Føler du deg som verdens uheldigste lille fugleunge innimellom? Kanskje er det bare overskyet, kanskje får du ikke nok anerkjennelse på jobben, eller kanskje veier badevekten for mye etter sommeren. Uansett: Du er ikke alene. Velkommen til Calimero-syndromets klubb – og ja, det er faktisk et navn på det!
Hva i all verden er Calimero-syndromet?
Vi starter med et lite tilbakeblikk til 1960-tallets Italia. Der kom Calimero til verden, en liten tegnefilmkylling med sort fjærdrakt og en knust eggeskallhatt på hodet. Calimero stakkar, han hadde det aldri lett. Det meste – og vi mener virkelig det meste – gikk galt, og hans faste strofe var: «Det er virkelig for urettferdig».
Men hvor går veien fra animasjon til psykologi? Psykologene lot seg inspirere av fugleungen og ga oss et nytt navn på en helt virkelig virkelighet: Calimero-syndromet. Ifølge Saverio Tomasella, doktor i psykopatologi og forfatter av Le Syndrome de Calimero, handler det rett og slett om et behov for å klage. Eller sagt litt penere – et sterkt behov for å uttrykke det som ikke fungerer, særlig urettferdighet rettet mot en selv, eller mot andre.
Alle klager litt (noen mer enn andre)
La oss være ærlige: Vi har vel alle hatt våre Calimero-stunder. Listen over klageemner er lang:
- Været, selvsagt.
- Politikken (her er det mye å ta av).
- Dårlige nyheter.
- Manglende anerkjennelse på jobb eller lite omsorg fra familien.
- Livet som blir dyrere for hver dag.
- Noen ekstra kilo etter ferien …
Kjenner du deg igjen? Så langt, så menneskelig. Men dette syndromet tar det hele noen hakk lengre. Personer med Calimero-syndromet har nemlig en hang til å leite, ikke bare etter problemer, men også for å uttrykke dem høylytt. Kanskje ikke verdens morsomste hobby, men svært utbredt!
Når klagen tar styringen
Noen av oss klager mest for å bli sett og hørt. Kanskje du håper på forståelse, kanskje til og med litt trøst – og det er naturlig. Men for enkelte blir dette mønsteret sterkt. De fleste av oss forventer jo at de som kommer med klager, også vil ha råd for å løse dem. Men det er faktisk ikke alltid tilfelle for Calimero-klagerne. Rådene kommer, men blir fort ignorert. Å løse problemet ville jo tatt bort selve muligheten til å klage – og det kjennes rett og slett feil ut, for plutselig trues hele måten å være i verden på.
Så hvorfor gjør vi det? Igjen peker psykologien på menneskets behov for å dele, bli møtt og kanskje få validert egne følelser av urett. Men pass på! Hvis klage blir modus operandi, risikerer man til slutt å skyve folk fra seg – for det er grenser for hvor mange ganger man kan orke å høre at livet er «for urettferdig».
Er det egentlig så galt å være en Calimero?
Noen ganger kan det være godt å klage. Det er jo ikke uvanlig å sette ord på det som plager en – værforhold, politikk, en forkjølelse, verdens elendighet, eller tiden som går for fort. Men det er en balansegang. Klaging kan gi oss kontakt med andre, men blir det det eneste lydene som kommer ut, mister vi kanskje muligheten til å finne løsninger, eller å faktisk kjenne på de gode tingene i livet også.
Så neste gang du tar deg selv i å si «det er virkelig for urettferdig», kan du kanskje le litt av det hele, ta et pust og minne deg selv på at noen ganger er det faktisk helt greit å bare være … en vanlig kylling, uten skall på hodet.
