I løpet av sommeren jeg fylte 14 kom jeg hjem til et maskinskrevet brev som ventet på meg på sengeteppet. Faren min hadde gått inn i et rusbehandlingsprogram – en del av rehabiliteringen hans var å skrive til familien om hva han hadde vært gjennom, og be om unnskyldning om nødvendig.
Unnskyldninger var nødvendig.
Faren min hadde forsvunnet fem-seks år før, etter en forvaringskamp og deretter manglende utbetaling av barnebidrag. Siden den gang hadde vi flyttet, og moren min giftet seg på nytt og fikk et barn nummer to. De få minnene jeg hadde om faren min var for det meste fra et svømmebasseng som gjorde øynene mine blodskutte, dyr jeg elsket og et forferdelig hudutslett jeg fikk da han tok meg med til Hawaii uten å fortelle det til moren min.
I det første brevet forklarte han avhengigheten sin og konsekvensene den hadde på livet hans, og hvordan han ikke hadde vært i stand til å takle det når problemene kom, så han hadde holdt seg lastet. Nå ferdig med et 28-dagers rehabiliteringsprogram, planla han å forbli i Monterey, California – en by med en historisk beroligende effekt på ham siden han var i Fort Ord da han var 18.
Han avsluttet brevet: «Det vil komme en ny vri på hva jeg gjør, hvordan jeg gjør det og hvem jeg velger å gjøre det med. Jeg føler meg sterkere hver dag, men jeg ble ikke syk på en dag, og jeg tror ikke jeg blir frisk på en måned heller. Vil gjerne høre fra deg. Håper du forstår.»
Jeg var 14. Jeg forsto det ikke. Men jeg hadde en far som ville høre fra meg, så jeg skrev tilbake. Og så gjorde han det. Og så gjorde jeg det. I 17 år.
Brevene hans ga meg det jeg hadde savnet i løpet av de første 14 årene av livet mitt. Hver maskinskrevne side, hvert stykke personlig brevpapir med hans venstrehendte skribleri klarte å fylle enda et gapende hull i hjertet mitt med noe sånt som kjærlighet.
Da jeg begynte å skrive for avisen min på videregående skole og sendte ham utklippene mine, var faren min, en spirende forfatter med et dypt ønske om et eget publisert verk, over månen av lovord.
Da jeg var 16, skrev han: «Jeg likte artiklene dine, og jeg synes du viser et godt løfte.» Som 17-åring kom det en lapp fra ham som sa: «Nok et utmerket stykke! Du har funnet ditt kall. Jeg er imponert.»
Da jeg ikke var helt 18, skrev han til meg og delte at moroa med å skrive hadde forlatt ham. Han forklarte at han prøvde å huske den enkle gleden ved å få ord ned på siden.
«Jeg betrakter deg som en forfatter», forkynte hans maskinskrevne ord på tynt pergamentpapir, «og alle forslag du måtte ønske å dele om dette eller andre emner vil være hjertelig velkommen.»
Han betraktet meg som en forfatter. Mer enn noe annet så han på meg.
Da min eksamen fra videregående falt sammen med min mors andre skilsmisse, var det ingen penger til overs for skolepenger. Faren min – som endelig hadde begynt å betale min mor den tilbake barnebidraget – tilbød seg å sende den rett til meg. Dette gjorde det mulig å gå på college, og til slutt ble jeg den første i familien min som ble uteksaminert med høyere utdanning.
Som 19-åring kjøpte han meg min første bil, en brukt Honda Prelude fra 1981. Han la opp til avtalen i et annet brev: «Hvis du skal drikke, må du under ingen omstendigheter kjøre bil. Å bruke pappa-hatten er fortsatt vanskelig og jeg faller over meg selv, prøv å forstå. Jeg elsker deg og respekterer deg, alt jeg vil vite er hvordan vi kan fortsette å forbedre forholdet vårt.»
Hver bokstav endte på samme måte: Mye kjærlighet, pappa.
Jeg brukte bilen for å komme meg til skole og jobb og for å oppfylle kravene til hovedfaget mitt i journalistikk, som ble sterkt påvirket av min far. En gang, da jeg nevnte at jeg byttet hovedfag til psykologi, siterte min kjærlighet til mennesker og ønsket om å hjelpe dem, motarbeidet han at min gave til å skrive var noe som ville hjelpe mange mennesker – og at det var en gave ikke alle måtte gi.
I tillegg betalte han, så journalistikk var det.
Da jeg ble fanget opp med det sosiale livet mitt på college, og endte opp med gjennomsnittlige (eller under gjennomsnittet) karakterer, kom det raskt et brev som minnet meg på hva jeg skulle gjøre på skolen.
«Hvis det er greit for deg å være gjennomsnittlig på dette tidspunktet, kan du like gjerne pusse håret og gå over til Burger King! Ingen har noen gang tenkt å være gjennomsnittlige!» skrev han. «Verden har blitt en gjennomsnittlig planet og har omtrent beseglet sin skjebne med gjennomsnittlige mennesker som gjør gjennomsnittlig arbeid. Vi trenger fortreffelighet og vi trenger det fra deg. Det vil kreve folk som deg – unge mennesker med originale ideer – for å ta ansvar.»
