.
Jeg ville at rusmisbruket mitt skulle holdes på et minimum. Jeg holdt på en tråd, desperat etter en rolig, sunn og behagelig tid med mine kjære. Jeg ønsket ikke å tilbringe noen av juledagene, som jeg ofte hadde gjort før, overdrevent drikke og narkotika.
Rus er et kjærlighetsspråk for sårede familier. Det har vært hvordan jeg knytter bånd, deler plass og lager minner. Traumer gir seg ofte ut som tradisjon. Det har vært en ritualisme knyttet til min overbærenhet av stoffer. Det har hjulpet meg å bygge bro mellom den høylytte stillheten i det som er uuttalt. Mange morgener, som barn, vasset jeg gjennom besvimte kropper og tomme bokser for å bruke badet eller ta en matbit etter en natt med familiefest. Men jeg er ikke traumatisert. Jeg husker de tidene med varme.
Som tenåring var ting annerledes. Jeg begynte å eksperimentere med narkotika og alkohol for å takle barndomstraumer fra seksuell vold. Mine kamper med disse stoffene var aldri at jeg trengte dem hele tiden, men snarere at jeg ikke kunne slutte når jeg først begynte å konsumere dem. Jeg har ikke impulskontroll. Hvis noe blir tilbudt meg, for det meste av livet mitt, var det nesten umulig for meg å avslå.
Denne julen ville jeg ha narkotika ute av syne og ute av sinnet. Det var greit hvis jeg drakk, men bare litt. Jeg ønsket å le og mimre over et varmt, hjemmelaget måltid. Jeg ønsket å feire med en Ringenes Herre maraton eller Mario Party spill. Jeg ønsket en letthjertet, bekymringsløs anledning. Men dessverre, for meg, når det kommer til rusmisbruk, er alt bra til det plutselig ikke er det.
Jeg kjenner historien godt. Det har spilt seg ut igjen og igjen i mitt voksne liv. Jeg prøvde å stikke av fra narkotika, bare for å bytte dem mot alkohol. På utallige helgemorgener, 4000 km unna Vancouver, våknet jeg etter en natt ute med en «skamfull» – den lammende frykten for at jeg hadde sagt eller gjort noe pinlig, eller enda verre, utilgivelig. Ofte hadde jeg.
I 2018 ble jeg med på et 10-ukers skadereduksjonsprogram for LHBTQ+-ungdom og prøvde desperat å kontrollere inntaket mitt av alkohol. Selv om hendelsene ble mindre hyppige, skjedde de fortsatt. Jeg ville våkne opp etter å ha svart uten at jeg husket hendelsene den forrige natten, bare for å finne ut at jeg hadde sagt eller gjort noe pinlig. Folk var sinte eller skuffet over meg. Jeg ville synd på meg selv og begynt å drikke igjen.
Julaften 2019 ble vi invitert hjem til en slektning. Ting var uhyggelig normalt, avslappet. Det var stille før stormen. Jeg skjenket meg et dypt glass rødvin og hoppet med hodet først ut i bullshitting. Jeg gikk rundt og sa hei til alle mine fettere, tanter og onkler, og deres venner og partnere i spillet med musikalsk smalltalk. En gang-i-en-blå-måne-anledningen startet bra med pinlige klemmer og «How’s the big smoke back east?»
Jeg ble overrasket over å se at noen av de fremmøtte drakk vann fra vinglass og oppdaget at jeg også koste meg. Far foreslo å reise tidlig, men jeg insisterte på at vi skulle bli. Han vet instinktivt når det er på tide å gå, men min iver etter å hengi seg vant ham. Han hadde rett. Vi burde ha dratt.
På dette tidspunktet på natten skjønte jeg at det var folk jeg ikke var kjent med rundt omkring. Spesielt én hadde rykte på seg for problemer. Ting eskalerte raskt utover natten. Etter hvert som folk ble høyere og mer beruset, økte spenningen, og plutselig ble det krangel.
Jeg var midt i en samtale da alt tok en plutselig vending. Jeg hørte roping og skrik utenfor. Jeg skyndte meg mot inngangsdøren, og hjertet mitt stupte da jeg så faren min sitte på trappen. Blodet rant nedover ansiktet hans fra et åpent sår i pannen.
Han hadde forsøkt å gripe inn i konfrontasjonen, bare for å bli slått med ansiktet først ut på fortauet.
Synet av faren min som var alvorlig skadet gjorde at jeg ble hysterisk, som året før hadde jeg vært i Toronto da han fikk hjerteinfarkt og nesten døde.
