Dette stykket inneholder omtale av selvmord.
Det kan virke langt inne å si at jeg ikke visste at jeg var alkoholavhengig før jeg prøvde å slutte å drikke. Mens jeg var klar over at jeg drakk hver kveld, trodde jeg absolutt ikke at forbruket mitt var nok til å bli vurdert alkoholavhengig. Så vidt jeg var bekymret, burde jeg nok ha en pause fra vin. Så det var akkurat det jeg bestemte meg for å gjøre, ved å ta en improvisert periode med avholdenhet.
Kort tid etterpå, på London-t-banen på vei til et møte, kunne jeg ikke unngå å legge merke til hvor dårlig jeg følte meg. Det var en ekstremt varm dag i juli 2016. Og enda varmere under jorden. Med svetten rennende av meg, ville noen trodd at jeg hadde løpt et maraton.
Da jeg reiste meg, la jeg merke til at kroppen min ikke gjorde det jeg ba den om å gjøre. Dette var det første tegnet noe var seriøst feil. Det var som om det var en frakobling mellom hjernen min, kroppen og min evne til å bevege seg.
Jeg kom meg av toget og inn på rulletrappen opp til gatenivå. Alt jeg husker at jeg tenkte i dette øyeblikket var «Jeg trenger luft.»
Nå skalv hendene mine ukontrollert og jeg var ustø på føttene. Å være en sprek og sunn 29-åring uten tidligere helseproblemer, var ekstremt bekymringsverdig. I total panikk fant jeg et fristed på en kaffebar rett overfor t-banestasjonen.
«Kan jeg få litt vann?» spurte jeg baristaen. Han fikk meg en stor kanne med vann. Jeg prøvde å helle det i koppen, men vannet gikk overalt på grunn av de skjelvende hendene mine. Jeg prøvde å holde koppen til munnen min og sølte det hele nedover meg. Det satt en dame på bordet overfor meg og så nysgjerrig på meg.
«Trenger du hjelp? Ser du ut som du er i trøbbel?» sa hun etter en kort stund. Hun introduserte seg selv og det viste seg at hun var en sykepleier fra et sykehus i nærheten. «Vet du hva som skjer med deg?» spurte hun. Jeg fortalte henne at jeg absolutt ikke hadde noen anelse.
Før jeg visste ordet av det, satt jeg i en ambulanse. Det neste minuttet var jeg på sykehuset. Til tross for at det tilsynelatende haster, hadde ingenting umiddelbart dukket opp på mine vitale tegn, og blodprøvene mine kom tilbake som normalt. Det førte til at legen ikke trodde det var noe mer å utforske og skrev meg ut.
«Du har sannsynligvis plukket opp et virus,» sa de betryggende. Dessverre skulle det to sykehusinnleggelser til før et mønster til slutt dukket opp.
I løpet av en fem måneders periode ble min mentale tilstand dramatisk forverret. I løpet av denne tiden forsøkte jeg å slutte å drikke, eller i det minste prøvde å kutte ned på volumet jeg hadde drukket gjentatte ganger. Men hver gang hadde jeg funnet meg selv i å drikke igjen. Det var den eneste måten jeg kunne få lettelse på.
Et av de mer alvorlige og grufulle symptomene jeg hadde begynt å oppleve var «visjoner» av skapninger som krabbet over meg om natten og angrep meg mens jeg forsøkte å sove. I ren redsel våknet jeg og ropte og kastet ting rundt i rommet. Det jeg ikke kunne forstå er hvorfor jeg hadde vært så fysisk uvel og mistet det mentalt på samme tid.
«Du er over terskelen,» var legens beryktede ord. Til å begynne med hadde jeg ingen anelse om hva de mente, og ingenting av det ga mening. De fortalte meg at jeg var alkoholavhengig og at jeg måtte henvise meg til detox via den lokale rustjenesten.
Å endelig komme til bunns i diagnosen min etter disse mystiske sykdomsepisodene var ganske sjokk. Det fikk meg også til å føle meg forferdelig, å vite at jeg var ansvarlig for å gjøre meg selv syk.
Det som startet som ett til to glass vin i helgen, hadde blitt til mer enn tre flasker per natt mens du jobbet hjemme til de tidlige timene. Når jeg ser tilbake, burde jeg ha sett at drikkingen min hadde økt jevnt over tid. Men fordi jeg fungerte, om enn på en dysfunksjonell måte, hadde jeg ingen grunn til å tro at drikkingen min hadde blitt et problem.
