«Så har du en kjæreste ennå?» moren min spurte meg for noen netter siden under vår ukentlige samtale. Jeg så på partneren min gjennom seks år, som satt ved siden av meg, før jeg ler av spørsmålet nervøst. En 25 år gammel jente som aldri har datet — Jeg lurte på om moren min virkelig trodde på det.
Jeg hadde ikke fortalt foreldrene mine om Corado av mange grunner. For det første er han ikke koreansk, noe jeg tror de ville vært OK med hvis han ikke hadde noen piercinger eller hvis han hadde en lavere grad. Til tross for at han er en intelligent og snill person som har gjort sin egen vei i livet, ville ikke foreldrene mine kunne komme forbi hans eksteriør og hans ukonvensjonelle livsstil.
Foreldrene mine har veldig spesifikke drømmer om alle aspekter av livet mitt, inkludert det romantiske livet mitt. Corados utseende, oppvekst og måten han lever på gjenspeiler ikke det de anser som partnermateriale.
Foreldrene mine hadde bodd i Korea det meste av livet, og de er veldig tradisjonelle. De hadde meg i 40-årene, og i motsetning til dem vokste jeg opp overalt, med minner om skolegang i Korea, Kina og Canada. De elsket å fortelle meg historien om hvordan jeg var deres «mirakelbaby» fordi de trodde de kanskje var for gamle til å få et barn til. Etter den historien fortalte de meg hvordan jeg ble født for tidlig, veide mindre enn 2 kilo, med papirtynne hud og lider av sepsis. Men på en eller annen måte overlevde jeg, og helt siden den gang har de alltid sett på meg som den skjøre, følsomme jenta som trengte foreldrene sine.
En annen av favoritthistoriene deres å fortelle meg var hvordan de, den første dagen de brakte meg hjem, fortalte min da 4 år gamle søster at hvis de plutselig gikk bort, måtte hun bli min nye mor. Familien er veldig viktig, og familiemedlemmer må alltid ta vare på hverandre.
Så det er ingen overraskelse at da jeg bestemte meg for å flytte til utlandet for å fortsette utdannelsen etter videregående, ville foreldrene mine at jeg skulle flytte til Canada, hvor søsteren min allerede bodde. De ville at jeg skulle bo i samme provins og by, og til og med gå på det samme universitetet. Familien må holde sammen, og deres skjøre premature baby, nå en voksen, trengte fortsatt å bli tatt vare på.
De elsker meg, og det har aldri vært et spørsmål. Men deres kjærlighet til meg er så beskyttende og så anmassende at jeg ofte følte at jeg ble kvalt under oppveksten.
Da jeg begynte på barneskolen i Korea, var foreldrene mine bekymret for at den lille, sjenerte, musete jenta deres ikke ville være i stand til å få venner. På en foreldrekonferanse spurte min bekymrede mor en lærer om jeg hadde kommet overens med mine jevnaldrende. Hun forklarte at jeg var veldig sjenert og reservert – skjør. Læreren min så på henne og sa: «Du kunne ikke kjent datteren din mindre.»
Øyeblikk som dette er det som skapte mitt ønske om å flytte fra foreldrene mine. Da jeg var tenåring, dagdrømte jeg om å bli uavhengig og bo i et nytt land eller en ny by hvor jeg kunne begynne på nytt – et sted hvor jeg kunne lage min egen vei og være meg selv uten å bekymre meg for hvordan foreldrene mine ville mislike det. For de fleste barn tror jeg dette bare betyr å flytte ut av foreldrenes hjem og bli økonomisk uavhengig, men for meg betydde det virkelig at jeg måtte flytte så langt unna som mulig. Det var aldri tvil om at jeg ville forlate Korea.
Så da det var på tide å vurdere høyskoler, valgte jeg Vesten, og jeg flyttet halvveis over hele verden. Å flytte handlet ikke bare om å få fysisk avstand til foreldrene mine; det var også for å vise dem at jeg kunne eksistere uten dem. Men å flytte halvveis over hele verden betydde at jeg måtte bo sammen med søsteren min, og selv om jeg ønsket å være uavhengig, visste jeg ikke hva jeg kunne gjøre da jeg hadde to bekymrede foreldre som var overbevist om at jeg fortsatt var så fattig, sepsis -ridd baby de tok med seg hjem fra sykehuset.
Grenser, for mine foreldre, er ingen ting når det kommer til livsavgjørelser, uansett om du er voksen eller barn. Hvordan skaper jeg grenser hvis foreldrene mine er overbevist om at jeg ikke kan hjelpe meg selv og at jeg alltid vil ta feil avgjørelse hvis jeg ikke følger deres råd?
