Det er alltid snublet over navnet deres som kommer til meg. En felles venn på kaffe snakker om en fest, en svømmetur ved vennens basseng, en ettermiddag med sparsommelighet, og vil plutselig huske det. Jeg er ikke en del av den gruppen lenger. Vi tar en pause et minutt. Et lite sorgritual som er blitt kjent og keitete og forferdelig og trist. Og så går vi bare videre. Eller så går de videre sammen, og vi går videre sammen, men den store glade gjengen av oss er slutt. Tekstkjeden som støttet meg under COVID-lockdownen. Julefestene og nattebadingen i siste liten ved sjøen, den deilige snerpende morgenkaffen, det hele er ferdig.
Og jeg har aldri funnet ut hvorfor.
Slutten kom sakte men sikkert, en rulling ned en bakke som starter mildt, men får fryktelig fart utenfor kontroll. De dumme tekstene mine om ingenting ble møtt med en tommel opp, et nettslag i ansiktet, og invitasjonene mine til middag, kaffe, for å prøve en ny øyekrem med meg, ble møtt med et formelt «Beklager, jeg har andre planer». Planer som kunne kanselleres når våre andre felles venner spiste middag, hadde kaffe og ville prøve ut en ny øyekrem.
Jeg prøvde å holde fast i denne hånden som gled unna. Jeg prøvde så hardt at jeg rødmer av å tenke på det nå. Jeg ville fortsatt prøve så hardt hvis jeg trodde det ville endre noe. Jeg inviterte vennen min på en prat eller en tur. Jeg gikk gjennom hver samtale vi noen gang har hatt i hodet mitt og prøvde å tenke på hva jeg kunne ha gjort for å ødelegge en så vakker ting. Jeg nådde ut med unnskyldning etter unnskyldning for eventuelle småfeil. Jeg ble fortalt gang på gang at nei, alt var bra. Bare en travel tid/stressende dag/rar måne.
Men da vi så hverandre på venners fester, så jeg det. Et kort «Hei, hvordan har du det?» i et rom fullt av mennesker før du går videre til noen bedre. Ryggen deres var alltid til meg. Øynene deres var litt døde og blanke når de måtte snakke med meg til de til slutt sluttet å late som og ikke snakket med meg i det hele tatt. Et rom som en gang hadde huset vårt vennskap, ble bygd opp og låst mot meg. Lyset var slukket.
Det var ikke som om jeg ikke hadde sett lyset gå ut for meg sammen med andre mennesker. Jeg gikk gjennom min egen skilsmisse. Jeg visste en ting eller to om den typen menneskelig blodbad. Skilsmissen min var et sår som ikke grodde på minst et år. Tapet av livet jeg trodde vi ville ha sammen, falt meg nesten. Jeg sov ikke på flere måneder, og så for meg mannen jeg trodde jeg elsket å leve et liv uten meg. Sorgen min var en bølge som aldri så ut til å toppe seg før til slutt, den bare gjorde det. Såret skurret over. Sorgen var så stor og så forferdelig, men så umiddelbar, en slags engangs-type smerte som fulgte en tidslinje. Separasjon, skilsmisse, ensomhet, nytt liv, aksept. Det var ikke en lykkelig ting, men det var heller ikke uklart for meg.
Såret av dette vennskapet vil ikke såre over. Det har gått to år, og jeg tenker fortsatt på det hele tiden. Det er en død med tusen kutt, gjort verre fordi jeg ikke finner bladet som kuttet. Jeg tenker hele tiden at jeg må ha holdt i bladet, og det må ha vært jeg som brøt dette vennskapet med min store personlighet og min store, dumme munn. Jeg fortsetter å bekymre meg for at jeg vil avslutte andre vennskap på samme måte bare ved å være for mye av meg selv. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal forhindre at det skjer, for jeg vet ikke hva jeg gjorde for å få slutt på denne.
Hver gang såret føles som om det kan gro litt, blir vi plutselig kastet sammen igjen. Vi bor i en liten by, så det skjer mye å møte hverandre. Vi møtte hverandre på Bondens marked nylig, et sted hvor vi pleide å spise frokostsmørbrød, drikke kaffe og sladre i timevis. Jeg var sammen med en av vennene våre, og de to stoppet for å snakke, og jeg satt bare og følte meg flau og forvirret, selvtilliten min skjøt. Jeg følte meg helt usikker på hva jeg skulle gjøre med armene, øynene eller ansiktet.
Det var det samme i matbutikken. Står i kryddergangen, låser øynene ved et uhell med denne personen jeg elsket, ja elsket, og så smilet deres umiddelbart lukkes ved synet av meg. Ved synet av meg.
Våre felles venner har sagt at de ikke ønsker å bli involvert. «Vi elsker dere begge,» er refrenget, «vi holder oss unna det.» Og jeg forstår dem, men jeg tenker også: «Hva er «det» du holder deg unna? Kan noen bare gi meg et hint?»
Det er ingen offisiell sorgperiode for slutten av dette vennskapet. Faktisk er det nesten ikke snakk om det. Ikke slutten på saken eller årene med vennskap fra før. Det er ingen løsning på slutten, og minnene fra før får alle til å føle seg rare, triste og ukomfortable.
Dette døde vennskapet er i stedet et spøkelse som aldri vil slutte å hjemsøke meg.
Jen McGuire er en forfatter hvis personlige essays har dukket opp i Good Housekeeping, O magazine, Parents, Thrillist og flere publikasjoner. Hun har vært med på talkshow som Tamron Hall for å diskutere arbeidet hennes, og memoarene hennes Nest fra 2021 solgte tusenvis av eksemplarer over hele landet. Jen bor i en liten tømmerhytte i Canada og er alenemor til fire voksne sønner.
Har du en personlig historie du vil se publisert på Kristin Gjelsvik? Send oss en pitch kl essay-pitch@Kristin Gjelsvik.com.
