Da jeg så blodet i toalettskålen, bestemte jeg meg for at det var på tide å gå til legevakten.
Jeg hadde vært dobbelt over i smerte i mer enn tre timer. Det startet som et par for kurset: Jeg hadde blitt vant til semi-vanlige mageproblemer som gjorde at jeg ble sittende fast på et bad da magen min vred seg ut. Jeg antok at det bare var hvordan kroppen min oppførte seg. Jeg hadde tenkt på at jeg kanskje hadde å gjøre med irritabel tarm, men jeg forfulgte aldri en diagnose etter at flere leger ikke virket bekymret i løpet av mine årlige fysiske forhold.
Blodet derimot. Det var nytt.
På sykehuset ble jeg eskortert til undersøkelsesrommet med en gang, hvor jeg fikk væske og blodprøver. En tid senere kom en lege inn. Han, som alle de andre før ham, var ubekymret. Etter normale testresultater sendte han meg på vei med et forslag om å oppsøke en spesialist.
Smertene avtok etter hvert, men blodet gikk ikke med en gang. I flere dager holdt jeg pusten hver gang jeg gikk inn på badet. Oppfølgingen min hos en gastroenterolog var ikke i to måneder (rop til helsevesenet!), men noe maset på meg og sa at jeg måtte gå tidligere. Jeg er så takknemlig for at jeg lyttet til det instinktet.
Jeg fant noen som kunne se meg, og mens blødningen stort sett hadde avtatt på det tidspunktet, planla han en koloskopi. Forberedelsen var elendig (hvis jeg aldri spiser sitrongelo igjen, blir det for tidlig), men angsten var enda verre. Dagen for prosedyren min husker jeg at jeg følte meg takknemlig for bedøvelsen for å ha tatt meg litt ut av hodet. Da jeg våknet, ga legen min nyheter jeg ikke hadde forventet: Jeg hadde flere sår på den ene delen av tykktarmen.
Flere biopsiresultater og en MR senere kom han til en konklusjon: P-pillen min, som jeg hadde gått på uavbrutt siden jeg var 17, var muligens årsaken.
Denne diagnosen var egentlig en beste gjetning. Biopsiene, blodprøven og MR utelukket tilstander som Crohns sykdom, blodåreproblemer og ulcerøs kolitt. Testene viste at sårene var på grunn av en iskemisk hendelse, og det var derfor jeg hadde så mye smerte før jeg dro til legevakten.
Vanligvis skjer dette problemet hos eldre mennesker. En iskemisk hendelse oppstår når blodtilførselen reduseres til en viss del av kroppen. I mitt tilfelle var det sigmoid-tykktarmen, som er den siste delen av tarmen. Det er uvanlig å se det hos en ung, ellers sunn kvinne.
I noen tilfeller hvor det har skjedd andre personer, gikk pasienten på kombinasjonspillen, altså p-pillen som inneholder østrogen. Legen min kunne ikke garantere at dette var årsaken med 100 % sikkerhet, siden denne tilstanden er understudert. Den lille forskningen som finnes på emnet tyder på at østrogenet i pillen kan være skylden, men det er «ikke klart forstått,» ifølge eksperter. Legens andre teori var at jeg hadde en infeksjon av noe slag som forårsaket sårene.
Uansett oppfordret han meg til å bytte til en annen prevensjonsmetode så snart som mulig, bare for å eliminere det som en mulig årsak. Uten orale prevensjonsmidler eller en akutt infeksjon som forårsaker problemet, bør tarmen min gro og blodstrømmen min skal gå tilbake til det normale. Jeg har ikke en offisiell oppfølgingsplan på plass ennå, men jeg ser for meg at gastrolegen min vil sjekke tilbake i nær fremtid for å forsikre meg om at alt er i orden som det skal.
Legen min fortalte meg at jeg var heldig at turen til legevakten ikke avslørte noe mer alvorlig. Det verste (og svært sjeldne) scenariet var risikoen for tarmnekrose, som er når cellene i tykktarmen dør på grunn av redusert blodstrøm. Det kan være dødelig.
Inntil det øyeblikket trodde jeg at en diagnose ville være befriende. Det endte imidlertid opp med å føles lammende.
