Jeg sto på hjørnet av University Place og East 12th Street i sentrum av New York City den siste februar da det skjedde. Jeg var på vei til en filmfestival på NYU. Det var en vakker lørdag morgen, og New York sentrum var travelt med gateselgere og fotgjengere.
Jeg vet at jeg burde vært mer klar over omgivelsene mine.
Men solen skinte, og jeg var dypt inne i samtale med min venn Jill på Facetime. Hun var tilbake i Boston, og vi lo av de forferdelige hårdagene vi begge hadde.
Snø var i prognosen, så jeg tappet de ville krøllene mine under en beanie. Men av hensyn til samtalen vår gikk jeg bort fra folkemengdene og fjernet hatten min for å avsløre de rotete krøllene under.
I et lite sekund glemte jeg at jeg var i New York City. Det føltes som om jeg var tilbake i Boston, tapt i samtale med en venn som satt overfor meg på sofaen og ikke 200 mil unna.
Vakten min var nede i bare et sekund, men det var lenge nok til at en plutselig styrke kunne støte meg tilbake til virkeligheten.
Min venns ansikt forsvant fra mitt syn. En stor håndflate hadde brutalt dyttet telefonen min inn i genseren min. Jeg forskjøvet bakover og prøvde å gjenvinne balansen og behandle det som nettopp hadde skjedd. Adrenalin gikk gjennom systemet mitt. Selv om jeg ikke kunne se ansiktet hans, fanget perifer min en mann som forsvant inn i et hav av fotgjengere.
Min venns bekymrede stemme ble druknet av lydene fra bysirener og brummen til forbipasserende fremmede, mens de forskrekkede øynene mine møtte blikket til en sjokkert ung mann som bare sto noen få meter unna meg. Han var tydelig vitne til det som nettopp hadde skjedd.
En blanding av forvirring, overraskelse, sinne og følelser virvlet inn i meg, men alt jeg kunne kvele ut var det stumme spørsmålet, «Ble jeg bare slå?»
Han bekreftet mistankene mine med en lamslått, men definitivt «Ja!» Øynene hans forble låst med mine. «Du var!»
Turskiltet blinket et øyeblikk senere, og uten å gi mannen ved siden av meg et nytt blikk, skurret jeg fremover, desperat etter å unnslippe folkemengdene til Manhattan. Jeg sa til Jill at jeg ville ringe henne tilbake senere. Glass tårer begynte å være godt opp i øynene mine. Alt jeg ønsket var å forsvinne inn i et mørkt teater.
Dette øyeblikket var skurrende, men det fikk meg også til å reflektere over noe dypere som jeg har lagt merke til i samfunnet: en viss, nesten følbar fiendskap overfor kvinner som tør å ta plass.
Sannheten er at kvinner historisk har arbeidet for å kreve rommet sitt i samfunnet.
Tall som Mary Wollstonecraft og Virginia Woolf anerkjente forskjellene i hvordan kvinner ble behandlet av samfunnet og ga uttrykk for disse bekymringene i sine forfattere, En bekreftelse av kvinnens rettigheter (Wollstonecraft) og Et eget rom (Woolf). Disse kvinnene ble kritisert for sine radikale ideer om kvinners rettigheter og deres avvisning av tradisjonelle kjønnsroller.
Disse kvinnene fungerer som historisk bemerkelsesverdige eksempler på kritikken mot kvinner som utfordrer hva «status quo» var. Imidlertid har fiendskapen mot autonome kvinner sivet inn i sprekker i det daglige samfunnet, og bare det som eksisterer i offentlige rom ser ut til å være nok til å inspirere til fysisk gjengjeldelse.
Jeg opplevde den fysiske vitriolen som kvinner som nettopp virker visuelt lykkelige, kan møte, og jeg er langt fra den eneste.
Det siste høsten ble kvinner i New York City tilfeldig slått på gatene på Manhattan. Flere lokale nyhetssteder rapporterte om overgrepene, men det var sosiale medier som gjorde en lokal historie til en nasjonal nysgjerrighet: «Hvorfor ble kvinner slått?»
Det var ikke noe bekreftet svar. Men tarmen min tvinger meg til å tro at de fysiske angrepene var et produkt av den bryggende frustrasjonen som utvalgte medlemmer av samfunnet har overfor kvinner som ikke «holder seg på deres sted.» I utgangspunktet kan kvinner ikke bli tilfeldig stanset på gaten hvis de ikke forlater hjemmene sine.
Jeg har lagt merke til en økende frustrasjon overfor kvinner som tilfeldigvis lever offentlige liv, men som oppfører seg i sosialt passende væremåter, gitt deres omstendigheter. For noen måneder siden ble Taylor Swift, en av de mest anerkjente kvinnene på jorden, heklet og booed på Super Bowl Lix. Hun var der for å forsørge kjæresten, Kansas City Chiefs stramme slutt Travis Kelce. Swift var ikke den eneste kjendisen som var til stede som stolt reppet laget sitt. Imidlertid var hun den eneste som fikk en vitriolisk respons på at ansiktet hennes ble sendt på storskjerm.
Det skal bemerkes at hun ikke gjorde noe spesielt engasjerende, underholdende eller inflammatorisk når hun ble sendt. Hun satt bare der, og det ble rapportert at hun spurte: «Hva skjer?» Etter at hun skjønte at fansen booet henne.
Fiendommen mot Taylor Swift i dette øyeblikket har blitt undersøkt og diskutert. En artikkel i Glamour Magazine av Stephanie McNeal hevdet at øyeblikket symboliserte den «raske økningen i misogyni i vår kultur», mens en op-ed respons fra den konservative forfatteren Tim Murtaugh i Washington Times hevdet at McNeals synspunkt var en «smeltet ned» og uvitende om det faktum at Super Bowl er en iboende raddy og lekende kombinasjon.
Jeg er ikke her for å stille spørsmål ved noens rett til å forfatter en op-ed. I det konservative Washington Times -stykket, skriver Murtaugh imidlertid at Swift har «gjort seg til det levende symbolet på (Kansas City Chiefs.)» Jeg tar opp ideen om at Swift på noen måte har fått en kjæreste fra Kansas City.
Jeg skrev nesten ikke dette. Da jeg først tenkte på å sette ord på hendelsen som skjedde på hjørnet av University Place og East 12th Street i sentrum av New York, spurte jeg meg selv: «Klager jeg bare? Eller å være altfor dramatisk?»
Men ettersom jeg tenkte mer på skyven og så det jeg var vitne til på Super Bowl Lix, kunne jeg ikke la være å gjenkjenne den urovekkende virkeligheten som, selv i våre mest uskyldige eller gledelige øyeblikk, fortsatt blir holdt til umulige standarder. Selv når vi står stille, og tenker på vår egen virksomhet, er ideen om at kvinner tar plass nok til å sinne de som nekter å akseptere vår rett til å ta plass.
Julia Doyle er en NYC -basert journalist fra Boston, Massachusetts. Hun skriver om feminisme, sport, kultur og økonomi. Arbeidet hennes har blitt omtalt i Fifty og CBS News. Når hun ikke skriver, kan hun bli funnet trening for sitt neste landeveisløp, i bassenget eller bakervarer! Hun er alltid på jakt etter en ny historie eller brownie -oppskrift!
Har du en personlig historie du vil se publisert på Kristin Gjelsvik? Send oss en tonehøyde på essay-pitch@Kristin Gjelsvik.com.
