Jeg våknet i ICU med rør nedover halsen. Livet mitt hadde blitt frelst, men jeg var ikke lettet – jeg ble ødelagt.
April er National Hope Month. Men er håpet ekte? Eller er det bare en vakker løgn vi klamrer oss fast til?
Mannen min forlot meg. Jeg hadde mistet privilegiet å oppdra min 16 år gamle sønn, som flyttet over hele landet for å bo med storfamilie for å fullføre videregående skole. Jeg druknet inn $ 150 000 i gjeld fra en manisk episodeforbruk. Jeg hadde ikke jobbet utenfor hjemmet på 20 år.
Min bipolare lidelse hadde ikke bare drevet meg til å prøve selvmord, men hadde stjålet evnen til å utføre daglige funksjoner som dusj, bytte klær eller komme ut av sengen. Rock-bottom følte seg uendelig. Håpet føltes umulig.
Men håpet er ikke en følelse. Håpet er ikke et ønske. Det garanterer ikke redning, og sletter heller ikke smerter. Håper tør oss å tro – ikke det alt vilje Vær ok, men det noe kunne være.
Som en selvmordsoverlevende kjenner jeg den syltynne kanten mellom håp og håpløshet. Min håpløshet førte meg til randen av døden. Håpet var det som fikk legene til å kjempe for å bringe meg tilbake.
Hope omdirigerte meg fra en blindgate til en åpen dør, som dukket opp gjennom Sharon, en butikksjef som tok en sjanse på meg da ingen andre ville og ga meg min første jobb. Den muligheten satte meg på veien til å betale tilbake gjeldene mine gjennom hardt arbeid, forhandle med kreditorer, selge smykkene mine og takket være støtte fra mannen min.
Håper sjelden brøler inn. Oftere dukker det opp i den stille, vanlige formen for en annen person.
Rebekah, min terapeut, møtte meg i mitt bipolare mørke – for ikke å dra meg ut, men for å lære meg å finne lyset selv.
Familien min, en gang ødelagt, begynte å leges med terapi og tid. Jeg husker første gang sønnen min og jeg lo sammen år etter sykehusinnleggelsen. Det var en liten lyd, men det føltes som en sprekk av lys i mørket.
Sønnen jeg trodde jeg hadde mistet er nå gift og var i ferd med å tjene sin mastergrad fra University of Colorado.
Han pleide å blokkere nummeret mitt. Nå ringer han meg sent på kvelden bare for å snakke.
Hope slettet ikke kampene mine, men det ga meg styrken til å kjempe. Da mannen min fortalte at han dro, tok det hver unse håp å møte ham – ikke bare for å be ham om å bli, men å kjempe for ekteskapet vårt, selv om jeg visste at det var et langskudd.
Dette håpet var ikke en plutselig åpenbaring eller et dramatisk vendepunkt; Det var en serie små, bevisste valg – laget om og om igjen – for å fortsette. Til slutt lønnet det seg. I dag står ekteskapet vårt på solid grunn, og er fylt av lykke. Som arrangør og avskaffelse av fengsel Mariame Kaba minner oss om, er Hope en disiplin.
Dette er hva vi så ofte misforstår om håp. Det er ikke grunnløs optimisme eller en passiv tro på at ting vil bli bedre. Det venter ikke på at noen skal redde deg. Håpet er en beslutning. En kamp. En radikal trasshandling mot fortvilelse.
Vi lever i en verden der mental sykdom fremdeles er mye misforstått, og lar millioner lide i stillhet og uten håp. På grunn av stigma, oppsøker aldri rundt 60% av mennesker med psykisk sykdom behandlingen de trenger.
Jeg var en av dem.
I over to tiår trodde jeg at hvis jeg var sterk nok, burde jeg kunne «fikse» meg selv. Jeg trodde at å be om hjelp betydde fiasko. Den løgnen drepte meg nesten, og jeg er livredd for millionene som fremdeles tror å be om hjelp er et tegn på svakhet.
Veien til bedring er ikke bare lang – den kan føles nådeløs. Det er fylt med hindringer i alle trinn, og det rene emosjonelle arbeidet med å gjenoppbygge livet ditt.
Jeg har sett førstehånds håpens kraft i livene til de som sliter. Jeg står nå i fengsler, rehabiliteringsprogrammer, hjemløse tilfluktsrom og forretningsorganisasjoner som deler historien min, tar til orde for mental helsehjelp og beviser at selv fra den dypeste fortvilelsen, kan det bygges et liv som er verdt å leve.
Håpet kommer ut av sengen når alt i deg skriker ikke. Hope dukker opp for terapi når du heller vil forsvinne. Hope tar det minste skrittet fremover – dag etter dag – til en dag innser du at du ikke lenger er på samme sted.
Så hvis du føler at oddsen er stablet mot deg; Hvis du lurer på om håp til og med er mulig; Hvis du fremdeles er her, selv på den minste måten – kjemper du allerede.
Det er nok. Det må være.
Sonja Wasen er en talsmann for mental helse og medforfatter av det prisbelønte memoaret et umulig liv.
