«Jeg føler meg akkurat som … college,» hadde jeg drømmende slurvet.
I følge mannen min, Mark, hadde jeg ikke sagt disse ordene til noen spesiell mens jeg stirret opp på takflisene gjennom hengende lokk. Så sovnet jeg i sykehussengen min og ble kjørt ned gangen for å ta abort.
Alle timene med skanninger, legediskusjoner, kjøretid og innleggelsespapirer som førte frem til dette øyeblikket hadde vært fulle av sterke følelser. Så da det beroligende midlet endelig fungerte gjennom årene mine, må jeg ha ønsket meg selv til å bli en luftig 21-åring på en Indigo Girls-konsert i Denver, høyt på felles gress. Da jeg våknet på utvinningsrommet senere, hulket jeg.
Jeg visste ikke at jeg tok abort.
Det er det første jeg vil fortelle alle som er imot valget jeg tok: Det gikk flere uker etter aborten min før jeg i det hele tatt visste at jeg hadde en.
Mens jeg sørget, hadde jeg vandret inn i en online gruppe kvinner som hadde avsluttet svangerskapet under lignende omstendigheter. Vi støttet oss på hverandre, fortalte gråtende historiene våre og brukte forskjellige begreper for å diskutere prosedyrene våre, som D&C eller D&E og det oppsummerende ordet «terminering». Men så slengte en kvinne inn et annet ord som en granat, og hjertet mitt føltes som om det stoppet skrikende.
Abort? Men jeg tok ikke abort.
Det kan høres utrolig ut at en tilstrekkelig utdannet person, en som på en passende måte kunne tyde en Dostojevskij-roman i litteraturklassen på college, kunne lytte til det som ble sagt til meg under den skjebnesvangre ultralydavtalen der legen fortalte meg at babyen min var dødelig syk , og kom unna uten å være klar over at det hun nettopp hadde hørt beskrevet var muligheten for abort.
I møte med ugjendrivelige bevis fra legen min om at babyen min var døende, da hun kom til delen om hvorvidt jeg ville vente til babyen skulle dø ved fødselen (hvis han i det hele tatt ville leve så lenge) eller om jeg ville ønsker å avslutte graviditeten snart, den avgjørelsen jeg til slutt tok passet rett og slett ikke med det ordet. I hvert fall ikke det jeg visste om det.
Jeg var gift, for en. Og jeg ønsket å få en baby – denne. Og viktigst av alt, jeg elsket babyen min.
«Abort» var ment for andre kvinner og jenter, de som hadde befunnet seg i andre situasjoner. Jeg støttet deres rett til å velge dette – jeg hadde støttet det valget så langt tilbake jeg kunne huske. Men gitt min spesiell situasjon, valget mitt trengte absolutt ingen begrunnelse, var ingenting som ville være ulovlig i en hvilken som helst stat, ingenting som ville vises på det sinte protestskiltet til en søndagsveileder. Det skiltet hadde sikkert ikke noe med meg å gjøre.
Babyen min var ikke en fullverdig person i tankene mine den gang. Jeg mener ikke religiøst eller svangerskapsmessig. Jeg mener han var ikke helt formet i min fantasi heller – mer som en karakter i en drøm. Du kan snakke med drømmepersonen, dra på eventyr sammen i søvne, men ansiktet deres ser ut til å forbli vanvittig ute av syne.
Gjennom årene har jeg forsøkt å fylle ut tomrommene. Hvordan så han ut? Hvem kunne han ha blitt hvis han var frisk og hadde levd? Ville han ha samme cowlick som meg? Den brede pannen til mannen min? Ville han ha mine dobbeltleddede tær?
Jeg skjønner at hvis jeg hadde båret ham til termin, ville jeg ha sett ham, og ikke bare i piksler på en skjerm. Jeg ville ha holdt ham, grått mot det lille ansiktet hans, kysset de 12 små fingrene hans og kjærtegnet hans rocker-bunn. Jeg ville ha elsket ham i kjødet.
Likevel foretrekker jeg å vite at han forlot verden i en annen form: fortsatt plassert i det eneste hjemmet han hadde kjent, at aborten min hadde spart ham for ytterligere vekst, videreutvikling av et komplekst nervesystem som ville gjøre ham i stand til å lide, fra voldelig prøvelse med å bli født bare for å gispe etter luft og utånde, alt under de skarpe lysene på en gledesfylt fødeavdeling på sykehus.
Jeg vil aldri vite om han så ut som en Noah, men dette er navnet vi valgte. En vaktmester for store og små dyr, det var det jeg ville at han skulle være. Mark og jeg hadde sørget over et par fugleunger og et ekorn som falt fra reirene deres i hagen vår det året og pliktoppfyllende begravde dem i hagen. Med tre katter og en corgi, ville vi til slutt ha flere dyrebegravelser i løpet av livet. Det føltes trøstende å tenke på vår tapte sønn som passet på disse skapningene i en annen verden.
Men ville jeg ha vært en naturlig vaktmester for Noah? Dette «hva hvis» hjemsøkte meg spesielt senere. Jeg likte ikke å sitte barnevakt som tenåring, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle skifte bleie. Jeg fosset aldri over en Anne Geddes-plakat. «Men det er annerledes med din egen,» hadde alle forsikret meg. Ettersom jeg ivrig hadde planlagt Noahs kommende fødsel, tok jeg dem på ordet. Jeg begynte å bli glad for den nye babyen vår på vei, livet hans vi hadde planlagt sammen. Så kom ultralydtimen hvor vi fikk vite at livet aldri var ment å være.
Etter å ha mistet Noah, kjempet jeg i flere måneder med min første ambivalens og mangel på morsferdigheter. Kanskje jeg ikke var utpekt til å være moren hans i utgangspunktet. Ville jeg ha visst å elske ham? Kanskje naturen visste hva som var galt der hele tiden – og ikke med Noah, men med meg.
