Advarsel: Dette stykket inneholder flere omtaler av selvmordstanker.
På en vakker solrik morgen i februar 2021 forlot jeg huset mitt med den hensikt å vandre til favorittstedet mitt langs en sti ved havet – og hoppe i døden.
Eller dykking.
Jeg hadde ikke bestemt meg.
Jeg husker jeg lurte på hvor lang tid vil det ta å treffe bakken? Tre sekunder? Fire? Utover det hadde jeg ikke tenkt så mye på logistikken. Alt jeg visste var at jeg ønsket at smerten i min eksistens skulle ta slutt. Jeg ønsket å skåne familien min fra å måtte håndtere meg lenger. Jeg ville stoppe det hele. Å føle ingenting. Å være ingenting.
«Hadde du en plan?» en triage sykepleier spurte meg senere samme dag. «Ja,» svarte jeg, men da hadde tankene mine klart nok til å innse at det ikke hadde vært gjennomtenkt. Jeg nevnte ikke dette for sykepleieren, og jeg nevnte heller ikke de andre planene jeg hadde vurdert – å kjøre inn i en sementpylon langs motorveien eller vente til natten falt på med å ta en overdose sovemedisin med et glass gin.
Selvfølgelig, i ettertid, innser jeg at tankegangen min var ulogisk den dagen: Det var ingen garanti for at jeg ville dø når jeg traff pylonen, å overleve en bilulykke vil sannsynligvis føre til at jeg blir en større byrde for familien min, og når du prøver for å dø, trenger du ikke vente til natten med å ta sovemedisiner.
Da jeg ankom stedet jeg hadde valgt for hoppet, ble min ulogiske tenkning avbrutt av et glimt av klarhet. Mine barn og jeg vandret ofte sammen til dette stedet – en sandstrand på toppen av en sandsteinsklippe velsignet med 180-graders utsikt over kysten, bølgene som ruller mot land, det enorme havet møter himmelen i horisonten. Det var der jeg insisterte på at vi skulle stoppe for «et øyeblikk av Zen» – å stå med lukkede øyne i et minutt, bare lytte før vi åpner øynene og reflektere over hvor stort havet var, hvor små vi var, hvor sammenkoblet og vakkert og fredelig. alt var.
Stedet inneholdt ingen skjønnhet eller Zen for meg den dagen, men jeg husket at det kunne – og innså at jeg for alltid ville ødelegge det for barna mine. Kanskje ikke bare dette stedet. Kanskje fotturer. Havet. Kanskje begrepene fred og forbindelse.
Da jeg sto der og ristet, gikk det plutselig opp for meg at min død sannsynligvis ville være skadelig på mer dramatiske måter. Jeg kan etterlate barna mine med følelsesmessige sår som aldri ville gro. Dette var nok til å hindre meg i å følge med. Nok til å holde meg klemt på innsiden av stien til jeg kom forbi klippene og begynte å klatre opp.
Og så, da jeg var i ferd med å nå enden av stien, så jeg min beste venn gå mot meg med åpne armer. Hva er oddsen? Jeg tenkte før jeg skjønte at hun var der for meg. «Hold på,» sa hun til meg. Hun ringte, ventet og sa: «Jeg har henne.»
Om ikke lenge ville jeg lære at etter at jeg dro den morgenen uten telefonen min og ropte til mannen min: «Kanskje du er heldig, kanskje jeg hopper», hadde han ringt datteren min, som ringte bestevenninnen min, som kom for å hjelpe mannen min med å lete etter meg. Søkeområdet var stort, med et titalls stier. Den eneste flaksen, trodde jeg, hadde vært hennes, da hun valgte stien jeg hadde valgt.
Da jeg nevnte dette for henne mens vi ventet på mannen min, sa hun: «Det var ikke flaks. Universet vil at du skal være her.»
Jeg nikket, men trodde henne ikke. Universet brydde seg ikke en tøddel. Det jeg sa høyt var «Jeg er egentlig OK.»
«Nei,» sa hun bestemt, men medfølende. «Det er du ikke. Du er ikke OK, og det er OK.» Stemmen hennes saknet. Hun tok hånden min. «Men vi må gjøre noe. Vi må få hjelp slik at vi kan få deg tilbake til OK.»
Sånn, en time eller så senere, endte jeg opp med det som kan ha vært den vanskeligste samtalen i livet mitt. Jeg satt ute i bakgården min og ringte. Fristet til å legge på, fristet til å lyve, igjen, og si: «Glem det, jeg er OK,» husket jeg bestevenninnenes ord. Stemmen min ristet. Tårene falt da jeg innrømmet at jeg ønsket å dø. At jeg hadde hatt en plan og vært klar til å gå gjennom den, men gjorde det ikke. At jeg var hjemme igjen.
Triagesykepleieren lyttet, og spurte så: «Er du alene?»
«Nei,» sa jeg. «Min mann er her.»
«Har du fortsatt selvmordstanker?» spurte hun.
«Nei,» sa jeg igjen. «Ikke som denne morgenen.»
«Ikke som i morges,» sa hun, et sted mellom en uttalelse og et spørsmål. «For å være klar, ønsker du fortsatt å avslutte livet ditt?»
«Nei,» sa jeg, og gjentok deretter «nei,» mer bestemt. «Men jeg kan ikke leve slik lenger. Jeg trenger hjelp.»
«OK,» sa hun. «Her er hva som kommer til å skje. Du kommer til å få en telefon de neste par timene fra en sosialarbeider og en psykiater, og vi skal hjelpe deg. Men, og dette er viktig, hvis du på noe tidspunkt ønsker å ta ditt eget liv, må du ringe oss eller ringe 911.» Hun stoppet opp, og sa så: «24/7, noen vil være der i den andre enden av telefonen.»