Kaoset hadde veltet ut i forgården. Den farlige mannen og hans følge var i enden av oppkjørselen. Folk prøvde å holde meg tilbake mens jeg skrek og løp mot dem. Før jeg rakk å komme i nærheten, strakte mannen ut den massive armen og dyttet meg med ansiktet først inn i betongen med ett slag.
Det er vanskelig å si hva som skjedde videre. Før politiet kom, hadde folk flyktet. Jeg husker jeg skrek til politiet for å gjøre noe, bare for å bli tatt med hjem til foreldrene mine bak på en cruiser uten sko. Broren min ble også skadet i krangelen. Den natten markerte både mitt laveste punkt og begynnelsen på restitusjonen min.
Jeg har ikke drukket siden.
Det er en merkelig følelse for andres traumatiske innvirkning å vekke i deg ønsket om å gjøre det bedre. Neste morgen, da jeg våknet, kom en nøktern erkjennelse over meg. Jeg visste med sikkerhet at hvis jeg ikke sluttet å drikke, ville jeg dø, enten i en tragisk ulykke eller av mine egne hender. Jeg måtte elske meg selv nok til å forandre meg.

1. juledag lastet jeg ned appen I Am Sober. Jeg lastet opp en selfie av det svart-lilla ansiktet mitt. På toppen av bildet står det «Hvorfor jeg holder meg alkoholfri» med svaret «Jeg vil komme i form, være glad og være sunn.» Hver dag får jeg en push-varsling som forteller meg at det er på tide å pante. Jeg klikker på «Gjør dagens løfte»-knappen, og en motiverende melding blinker over skjermen.
Det er en fellesskapskomponent i appen der folk deler bilder og meldinger om sine reiser gjennom nøkternhet, mange knyttet til en milepæl på «to uker», «en måned» eller «tre måneder».
Jeg tilbrakte nyttårsaften med foreldrene mine, drakk appelsinjuice og så på feiringer over hele Canada komplett med fyrverkeri og musikk. Vi la oss alle like etter midnatt, fortsatt traumatiserte og utslitte. Da jeg endelig gikk tilbake i leiligheten min i Toronto, kysset jeg nesten bakken, usikker på om jeg noen gang ville besøke hjembyen min igjen.
Jeg gjorde det. Faktisk kom jeg meg gjennom pandemien uten selvmedisinering, i en tid da alkoholforbruket økte da mange slet med å takle isolasjon og ensomhet.
Jeg har gledet meg over økningen i alkoholfrie håndverksølalternativer, en del av et massivt skifte i samfunnet og kulturen mot nøkternhet. Flere mennesker velger å ikke drikke, og beveger seg bort fra glorifiseringen av alkohol og dens skadelige effekter på helse og lykke. Det tok en voldsom vekker for å slå gudsfrykten inn i meg og innse at jeg trengte å gjøre en endring eller risikere å miste alt.
Etter å ha truffet fem år med nøkternhet denne siste julaften 2024, er det sjelden alkohol jeg tenker på lenger. Likevel har ikke veien videre vært lett. Akkurat da kaoset brøt ut den skjebnesvangre natten, hadde jeg blitt full nok til å avsløre den første avsløringen av en lenge begravd sannhet. Jeg var midt i betroelsen med en slektning om barndomstraumer.
Etterdønningene av den kvelden, kombinert med år med uuttalte tvister, skapte en uopprettelig splid i min utvidede familie. Søsknene mine og jeg ble ikke invitert til å spre asken til besteforeldrene mine ved innsjøen der vi en gang tilbrakte utallige familieferier sammen. Jeg bestemte meg en gang for alle for å blokkere dem alle. Siden den gang har jeg ikke sett meg tilbake.
Denne julaften markerer fem år med å leve unapologetisk for meg selv. Mens den opprivende natten endret livet mitt på uventede måter, gjorde det meg samtidig i stand til å si min sannhet og begynne ekte helbredelse. Til slutt bryter jeg syklusen av rusmisbruk og generasjonstraumer, og forteller en annen historie – min egen.
Deidre Olsen er en kanadisk forfatter og filmskaper med base i Berlin. Arbeidet hennes har dukket opp i over 50 publikasjoner, inkludert The New York Times, WIRED, The Cut, NBC News og Vice. Hun skriver for tiden et memoar om svik, selvdestruksjon og reisen mot helbredelse. Du finner henne på Instagram på @deidreolsen eller via hennes hjemmeside på www.deidreolsen.com.
Har du en personlig historie du vil se publisert på Kristin Gjelsvik? Send oss en pitch kl essay-pitch@Kristin Gjelsvik.com.