«Det er veldig viktig at du ikke slutter å drikke for å unngå ytterligere episoder med abstinenser,» fortalte legen meg. Å fortelle en pasient om å fortsette å drikke er det siste rådet en lege burde gi, tenkte jeg. Jeg har siden lært at symptomene på alkoholabstinens kan variere fra milde til livstruende. Folk som går gjennom det kan oppleve en kombinasjon av fysiske og følelsesmessige symptomer, som jeg gjorde. Noen symptomer er like alvorlige som hallusinasjonene jeg opplevde eller til og med anfall.
Til min ære henviste jeg meg selv til rusmiddeltjenesten med en gang. Etter en vurdering med en spesialist der, anså de min alkoholavhengighet for alvorlig og mine abstinenser for farlige til å trygt detoxe i samfunnet. Så det eneste alternativet jeg hadde var å bli innlagt som innlagt pasient på et avrusningsrehabiliteringssenter i London sentrum.
Da jeg ble innlagt for detox, møtte jeg endelig andre som meg og lærte om tilstanden min. Jeg ble fortalt at de gradvis ville avvenne meg fra spriten med medisiner. Dette viste seg å være langt mer behagelig enn det jeg hadde opplevd frem til da. Selv om det ikke forhindret abstinenssymptomene mine, gjorde detoxen dem langt mer håndterbare enn de gangene jeg gikk kald kalkun alene.
Men mine medbeboere var ikke noe som meg, trodde jeg. Jeg var ikke alkoholikersa jeg til meg selv, og jeg hadde ingen historie med rusmidler heller. Jeg følte meg som en gjest som deltok på feil fest og bare ble med for å unngå flauheten ved å dra.
På den siste dagen av detoxen kløet jeg etter å dra. Uten at jeg var klar over det den gangen, hadde jeg lyst på alkohol. Faktisk ga jeg til og med en falsk grunn til å dra en dag for tidlig. Av alle beboerne var jeg en av de eneste som ikke gikk på noen form for oppfølgingsprogram.
«Hvis du drar i dag uten en skikkelig omsorgsplan på plass, vil du være tilbake her på et blunk,» sa personalet. De var motvillige til å la meg gå tidlig, men etter min insistering gjorde de det til slutt.
Jeg hadde ikke planlagt eller forberedt meg på hva jeg skulle gjøre når jeg kom hjem. Når jeg går tilbake til det samme miljøet, samme rutinen og samme tankesett, tok det bare noen få timer før jeg kastet meg inn og begynte å drikke igjen senere samme dag.
En impulsiv handling førte til mange flere besøk til Accident & Emergency, inkludert for flere selvmordsforsøk og påfølgende psykiatriske sykehusinnleggelser i løpet av de neste tre årene. Til å begynne med hadde jeg brukt å drikke for å bedøve og undertrykke traumet fra fortiden min. I stedet hadde min alkoholavhengighet forverret traumet, noe som gjorde at de negative følelsene gikk fra vonde til enda verre.
Å drikke hadde blitt en syklus med tilbakefall, detox og gjentakelse, til jeg til slutt i november 2019 endelig innså noe jeg ubevisst hadde visst hele tiden: Jeg trengte å gjøre dette for meg. Etter å ha mistet levebrødet mitt og alt jeg hadde bygget opp over mange år, hadde jeg ikke noe mer å tape. Men fra nå av, alt å vinne. Det var denne erkjennelsen av at jeg kunne ha en fremtid og at jeg fortjente bedring som endelig gjorde meg i stand til å få det til.
Nå 18 måneder i edruelighet, er jeg glad jeg dro inn på sykehuset en siste gang for å detoxe. I motsetning til alle de tidligere gangene, har jeg ønsket å komme seg. Jeg ba dem bokstavelig talt om å innrømme meg og detoxe meg. Det var ingen måte jeg gikk ut av døren og kom tilbake i samme situasjon igjen.
Som det viste seg, var de neste syv dagene jeg tilbrakte på sykehus for å detoxe ikke bare en gamechanger, men også en livredder. Mitt råd til alle som leser dette som tror de kan ha et drikkeproblem, eller kjenner noen som har det, er å søke medisinsk innspill før du kutter ned. Tross alt kan ingen virkelig komme seg på egen hånd.
Trenger du hjelp med rusproblemer eller psykiske problemer? I USA, ring 800-662-HELP (4357) for SAMHSA National Helpline.
Kristin Gjelsvik.