Det var da lettelsen kom. En byrde begynte å løfte seg fra kroppen min – en byrde jeg hadde båret på i flere tiår. Til tross for at jeg hadde sagt «jeg er OK» lenger enn jeg kunne huske, hadde jeg ikke vært det på lenge, lenge. Jeg hadde bare ikke skjønt at jeg hadde båret på meg byrden av depresjon og angst overalt: i lungene, hodet, skuldrene, hjertet, beina.
I løpet av timer ble jeg presentert for alternativer, trinn og håp. Medisinering. Kognitiv atferdsterapi (KBT). Samtaleterapi. Meditasjon. Yoga. I løpet av de neste månedene prøvde jeg dem alle. Og sakte, skrantende begynte noe å endre seg.
Det var imidlertid ikke klar seiling. De to første forskrevne medisinene virket ikke. Den tredje, som fungerte utrolig bra, forårsaket en usedvanlig sjelden bivirkning som nesten tok livet av meg. Dette ble en lærdom i seg selv; da jeg endte opp fysisk sykere enn jeg noen gang hadde vært, skjønte jeg at jeg ikke lenger ønsket å dø.
Jeg ville leve.
Etter hvert fant legene mine og jeg den rette kombinasjonen av medisiner. Jeg brukte CBT-teknikker for å omforme tankene mine. Jeg sluttet å våkne hver natt klokken 02.00 for å beskrive feilene mine og kaste meg dypt inn i selvforakt. Jeg skrev om reisen, og jeg begynte å snakke om den privat og offentlig. På sosiale medier. I artikler. På podcaster.
«Hva ville ha hjulpet deg på den solfylte dagen i 2021?» spurte en podcastvert meg nylig. Jeg tenkte på dette. Jeg sa: «Det er et godt spørsmål,» for å gi meg selv tid til å tenke – og fordi det var et godt spørsmål.
Hva ville hjulpet? Jeg spurte meg selv, og svaret kom til meg. Riktignok hadde jeg mistet håpet da jeg forlot huset den morgenen, men stort sett hadde jeg følt meg alene.
«Hvis mannen min hadde sagt den morgenen, ‘Her er hva vi skal gjøre’,» begynte jeg. «Vi skal ringe nødtelefonen sammen. Jeg vil være her ved din side. Du er ikke alene.» Jeg stoppet opp, og forklarte så: «Jeg klandrer ham ikke. Jeg vet at han ville hjelpe meg. Jeg vet også at han ikke visste hva han skulle si – eller hva han skulle gjøre.»
Jeg forsto dette; Jeg hadde vært i hans posisjon. Mange ganger. I 2002, da jeg fant ut at en kjær venninne kjøpte nytt undertøy til barna sine hver uke fordi hun var for deprimert til å vaske, ble jeg forvirret og redd for å besøke henne fordi jeg ikke visste hva jeg skulle si. Da min 18 år gamle datter fortalte meg i 2010 at hun hadde vært deprimert i minst to år, ble jeg sjokkert og visste ikke hva jeg skulle si. I 2012, da nevøen min prøvde å avslutte sitt eget liv, var jeg bekymret for at jeg skulle si feil ting, så jeg sa ikke noe i det hele tatt. Dette er vanlig når det kommer til å snakke om psykisk helse og selvmord.
Folk bryr seg, dypt. De vet bare ikke hvordan de skal hjelpe. Men som med så mange ting i livet, kan vi lære, spesielt hvis vi oppsøker det og blir pekt i riktig retning.
Langs disse linjene har jeg nylig lært at 988-hotline ikke bare gir støtte til de som sliter med psykiske lidelser, men også til deres familier, venner, kolleger og lokalsamfunn. Dette gjelder for en rekke organisasjoner, som National Alliance on Mental Illness, National Institute of Mental Health og American Foundation for Suicide Prevention, blant andre. De anerkjenner behovet for å utdanne folk om tegn på psykiske lidelser og selvmord, slik at de vet hva de skal se etter.
Den virkelige flaksen den solfylte dagen i 2021 var at bestevennen min var der for å si akkurat det jeg trengte å høre: «Vi trenger å få deg hjelp.»
Gaven den dagen var å lære at i de verste øyeblikkene – når vi ønsker å avslutte det hele – kan én person som er der gjøre hele forskjellen. En person som lytter og vet hva han skal si kan hjelpe oss å finne veien til den andre siden av ingenting – til noe. Å håpe, mening, kjærlighet, tilhørighet, takknemlighet. Til det hele. Til livet. Til alt.
Med kunnskap, medfølelse og empati kan jeg være den personen for noen. Det kan du også.
Anastasia Zadeik er forfatter av to bøker: «Blurred Fates», som vant både 2023 Sarton Award og 2023 National Indie Excellence Award in Contemporary Fiction; og «The Other Side of Nothing», som Kirkus kalte «en fantastisk historie om psykiske lidelser og dens utfordringer.» Anastasia fungerer som kommunikasjonsdirektør for San Diego Writers Festival og som mentor og utøver for den litterære ideelle organisasjonen So Say We All.
Hvis du eller noen du kjenner trenger hjelp, ring eller tekst 988 eller chat 988lifeline.org for psykisk helsestøtte. I tillegg kan du finne lokale psykiske helse- og kriseressurser på dontcallthepolice.com. Utenfor USA, vennligst besøk International Association for Suicide Prevention.
Kristin Gjelsvik.
