Nylig snakket en venn og jeg om barndommen vår, og hvordan så mange av våre tidlige opplevelser former de kompliserte voksne vi blir. Hvordan vi kan bli trigget av tilsynelatende ufarlige hendelser og finne oss selv i å reagere på situasjoner på uventede og ofte irrasjonelle måter. Han fortalte meg om at han ble mobbet på videregående og hvordan han ikke tror han noen gang vil komme seg helt fra traumene fra disse årene. Han sa at han har «lært å takle det» og «funnet en måte å gå videre på», men at det fortsatt påvirker ham hver dag og at han aldri vil tilgi menneskene som «rev livet hans i filler».
Ordene hans og smerten i ansiktet hans traff meg hardt. De brakte tankene om min egen barndom, spesielt mine barndomsår, da jeg var en mobber. Jeg har brukt mesteparten av 40 år på å «glemme» de dagene – menneskene jeg har såret, skaden jeg har gjort og traumene jeg har forårsaket. Det hele kom flommende tilbake. jeg tenkte, Er jeg et jævla monster?
Jeg startet ikke som en mobber. Det var et valg. Jeg var en god gutt – smart, morsom og full av liv. Det endret seg i midten av sjette klasse da jeg var 11 år gammel.
Jeg husker øyeblikket med absolutt tydelighet: Det var i en pause da jeg kjempet med en av klassekameratene mine. Han var en av guttene på skolen min som modnet raskere enn de andre, inkludert meg selv. Han var høy og revet. Han hadde begynnelsen på en skabbet bart og en stemme like dyp som Darth Vaders. Han hadde meg på bakken og lå over brystet mitt. Armene mine var festet over hodet mitt. Vi lo. Han smilte til meg. Jeg fikk ereksjon.
Det var første gang jeg opplevde ren panikk. Jeg frøs. Tiden sto stille da han kjente meg mot seg og gjenkjennelsen feide over ansiktet hans. Jeg hørte ordene «hellig dritt» og «fjol» og så smilet hans forsvinne. Jeg kastet ham fra meg og løp. En enkelt tanke fulgte meg: Livet mitt er over.
Fra en tidlig alder visste jeg at jeg var annerledes enn andre gutter, men jeg visste ikke at jeg var homofil. Jeg visste godt hva det innebar å være homofil – det er vanskelig å vokse opp i en liten by full av machismo og testosteron og ikke vite hva det betyr å være homofil. Jeg visste også hva en «gubbe» var og hva en «skeiv» og en «rumpepirat» var og alle de andre fargerike begrepene.
Jeg visste at jeg ikke kunne være noen av disse tingene. Jeg trodde at det å være homofil var dårlig – muligens det verste noen kunne være. Jeg visste at det ville få deg utstøtt, nådeløst mobbet og slått til en frukt. Jeg visste også at det kunne få deg drept.
Min beslutning om å «ikke være homofil» begynte den dagen. Forandringen fra glad-go-lucky preteen til misfornøyd, petulant drittsekk skjedde nesten over natten. Da frykten for å bli oppdaget begynte å konsumere hvert våkne øyeblikk, satte jeg i gang med å utslette det gamle meg og skape noen nye. Jeg levde i en drep-eller-bli-drept-verden, der de tøffe koste seg med de svake, og hvor det å være annerledes gjorde deg til et mål. Det var en verden hvor bare de sterke overlevde, hvor du enten var rovdyr eller byttedyr.
Jeg kjente folk som var byttedyr. De var forskjellige, og jeg syntes de var svake. Jeg så hvilket helvete livene deres var. Jeg var vitne til den endeløse torturen de utholdt i hendene på de mer populære barna – navneoppropet og den konstante mentale og fysiske mishandlingen og hvordan det påvirket dem. Dette var ikke et liv for meg.
I løpet av bare noen få korte måneder gikk jeg fra en lys, engasjert student til en uinteressert, forstyrrende tilstedeværelse i klasserommet. Karakterene mine sank. Jeg ble cocky og stridbar med mine jevnaldrende, jeg dumpet mine gamle venner for et nytt, tøffere publikum og jeg fant meg en kjæreste. Jeg gjorde alt jeg kunne gjøre for å avlede oppmerksomheten bort fra meg og over på noen andre. Dermed begynte mobbingen.