Jeg hadde gått på p-piller for nesten 15 år siden for å hjelpe med kviser og kramper under mensen. Ingen ga meg informasjon på det tidspunktet utover «ta det til samme tid hver dag.» Totalt sett var jeg fornøyd med det. Huden min renset. Mensen min ble mer tålelig. Jeg opplevde ikke noen av de intense bivirkningene som noen av vennene mine hadde gjennom årene. Jeg fortsatte å ta den samme resepten gjennom college og deretter da jeg flyttet til New York.
Pillen føltes nesten som et sikkerhetsteppe for meg. Jeg vurderte aldri noe annet alternativ etter at jeg forlot min første avtale; det gikk aldri opp for meg at det kunne være underliggende helseeffekter. Leger fortalte meg aldri om dem; Jeg leste ikke pakkene som følger med medisinen, som er tykke som en bok; og fordelene oppveide absolutt de potensielle risikoene. Nå, her var jeg over et tiår senere, og det etterlot meg kald.
Du skulle tro det ville være relativt enkelt å velge å slutte med p-piller – tross alt sto helsen min på spill – men det var det ikke. Jeg gruet meg over tanker om at hormonell akne tok over ansiktet mitt igjen, akkurat i tide til bryllupet mitt i mai. Jeg gråt over utsiktene til å takle smertefulle og uforutsigbare perioder. Jeg gruet meg til den svært sannsynlige uutholdelige innsettingen av en spiral, som var mitt førstevalgsalternativ hvis jeg endte opp med å ta avgjørelsen om å fortsette på prevensjon.
Etter massevis av overveielser og mer oppfordring fra magen min, sluttet jeg å ta pillen og byttet til hormonspiralen, som ikke inneholder østrogen. Jeg støtter fortsatt prevensjon i alle former, inkludert p-piller. Hvis jeg fortsatt kunne vært med, ville jeg vært det. Jeg skulle bare ønske jeg visste mer om medisinen jeg hadde tatt i 15 år. Jeg skulle ønske det var mer forskning på det for tilfeller som meg, slik at kvinner kunne få en definitiv diagnose i stedet for en beste gjetning. Vi kan ikke ta informerte beslutninger om helsevesenet vårt hvis legene våre føler seg i mørket mens de prøver å hjelpe oss.
Heldigvis undersøkte gastroen min så mye han kunne til han fant en logisk og tilfredsstillende forklaring. Jeg ble sjokkert over at han tok kontakten. Det samme var gynekologen min da jeg fortalte henne det (og etter å ha undersøkt saken min, var hun enig i vurderingen hans). Andre mennesker vil ikke være like heldige som har et team av helsepersonell som bruker tiden på å lete etter en løsning – spesielt hvis det er svært lite data som kan sikkerhetskopieres. Dette er ren spekulasjon, men jeg vil tippe at hvis Viagra forårsaket redusert blodtilførsel til tykktarmen, ville det sannsynligvis vært mye mer forskning på det.
Det er enkelt å råde folk til å være sine egne helseforkjempere, men å gjøre det krever et visst nivå av privilegier: Du må ha medisinske fagfolk som tror på deg når du sier at noe er galt. Du må kunne konferere med leger som er villige til å tenke utenfor vanlige forklaringer. Du må ha helsedekning for å se spesialister i utgangspunktet.
Det har bare gått en måned siden jeg sluttet med prevensjon, og heldigvis har jeg ikke hatt noen blødninger eller mageproblemer siden min opprinnelige hendelse (og heller ikke har jeg hatt de andre bivirkningene jeg var bekymret for – vær så snill og send gode vibber til huden min ). Jeg vet ikke om det er en tilfeldighet eller om det er fordi vi målrettet problemet. Jeg håper diagnosen min er riktig, og at det å bytte prevensjon er løsningen på problemet mitt.
Kvinners helsevesen – helt ned til forskningsnivå – er fortsatt ikke i nærheten av hva det burde være. Dette gjelder spesielt når det kommer til prevensjon, men det er tilfelle på for mange andre områder også. Vi må snakke for helsen vår, og vi må være villige til å stille vanskelige spørsmål – noen ganger om og om igjen – og presse tilbake så ofte som nødvendig til vi føler oss hørt. Jeg var heldig at det ikke kostet meg livet. En dag er det kanskje ikke noen andre som er så heldige.
Kristin Gjelsvik.