Og så var det ordet: Abort.
Mens jeg sjanglet rundt i de pinefulle månedene som fulgte, gned jeg den ledige magen min og forestilte meg ham der. Noen ganger tok jeg lange kjøreturer rundt i byen eller i endeløse sirkler på parkeringsplasser om natten, bare for å gråte og synge høyt for ham – til elendige hårbandballader fra 80-tallet, til hva radiostasjonen enn spilte. Som om jeg var 17 igjen og nylig dumpet. Og omtrent som den gang virket hver eneste sappy-shit-lyrikk skrevet bare for meg – meg og gutten jeg elsket.
Til slutt, med all kjøringen min, havnet jeg her: Ingen kunne kjenne ham bedre enn meg. Ingen kunne kjenne meg slik han gjorde. Vår forståelse av hverandre var ikke i hjertet eller sinnet, men langt nede på cellenivå. På samme måte trengte ingen å forstå valget mitt bortsett fra meg. Og det gjorde jeg.
I år var det 18 år siden aborten min.
Mye har endret seg på disse 18 årene. Mark og jeg har nå tre barn, noe som selvfølgelig ikke endrer fortiden. Min sorgreise er i stadig endring, og jeg fortsetter å bearbeide den smertefulle perioden av livet mitt.
Aborttilgangen har også endret seg siden den gang. Nå i Nebraska, hvor jeg tok abort, har kvinner ikke lenger rett til å avslutte et svangerskap etter 12 uker. Unntakene fra dette er sjeldne og tar ikke engang hensyn til fosterets dårlige helseutfall. Da Nebraska først strammet inn restriksjonene sine i 2010, på den tiden for å begrense aborter til før 20 uker, ble jeg forferdet over å høre at det stolt proklamerte «Fetal Pain Prevention Act». Ikke bry deg om at det å spare babyens smerte oftere er den nøyaktige grunnen til at en kvinne velger å avslutte en graviditet på det stadiet.
Å si at abortrettigheter står på valg i år er en underdrivelse. Velgere i 10 stater vil velge å enten begrense, forankre eller utvide statens adgang til abort. Mange av disse velgerne tror feilaktig – som jeg en gang gjorde – at abort ikke vil ha noen direkte effekt på deres liv eller deres kjære.
Det er derfor jeg må fortsette å fortelle aborthistorien min. Det er det minste jeg kan gjøre for å hedre Noahs minne, som er alt jeg har om ham. Jeg vil fortelle det på den eneste måten jeg vet, som en kjærlighetshistorie.
I april, utløst av veltet av Roe v. Wade, skrev jeg ferdig et memoar kalt Feralom min rotete sorg som fulgte etter tapet av Noah, som hadde blitt komplisert av en rotete herreløse katt vi hadde adoptert for å trekke oss gjennom. Det hele så ut til å ende fryktelig derfra. Med abortrettigheter i USA, for en. Og med vår kattadopsjon (skjønt, Gud hjelpe oss, hun levde et langt liv).
Det hadde ikke endt bra for meg heller. Jeg fullførte sorgmemoarene mine, nøt den euforiske kick-asseryen som følger med å skrive en bok, og fikk så raskt et nervøst sammenbrudd, mistet håret med nevene, måtte avlyse en etterlengtet utenlandsreise og endte opp på Prozac.
Jeg holdt fortsatt på med det mentale etterspillet av dette da jeg fant meg selv liggende i en seng på en naturmedisinsk klinikk og prøvde å glemme akupunkturnålene som stakk ut av ansiktet, bena og magen.
«Ååå, jeg ser et nydelig blod dannes her,» sa en akupunktør ved navn Kate med et triumferende glis. «Det betyr at vi har truffet noe kritisk.» Da jeg hørte denne alarmerende nyheten, pustet jeg inn og holdt pusten i et antall på seks som jeg hadde blitt lært av min nye terapeut, Beth, før jeg pustet sakte ut for åtte.
Kate lente seg over meg og tørket bort den lille rislen jeg kjente renne nedover nesen min. «Se, denne flekken i pannen har en tendens til å bringe frem våre dypeste tanker,» fortalte hun meg. «Jeg sier alltid: «Vær nøye når det blør.» Vel, jeg får håpe at du gjør dettenkte jeg. Så gikk Kate stille og lukket døren.
Jeg bet meg i leppen mens jeg telte ned minuttene til hun forventet å komme tilbake, og banket nervøst mot lårene mine i en stimuleringsakt. Så stirret jeg plutselig opp på de mørklagte innfelte lysene langs taket.
I et par kantede sirkler på rader på to så jeg et sett med øyne. De så ut til å stirre tilbake på meg av undring. Jeg blunket bort noen tårer mens en vag fortrolighet senket seg. Så under disse øynene så jeg et sett med nesebor, runde og vidt åpne, og pustet dypt inn den røkelsesfylte luften. En hippieaktig gressvegg som henger i nærheten dannet et strøk med nytt blondt hår.
Mens jeg stirret på bildet som dannet seg foran meg, kjente jeg at musklene mine slappet av i en dyp utpust mot sengen mens hjertet pumpet varmt blod gjennom brystet mitt. Så sovnet jeg rolig og tenkte på drømmegutten.
Angie Zmarzly er en Nebraskan som bor i Australia med mannen sin, tre barn, to katter, en golden retriever og flere bakgårdskookaburraer. Tidligere jobbet hun som politisk taleskriver og en prisvinnende humorblogger. Hennes upubliserte memoarer «FERAL: What the World’s Worst Cat Taught Me about Love, Loss and Fleas» er nå fullført. Lær mer på www.angiezmarzly.com.
Kristin Gjelsvik.