Jeg var ikke spesielt stor eller sterk for alderen min, så trusler med makt var ikke et alternativ for meg – jeg fant venner for det. Det jeg hadde var en rask vidd og en uhyggelig evne til å finne og utnytte svakheter. Jeg ble en psykologisk leiemorder. For de uheldige sjelene som var mer merkbare, som jenta med det mørkerøde fødselsmerket i ansiktet eller den lubne gutten med Cola-flaskeglass, var det enkelt. For andre lærte jeg hva jeg kunne om dem og slo til da muligheten bød seg.
Mitt mest utspekulerte trekk kom med Mike, gutten jeg kjempet med da alt begynte. Hvorfor han aldri fortalte noen om det som skjedde er over meg. Jeg lurer fortsatt på hvorfor han ikke avslørte meg, da han fikk en så gylden mulighet. Kanskje han var et anstendig, medfølende menneske? Kanskje han var en av de gode gutta? Uansett angrep han ikke, så det gjorde jeg. Jeg snudde manuset og fortalte alle at ereksjonen var hans og at han hadde prøvd å «stikke den i meg». Fra da av var kallenavnet hans «ass banditt» og livet hans var helvete.
Jeg overlevde de resterende to årene av ungdomsskolen på denne måten: angrep først, utnytte feil og ufullkommenheter og ødelegge liv. Det var bemerkelsesverdig lett. De andre barna på skolen min var altfor villige til å gå med i spillet fordi de, som meg, hadde ting å skjule. Bortsett fra at det ikke var et spill. Folk ble såret og utviklet følelsesmessige arr.
Jeg kan ikke huske at jeg følte meg dårlig over lidelsen jeg forårsaket. Så styrt av frykten for at hemmeligheten min skulle komme ut, kjørte jeg en svidd jord-kampanje mot alle jeg følte meg truet av, konsekvensene være fordømt. Jeg trodde ikke jeg hadde noe valg – jeg trodde det var et spørsmål om liv og død.
Da jeg begynte på videregående, ble jeg tvunget til å tilpasse meg ved å bruke nye metoder for å overleve. Jeg havnet på en skole på motsatt side av byen borte fra vennene mine, hvor jeg plutselig var en veldig liten fisk i en veldig stor dam og ingen var redde for meg. Alene og sårbar lærte jeg å blande meg inn, kamuflere og forkle meg, holde hodet nede og lukke munnen. Å være usynlig var lett og mye mindre arbeid enn å være en mobber. Jeg konsentrerte meg om timene mine og om å unngå Chris, en av klassekameratene mine.
Chris Jones var den eneste «ute» homofile personen på skolen og den eneste personen jeg var redd for. Hans frekkhet var overveldende. Hvordan tør han ha styrke til å være seg selv, leve et autentisk liv, være ute og stolt og uredd? Jeg lå våken om natten og stresset over hvor lett han kunne ødelegge livet mitt. Det ville bare ta ett blikk – et eneste øyeblikk av gjenkjennelse – og alt ville rase sammen for meg. Han ville vite at jeg var homofil, en ulv i fåreklær, og han ville avsløre meg for svindelen jeg var. Det var like deler frykt og fascinasjon. Jeg lengtet etter å bli sett – av ham eller noen – men redselen som utløste var lammende. I ettertid var det jeg egentlig ønsket å ikke føle meg så fullstendig alene.
I dag ser jeg gutten som gjorde de forferdelige tingene gjemme seg i mørket nær hjertet mitt. Han er helt og fullstendig alene. Jeg strekker meg ut til ham, forteller ham at jeg elsker ham, men jeg tror ikke han tror meg. Han vet at jeg skammer meg dypt. Han vet at jeg er ødelagt, og han stoler ikke på at en ødelagt mann kan fikse ting. Han er engstelig og redd og lurt. Han løper.
Den voksne meg er alle disse tingene. Jeg kjemper med depresjon og panikkangst. Jeg føler meg ofte ikke verdig til kjærlighet. jeg løper.