Leser, karakterene mine ble bedre, om enn litt.
Under college og etterpå kjørte jeg Prelude fra leiligheten min i Los Angeles til huset hans i Monterey så ofte at bilen nesten kunne finne veien dit uten meg. Pappa, kona hans Karen og jeg var oppe for sent og så på film, og etter at Karen hadde lagt seg, satt pappa og jeg ved peisen i timevis og snakket om verden, om å skrive, om livet.
Det han ikke delte peisen kom med posten.
«Klokken er 02.00 og jeg har lyst til å løpe. Jeg mener ikke jogging heller», sto det i ett brev. «Noen ganger vil jeg bare kutte og løpe. Det var mønsteret mitt. Det spilte ingen rolle om det gikk bra eller dårlig, følelsen kom over meg og splittelse var det eneste jeg kunne tenke meg. Jeg har rett og slett gått tom for steder å løpe, så nå løper jeg på plass.»
I et annet brev skrev han: «Jeg er pakket inn i sommertåka. Den er våt og tung og holder meg inne og vekk fra stranden og bassenget. Kanskje jeg kan skrive i dag. Det er slik det alltid begynner.»
Etter college jobbet jeg som reklametekstforfatter. Jeg var 26 og tjente 26 000 dollar i året på å skrive jingler. Likevel, fra min fars brev, skulle du tro at jeg hadde vunnet en Pulitzer.
«Jeg vil at du skal vite at jeg er stolt av deg og glad for at du blir det jeg bare har drømt om å bli, en forfatter,» skrev han. «Minst en av oss kommer til å klare det.»
Jeg visste at det å skrive reklamer for Subway-sandwicher og Lee-jeans ikke gjorde meg spesiell, men ordene han hadde sendt meg fra Smith-Corona gjorde det.
Som alle andre tjue-noen stilte jeg spørsmålstegn ved regjeringen og politikken og verden. Han hadde tanker om det hele. En gang fisket han meg ut av et forferdelig forhold personlig; for nesten alt annet, ga han meg råd via post og til slutt, e-post.
«Jeg vet at du er redd,» skrev han, «som ikke er helt dårlig. En liten reservasjon, bekymring, bevissthet og verdsettelse av finessene kan legge til din nåde av bevegelse og beslutningstakingsevner. Gå med kreftene dine – skriv, observer, gi mening om uorden og hjelp andre med nettopp dette talentet.»
Han la til: «I din søken etter noe positivt, se i hjørnene. De sanne lederne er ofte anonyme. Du har arvet en blandet pose med velsignelser og bomber. Velg din plass, grav deg inn og sett ditt preg.»
Da han møtte min nå mann, var faren min allerede i en mørk depresjon, men han dukket opp lenge nok til å være opprømt over valget mitt. Han var 57, slet økonomisk og prøvde å gjenoppfinne seg selv profesjonelt. Den siste julen vi tilbrakte sammen, desember 2000, leverte han det jeg ikke visste ville være hans siste brev.
Han skrev om en ny musiker han nylig hadde oppdaget – Eva Cassidy – og hvordan hun hadde minnet ham på at noen øyeblikk fanger oppmerksomheten vår på en måte vi aldri glemmer, som første gang du hører knekken fra en flaggermus eller smaker fersk krabbe eller se et stjerneskudd. Han håpet Eva ville inspirere meg, at hun ville minne meg på hvordan kunsten har makten til å gjøre dette for oss.
Seks måneder senere tok faren min livet.
Etter at han døde spurte alle om han hadde lagt igjen en lapp. Ingen var funnet, men så husket jeg: Ja, han hadde lagt igjen en lapp. Han hadde forlatt 48 av dem.
Tjueto år senere, takket være disse brevene, er faren min fortsatt levende i mitt hjerte mitt liv og livene til mine to barn. Hvis det kommer en dag jeg glemmer hans kjærlighet til Dodgers, Hunter S. Thompson eller Miles Davis, hvis lidenskapen hans for å svømme i havet eller forbli nysgjerrig faller meg i hodet, er alt jeg trenger å gjøre å få ut den gule filen med 48 uvurderlige sider som hans ord forblir på, og jeg vet at de vil bringe ham tilbake til meg, igjen og igjen.
Geralyn Broder Murray er en nord-California-basert forfatter hvis arbeid har dukket opp i Newsweek, USA Today og Shondaland. Finn henne på nett GeralynBMurray.com
Kristin Gjelsvik.
Hvis du eller noen du kjenner trenger hjelp, ring eller tekst 988 eller chat 988lifeline.org for psykisk helsestøtte. I tillegg kan du finne lokale psykiske helse- og kriseressurser på dontcallthepolice.com. Utenfor USA, vennligst besøk International Association for Suicide Prevention.
