Første gang jeg tok døtrene mine med til en valgfri varm kilde, valgte min yngste, som var 6, å bruke badedrakten hennes – i omtrent 10 minutter. En gang hun hoppet inn i det glitrende blå bassenget omgitt av andre nakne mennesker i alle aldre og fasonger, pisket hun av seg dressen, kastet den på dekk og utbrøt: «Jeg er naken!»
Flere muntre ekko fløt over vannet: «Jeg også!»
Den rene friheten og opprømtheten hun følte mens hun slanket seg for første gang er en del av grunnen til at jeg fortsetter å ta med mine to døtre, som nå er 12 og 8, på dette årlige tilfluktsstedet til Harbin Hot Springs i Lake County, California. Vi går alltid med kjære venner, en annen mor og hennes to døtre, på samme alder. Gitt at det bare er en time fra der jeg bor, har jeg besøkt dette stedet i to tiår.
Døtrene mine blir komfortable med nakenheten med en gang, kanskje fordi det er så mange typer nakne mennesker: små barn som dem, transpersoner, middelaldrende folk som meg, homofile par og mange eldre mennesker, noen av dem har laget pilegrimsreisen siden de var unge. Å se så mange typer normale nakne kropper minner meg om hvor strålende forfatter og aktivist Lindy Wests søken etter kroppsgodkjenning innebar å se på bilder av andre fete kvinner på internett til de sluttet å gjøre henne ukomfortabel.
Harbin Hot Springs er en oase som ligger på en høyde med brede dekk med utsikt over bølgende tretopper, og har vært et åndelig fristed siden 70-tallet; stemningen er fredelig og flytende. Også uten teknologi (ingen mobiltelefoner tillatt), freser folk rundt på håndklær og benker, småspiser, gjør yoga, prater mykt, leser bøker og sklir inn og ut av det varme mineralvannet i det hjerteformede bassenget, ett av to bassenger hvor barn er tillatt. Det er en atmosfære av nærvær og ærbødighet som barna til slutt synker inn i.
Opplevelsen handler om nytelse, og jeg vil at døtrene mine skal vite at alle kropper, uavhengig av størrelse, alder, kjønn, hudtone, invalidiserende tilstander eller utbredelse av cellulitter, fortjener nytelse og er i stand til å oppleve nytelse. Ungdom og skjønnhet har ikke monopol på å nyte varme bad og kalde stuper, på å ta rytmiske runder eller å flyte fredelig, på å tørke seg naken i varmt solskinn.
Det er også en flott mulighet for døtrene mine til å føle en følelse av hva voksne mener når de snakker om «trygge rom». Jeg setter pris på at Harbins policy er at foreldre må være sammen med barna sine til enhver tid, i og utenfor bassengene. Så langt har vi ikke møtt noe truende eller upassende, men likevel er jeg hypertilpasset menneskene rundt oss, vel vitende om at rovdyr kan finnes hvor som helst (selv i de helligste rom, som den katolske kirke har gjort skremmende klart) .
Barn er kun tillatt i to av de syv bassengene totalt, noe som skaper en velkommen adskilthet for de voksne som helst ikke vil bli utsatt for sporadiske bøller med barn.
Mine barn og vennene deres glemmer raskt sin egen nakenhet og er bemerkelsesverdig ubevisste i dette rommet – det motsatte av hvordan jeg følte det som barn, da visse voksne i livet mitt mente at det var deres rett å granske kroppen min. Faren min klyper meg i magen og sa: «Det er dit browniesen går.»
Da jeg oppdaget Harbin i 20-årene, kom jeg ut av den normaliserte fettskamningen fra 80-tallets barndom, etter å ha overkorrigert (som så mange gjør) ved å tvinge kroppen min til å bli slankere enn det som var bærekraftig. Jeg sammenlignet meg selv refleksivt med hver kvinne jeg så: tynnere, fetere, mer tonet, slappere, videre og videre. Som så mange kvinner, hadde jeg blitt lært opp til å vende granskningen jeg hadde mottatt på andre, med den hardeste kritikken alltid forbeholdt meg selv.
Nå som jeg er i 40-årene, har presset på kvinner utvidet seg til å inkludere nådeløs optimalisering. Jeg setter pris på at sterk er den nye skinny, og likevel finner jeg meg selv vekselvis oppstemt og utmattet av den konstante praten om vekttrening, protein, kreatin og overgangsalder. I det siste føler jeg meg tiltrukket av kroppsnøytralitet – hva om en kropp bare er en kropp, et kar for å oppleve verden, ikke nødvendigvis å bli elsket eller hatet?
Som en del av min egen kroppsgodkjenningsreise bestemte jeg meg da jeg ble forelder at jeg ikke ville komme med nedsettende kommentarer om kroppen min foran døtrene mine – ikke sutre over at jeg føler meg feit etter for mye dessert, ikke rynke på pannen over hvordan jeg ser ut når et par jeans sitter for tettsittende. Den ubevisste kritikken stopper her, sverget jeg. Når jeg trener i stua og min yngste bemerker at baken min ser tøff ut, bekrefter jeg nøytralt observasjonen hennes og går rundt med burpees. Jiggly? Sikker. Sterk? Definitivt.
En annen gevinst av Harbin-turene våre er hvordan opplevelsen følger oss hjem, og inviterer til diskusjoner om alle slags kroppsrelaterte ting: kjønnshår, cellulitter, aldersflekker, akne, brystvorter, menstruasjon, kroppsautonomi og samtykke, listen fortsetter.
«Mamma, det er kvinner med pupper som er så mye større enn dine!» utbryter de, og da snakker vi om hva amming kan gjøre med brystene, hvorfor jeg noen ganger bruker BH med litt polstring, men aldri med bøyler lenger, hvordan noen kvinner velger å øke bryststørrelsen med implantater eller reduksjoner. De tar opp fasetter av sin egen kropp som vi kan snakke om uten dømmekraft eller patologi, som det faktum at 12-åringen min nå er høyere enn meg og kan passe inn i noen av klærne mine.
Mitt favorittsted i Harbin er alteret ved siden av det kalde stupet, hvor folk legger igjen symboler og skatter, blomsterblader og skjell, ved siden av en statue av Quan Yin, en kinesisk gudinne assosiert med medfølelse. De eneste lydene som kan høres er gurglen av kildekaldt vann som strømmer inn i karet og de dype sukkene fra mennesker som dukker opp fra det iskalde vannet. Noen vender bort blikket, andre smiler varme.
Døtrene mine ser frem til den dagen de får lov til å komme inn i det hellige rommet som kun er for voksne, men foreløpig er de bare glade for å oppleve de beroligende varme og kjølige bassengene – og det magre badet.
Som min eldre datter påpeker, er det det eneste stedet hvor de noen gang har fått lov til å være nakne offentlig. «Og det er hyggelig å være rundt andre nakne mennesker som ikke dømmer noen,» sa hun.
Kristin Gjelsvik.