Det er et sitat av Maya Angelou som lyder: «Jeg gjorde da det jeg visste hvordan jeg skulle gjøre. Nå som jeg vet bedre, gjør jeg det bedre.» Jeg finner en viss trøst i disse ordene.
Det jeg gjorde da var å overleve. Det var alt jeg visste hvordan jeg skulle gjøre. Jeg «vet bedre» nå, men det er til syvende og sist «gjøre bedre» som betyr noe. Kanskje handlingen med å «gjøre det bedre» er der medfølelse og tilgivelse ligger.
Å gjøre det bedre er å akseptere ansvar for mine handlinger og be om unnskyldning til de jeg har såret. Jeg er virkelig lei meg for smerten jeg forårsaket, arrene jeg skapte og traumene jeg påførte. Jeg vet at det jeg gjorde var galt – fryktelig galt – og jeg ber på ingen måte om absolusjon. Ideen om å nå ut og prøve å lokalisere noen av ofrene mine og be om unnskyldning direkte veier tungt. Jeg vil, men jeg er redd. Jeg ønsker ikke å gjenåpne noen av deres gamle sår, men kanskje jeg rett og slett ikke er klar ennå til å møte de kalde, harde konsekvensene av mine handlinger.
Å gjøre det bedre betyr å fortelle denne historien og starte en samtale. Det er ikke lett å innrømme disse tingene i et så offentlig forum. Jeg både forventer og aksepterer kritikken som vil komme min vei. Et logisk svar på det jeg har gjort er sinne og dømmekraft. Men forbi det, på den andre siden av det, håper jeg det er refleksjon og åpenhet for dialog. Vi kan bare begynne å gjøre endringer hvis vi er villige til å si sannhetene våre, innrømme når vi tar feil og begynner å lytte til hverandre.
Å gjøre det bedre betyr å stille spørsmål og utfordre det vi er villige til å akseptere. Det som slår meg som mest oppsiktsvekkende fra de første dagene med mobbing, er at ingen stoppet opp for å spørre meg hva i helvete som foregikk – ikke foreldrene mine, ikke lærerne mine, ikke skolesjefen. Ingen. Endringen i atferden min var dramatisk, og den gikk ikke upåaktet hen av de voksne i livet mitt. Jeg ble straffet med tap av privilegier, grunnstøting og interneringer, men ingen tok meg til side og snakket faktisk med meg. Jeg forestiller meg at jeg ikke ville ha fortalt sannheten, siden frykt styrte hver eneste handling, men kanskje en snill og omsorgsfull samtale med en voksen som stoler på, ville ha gjort en forskjell.
Hvorfor aksepterer vi overfylte klasserom der lærere ikke har tid eller energi til å gi riktig omsorg til elevene? Hvorfor godtar vi underfinansierte skoler uten veiledning eller jevnaldrende rådgivere? Hvorfor aksepterer vi ordtaket om at «gutter vil være gutter» og at de som blir mobbet trenger å «få en tykkere hud» når vi vet bedre? Mobbere blir ikke mobbere ved et uhell. Atferden er ikke akseptabel, men årsaken bak atferden er noe vi må undersøke, snakke om, behandle og forhåpentligvis endre.
Til syvende og sist begynner det å gjøre bedre med meg selv – med oss selv. Det inkluderer å minne meg selv på å være mild med meg selv og å praktisere egenkjærlighet og egenomsorg. Det inkluderer den fortsatte forpliktelsen til å si min sannhet, å avsløre de stygge og rå delene av meg selv, å dele mine mangler med andre i håp om at vi alle kan føle oss litt mindre alene.
Å finne medfølelse og tilgivelse for barndommens mobber som jeg var, kommer ikke til å skje over natten. Det er mye skam å jobbe gjennom og mye skyldfølelse å bearbeide, men hvis jeg er flittig til å «gjøre det bedre», stoler jeg på at jeg kommer dit til slutt.
Robbie Romu er en blogger og forfatter i bedring som bor i Vancouver, British Columbia, med katten sin, Mudpuddle. Du kan nå ham på [email protected].
Kristin Gjelsvik
