Sønnen min Randy døde i 2018 av en utilsiktet overdose fentanyl/heroin. Han var 31, forlovet og 10 dager unna å få universitetsgraden, med en flott jobb i vente. Enda viktigere, han hadde vært edru i to år.
På tampen av hans død hadde Randys fantastiske forlovede lagt seg tidlig, og han dro uten at hun visste det. Hun fant ham død på kjøkkengulvet i de tidlige morgentimene.
Noen ganger blir folk sjokkerte når de hører meg si ordet «død» eller «død» eller «død». Det virker for skurrende – for hardt. Venner bruker begreper som «døde» eller «døde» eller «glippet bort», som om det gjør tapet av barnet mitt mindre ødeleggende eller lettere å håndtere.
Sorgen jeg følte var hinsides knusende. Det var som om hele mitt vesen var laget av knust glass, med hvert pust og hver bevegelse utenkelig smertefull.
Venner oppmuntret meg til å skrive om Randy og hans avhengighet, som begynte på ungdomsskolen. De antydet at det kan kaste lys over denne katastrofale epidemien som dreper en betydelig del av en generasjon.
Men jeg var ikke klar.
Jeg prøvde å sette sammen delene av livet mitt og finne ut hvordan jeg skulle gå videre. Jeg bekymret meg for min andre sønn, Billy, som hadde mistet en bror og hadde sin egen sorg å håndtere samtidig som han oppdro en ung familie. Å skrive krevde klar tenkning, noe som virket umulig, men jeg ønsket å gjøre noe proaktivt med avhengighet i håp om å få til forandring.
Så, 10 måneder etter å ha begravet sønnen min, begynte jeg å undervise i kreativ skriving til folk som var i ferd med å gå over til et boliganlegg etter å ha bodd på gata. Da jeg så ut på min første time, så jeg ansikter som manglet tenner eller knivarr, eller som var dypt omgitt av sorg.
Disse menneskene forsto min sønns avhengighet og forsto min sorg. Mange av dem var russyke etter abstinenser. Klassen skulle de skrive historiene sine om avhengighet og hva de trodde løsningen var. Ingen ble enige om en løsning.
Som en forstadsmor som skrev en ukentlig avisspalte hjemmefra, var jeg ikke forberedt på historiene deres. Flere studenter ble handlet som barn; andre ble utsatt for fysisk og psykisk mishandling og incest. Det var sexarbeid, narkotikahandel og voldtekt. Kvinnene i klassen virket verre stilt enn mennene. Noen dukket opp med svarte øyne.
De skrev om en så voldelig barndom at jeg begynte på en ukentlig terapiøkt for å bearbeide alt.
Klassen var en svingdør. Draget av narkotika trakk mange av elevene mine tilbake til gatene. Jeg holdt ut et år. Min søken brakte veldig midlertidig lettelse til noen få i stedet for å gjennomføre en tøddel av forandring.
Ikke alle rusavhengige vokser opp i en tøff situasjon og havner på gaten. Randy hadde en bekymringsløs forstadsbarndom med mange muligheter, som ikke var noe som var elevenes opplevelser. Han drev med sport, hadde mange venner og hadde et stabilt hjemmeliv. Jeg trodde gutten min var trygg.
Randy hadde absolutt alt å leve for, men han delte én ting til felles med elevene mine: Når narkotika først ble introdusert i livet hans, var det ingenting som familien hans, ni ganger i rehabilitering, husarrest eller en lys fremtid kunne gjøre for å løsne grepet om heroin og fentanyl.
Avhengighetens tentakler har ingen grenser og kan gripe tak i alles barn.
Det tok meg fire år før jeg endelig kunne skrive om min elskede sønns død. Jeg skrev om sorgen min som forelder, Randys forsøk på å bli ren, og de velmenende vennene som foreslo at jeg lot ham treffe bunnen, selv om bunnen betydde å begrave barnet mitt.
Jeg følte meg lettet over å endelig forklare verden hvordan det føles å ha et barn som dør av en utilsiktet overdose. Det jeg ikke forventet var det overveldende antallet e-poster fra foreldre over hele landet hvis barn også hadde dødd av fentanyl og heroin.
De sa alle det samme: De ble rammet av uutholdelig sorg, de hadde prøvd alt for å redde barna sine, de følte seg ignorert av det medisinske miljøet for øvrig, og de ønsket å gjøre noe for å stoppe dødsfallene.
Jeg innså at innerst inne delte vi alle en følelse av å ha sviktet barna våre på en eller annen måte. Selv om regjeringen, kirker, skoler, medisinske og psykiatriske miljøer og Big Pharma ikke hadde funnet en motgift mot narkotikaavhengighet, burde vi mødre og fedre på en eller annen måte ha oppdaget svaret. Vi så barna våre straffet av rettssystemet og skammet over den vanlige troen på at de rett og slett trengte mer viljestyrke eller bedre karakter.