Jeg lever et hemmelig liv 6552 miles unna dem, slik at de umulig kan vite hva jeg gjør eller fortelle meg hva jeg skal gjøre. Jeg deler med dem hva jeg har oppnådd for å vise at jeg er uavhengig, men jeg forteller dem ikke hva jeg skal gjøre. Jeg forteller dem ting først når jeg har gjort dem. Jeg vil aldri skuffe mine velmenende foreldre. Jeg elsker dem og vet at de elsker meg, så selv om jeg innser at forholdet vårt ikke akkurat er ideelt, er dette familien min, og det er slik ting fungerer.
Da jeg vokste opp, tilbrakte jeg mesteparten av barndommen min i Kina (hvor jeg gikk på en internasjonal skole). Jeg var alltid omgitt av mange ikke-asiatiske venner, og det virket som om samtalene deres med foreldrene deres var så mye lettere for dem. Selv nå, når jeg sammenligner mine erfaringer med mine jevnaldrende, føler jeg at dette sannsynligvis er vanskelig å forstå for mange mennesker. Jeg var alltid sjalu på hvor lett det var for dem å være åpen med og akseptert av familiene deres.
I familien vår snakker vi sjelden om følelsene eller drømmene våre. Foreldrene mine hadde et hardt liv, og deres største bekymring var å sørge for at søsteren min og jeg overlevde og lyktes. Dette betydde at de ikke trodde på risikotaking, og en del av å minimere risiko er å konsultere folk som bare vil ha det beste for deg. Alt som ikke var Umma- eller Appa-godkjent var med andre ord farlig.
Da jeg valgte å studere liberal arts, spurte de hvorfor jeg ville studere noe de trodde ikke ville føre til en stabil jobb. Mens de var bekymret for meg, fikk jeg skyldfølelse for at jeg ikke hadde valgt noe de godkjente. Jeg innså også at selv om jeg hadde flyttet fra dem, ønsket jeg å blidgjøre dem, og deres misbilligelse gjorde meg ulykkelig. Dette påvirket meg til å ta på meg økonomi som andre hovedfag under studiene. Men karakterene mine sank og det endte med at jeg måtte tas opp igjen på programmet, så jeg innså at jeg ikke kunne la foreldrene mine påvirke meg så mye.
Etter det sverget jeg til meg selv at jeg også ville gjøre det som skulle til for å bevare min lykke. Kort tid etter begynte hemmeligholdet å innhente de fleste deler av livet mitt. Jeg ville ha piercinger og tatoveringer, men foreldrene mine godkjente dem ikke. Så jeg fikk piercinger og tatoveringer som jeg kunne skjule. Jeg ville ha hunder, og de trodde de var bortkastede penger. Nå har jeg to hunder, og jeg konkurrerer til og med i hundesport med dem (som tar de fleste helger). Jeg ønsket å bli forfatter, og foreldrene mine trodde alltid at dette bare skulle være en «hobby», så de vet ingenting om min hemmelige karriere som frilanser.
Da foreldrene mine besøkte meg for min undergraduate innkallingsseremoni, flyttet partneren min ut og fant sitt eget sted, og jeg flyttet hunden min ut (jeg hadde bare en på den tiden) med ham, sammen med andre bevis på mitt hemmelige liv. Jeg sluttet å bruke alle mine vanlige klær, og hadde til og med på meg litt farger – en stor forandring fra mine vanlige helsvarte ensembler. Jeg tok ut piercingene mine, og jeg sørget for at håret mitt ble farget i en akseptabel farge (rødt, fordi blått er bare for sprøtt).
Med alle disse aspektene av livet mitt som foreldrene mine ikke ville godta, innså jeg at de ikke forstår mange ting som gjør meg glad. Etter min tidligere erfaring med å håndtere deres skuffelse og misbilligelse, ville jeg bare ikke gå gjennom det igjen. For dem kommer jeg alltid til å være et barn og vil aldri bli ansett som en voksen som forstår verden like godt som de gjør. Jeg har ikke funnet ut hvordan jeg skal fortelle mine ultrakonservative foreldre om livet mitt, inkludert den hemmelige kjæresten, de hemmelige kjæledyrene og alle de andre hemmelighetene som gjør meg til den jeg er. Jeg har ikke fortalt dem at alle disse tingene er gode avgjørelser for meg, selv om de er så langt unna det de tror er en del av en «ideell vei» for datteren deres.
Jeg vet at jeg må dele mer av livet mitt med dem etter hvert. Det er noe jeg jobber mot, og jeg vet at det å være ærlig og kunne ha denne samtalen med dem vil være en lettelse når det skjer. Det var aldri planen å være uærlig, men livsmålene mine er så veldig forskjellige fra det de tilsvarer suksess, og jeg har ikke bygget motet enda til å bli ren.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle dem: «Umma, Appa, ikke bekymre deg. Jeg har det bra, og jeg er veldig fornøyd med den jeg er.» Men inntil jeg kommer dit er jeg en 25 år gammel kvinne som lever et hemmelig liv med to hunder og en partner foreldrene mine ikke vet noe om.
Kristin Gjelsvik i august 2018 og ble oppdatert i mai 2024.