Jeg lærte av svarene på artikkelen min og interaksjonene jeg hadde med disse andre foreldrene at, i likhet med kjærlighet, er sorg også universell. Jeg er fortsatt i kontakt med flere av mødrene som har mailet meg. Vi er bundet sammen av noe som har forandret oss på måter vi aldri forventet eller ønsket.
Antall dødsfall ved overdose av opioid i USA har økt dramatisk siden Randy døde, og overdosedødsfall knyttet til syntetiske opioider har skutt i været. Bør vi som familiemedlemmer oppleve denne typen smerte? Bør vi som land oppleve denne typen tap? Hva kan vi gjøre?
Å gjøre saken enda verre for mange av oss er den utilsiktede grusomheten fra de som aldri har hatt – eller mistet – et rusavhengig barn. Nylig fortalte en mangeårig venn meg at Randy kanskje var i live i dag hvis jeg hadde latt ham gå i fengsel.
Ja, noen prøver fortsatt å myke opp ting og si at våre rusavhengige barn nå har «fred og ikke lenger lider», men la oss kalle det som det er: Siden 2018 har hundretusenvis av barna våre dødd av utilsiktede overdoser fra narkotika som er mye kraftigere enn menneskekroppen er bygget for å tåle. Det er ikke noe kjent svar i sikte, og sterkere medikamenter er på trappene.
Ved utgangen av 2023 var den amerikanske befolkningen rundt 336 millioner. Samme år beslagla Drug Enforcement Administration tilsvarende 381 millioner dødelige doser fentanyl. Som en forelder som hadde vært i skyttergravene og kjempet for mitt barns liv, hadde jeg ingen anelse om at porsjonene av denne giftige opioiden i landet vårt hadde overgått antallet mennesker som bor her.
Hva skal gjøres? Jeg skulle ønske jeg hadde svar. Å kaste penger på problemet har ikke fungert, og det har heller ikke fungert å fengsle narkomane eller regne med at de når bunnen. Pillefarmene og kartellene virker langt utenfor rekkevidden for noen myndighetspersoner.
Kanskje vi må bytte medfølelse med karakterforelesninger. Kanskje vi behandler den rusavhengige som en pasient i stedet for en kriminell. Kanskje gir vi tillit til en fersk studie som identifiserte arvede gener med direkte koblinger til avhengighetsforstyrrelser, i stedet for å bare skylde på dårlig foreldreskap.
Alle de foreldrene som sendte meg e-post, har spurt hva de kan gjøre med dette økende problemet – og om sorgen deres. Min reise med å prøve å hjelpe de som er i en forferdelig kamp har vist seg stort sett fruktløs, men jeg har lært en del av løsningen: Vi må snakke om avhengighet. Åpent. Med sorg, kanskje, men uten stigma knyttet.
Foreldre er motvillige til å snakke om barnas avhengighetsproblemer. En bekjent, hvis eget barn døde av en utilsiktet overdose, fortalte meg opprinnelig at datteren hennes hadde dødd av hjerneslag, selv om hun visste om Randy. Jeg forsto hvorfor hun sa det.
Vi blir ofte møtt med dømmekraft og med mindre forståelse enn de som har sønner og døtre med andre sykdommer. Jeg har fortsatt håp om at åpenhet om avhengighet er en måte å stoppe den på før den setter et dødsgrep på andres barn. Det er derfor jeg skriver dette i dag.
Vi må behandle dette som den krisen det er. Utsiktene er dystre, så støyen fra foreldre hvis barn har blitt drept av dødelige rusmidler må bli høyere. Vi trenger flere stemmer for å bli med oss – og vi trenger folk som vil lytte og deretter hjelpe oss med å finne løsninger. Antall dødsfall vokser. Vi kan ikke gjøre dette alene.
Trenger du hjelp med rusproblemer eller psykiske problemer? I USA, ring 800-662-HELP (4357) for SAMHSA National Helpline.
Karen Wallace Bartelt var en ukeavis spaltist for The Oregonian og har skrevet for mange andre publikasjoner. I begynnelsen av sin forfatterkarriere studerte hun under kjente forfattere – og andre Oregonianere – Ursula K. Le Guin og William Stafford. Hun jobbet på Paramount Pictures i dens storhetstid. Hun liker å undervise i kreativ skriving til uthusede mennesker som går over til stabil bolig. Hun er tredje generasjons Portlander og tilbringer mye tid i regnet, og går på ski, rir på hester og koser seg med familien. Hun kan nås på [email protected].
Kristin Gjelsvik.